Kronikk

Islam-forsker: De siste årene har jeg ment at medier ikke bør publisere karikaturene. Det mener jeg ikke lenger.

  • Olav Elgvin

Jeg har alltid forsvart den juridiske retten til å trykke slike karikaturer. Men jeg var på 2000-tallet uenig i de redaksjonelle vurderingene til mediene som valgte å gjøre det, på grunn av omkostningene det førte med seg. Men angrepet i Paris har fått meg til å skifte mening, skriver kronikkforfatteren. Bildekollagen er fra nyere tids tegninger publisert i Charlie Hebdo. Charlie Hebdo

Vi har en ny virkelighet.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Noen ganger forandrer virkeligheten seg. Ofte er disseforandringene små og udramatiske, slik at det ikke er noe problem å fortsette åmene det man alltid har ment. Men andre ganger forandrer virkeligheten seg påen mer fundamental måte, slik at man også bør forandre på hvordan man forstårog nærmer seg denne virkeligheten.

Slik har de siste dagene vært for meg. Medangrepet i Paris var det noe i Europas virkelighet som forandret seg. Sakte,men sikkert har det endret noe i meg også.

Ulike hensyn må veies opp mot hverandre

Helt siden karikatur-striden brøt ut i 2005 har jeg vært kritisktil at mediene skulle publisere slike karikaturer. Årsaken er enkel: Dejuridiske grensene for ytringsfriheten er og bør være svært vide. Men når vitil enhver tid gjør bruk av denne retten til å ytre oss, må man alltid veieulike hensyn opp mot hverandre.

I de aller fleste samfunn finnes det noenformelle eller uformelle grenser for hva man sier. Ved siden av Norge er Israeldet landet jeg kjenner best, der jeg har bodd i ni år. Israel har en svært livligdebattkultur. Likevel finnes det både formelle og uformelle begrensninger påhva mediene kan si, når det gjelder sensitive militære opplysninger foreksempler.

Olav Elgvin

Mitt moralfilosofiske grunnsyn er at man må veie ulike goder ogonder opp mot hverandre når man gjør moralske eller politiske valg. Det er etgode for Israel å ha en fri debatt. Men det er også et gode for landet atmilitære opplysninger ikke skal nå landene rundt.I Israel har det sistehensynet veid tyngre: Den nasjonale sikkerheten er et enda større gode enn denfrie debatten.

Ytringsfriheten har ikke alltid veid tyngst

I Norge har viogså mange eksempler på at mediene veier ulike hensyn opp mot hverandre, ogderfor lar være å publisere noe de ellers ville gjort. I mange år var det enoffentlig hemmelighet at Høyre-politikeren Per-Kristian Foss var homofil, og athan var samboer med den mektige medielederen Jan-Erik Knarbakk.

I seg selv hardette offentlig interesse: Ikke at Foss var homofil, men at han hadde så tetteprivate bånd til en av de mektigste personene i Medie-Norge. Likevel skrev ikkemediene noe om dette, fordi Foss selv ikke ønsket å stå frem som homofil før i2000. Her veide mediene ulike goder opp mot hverandre:

Det ville vært et godefor offentligheten å få vite om de private båndene mellom Foss og Knarbakk. Mendet ville vært et onde å utlevere Foss og Knarbakk når de ikke ønsket det selv.I valget mellom disse hensynene, valgte mediene å ta hensyn til Knarbakk ogFoss sitt privatliv.

Slike hensyn har de norske mediene ofte tatt. Mens medieneandre land gjerne grafser i hva politikere gjør under dynen, har avisene iNorge latt den biten være i fred. Alt i alt synes jeg det er bra. Men det haraltså ikke vært hensynet til «ytringsfriheten» som har veid tyngst.

Det var riktig å la være å publisere Muhammed-karikaturene

Slik var det også i karikaturstriden. Er det et gode å kunnekritisere religion og religiøse figurer? Ja, det er det. Slik jeg ser det, erdet et gode for et samfunn at ingenting skal være unntatt satire. I seg selv erdet bra at man kan drive gjøn med religion, inklusive religiøse figurer som Jesusog Muhammed. Men på 2000-tallet kunne publiseringen av karikaturene få så storenegative konsekvenser, at jeg mener det var et større gode å la være.

På 2000-talletvar forholdet mellom statene i Europa og de muslimske miljøene ofte anspent:Terrorangrepet 11/9, «krigen mot terror» og invasjonene i Irak ogAfghanistan skapte et klima der både muslimer og ikke-muslimer kunne se påhverandre med mistenksomhet.

I dette klimaet helte karikaturene bensin påbålet: Det førte til vold og opptøyer, og det fikk mange muslimer til å oppleveat Vesten ikke hadde respekt for religionen deres.

Selv tror jeg også atstriden rundt karikaturene kan ha gjort det vanskeligere å få til reformer imuslimske land og i muslimske miljøer i Vesten. Fortsatt er det mange religiøseautoriteter innenfor islam som mener at frafall fra islam bør straffes meddøden, at det skal være dødsstraff for homofili, eller at en mann har rett tilå slå sin kone.

På grunn av karikaturstriden var det mange muslimer som endtemed å gå i forsvarsposisjon, lukket seg til, og som stengte igjen øret forkritikk. Den «kvoten» med kritikk man ofte har i relasjoner mellommennesker, kan ha blitt brukt opp på tegningene av profeten – slik at det blevanskelig å nå inn med kritikk på andre områder.

Det er flere måter å kritisere islam på

Var det likevelet enda større gode å publisere karikaturene av profeten? Noen har ment det.Både da og nå vurderte jeg det annerledes. Det var nemlig ikke slik at valgetsto mellom å publisere karikaturene av Muhammed på den ene siden, eller å lavære å kritisere islam på den andre siden. Både på sosiale medier og i deetablerte mediene har islam og muslimske miljøer måttet tåle mange kritiskespørsmål de siste årene.

Å kutte ut religionskritikk eller satire mot islamfullstendig, ville være en altfor høy pris å betale for fredelig sameksistens.

Salman Rushdies bok Sataniske vers, for eksempel, har jeg alltid forsvart medhud og hår (en fantastisk roman som jeg har lest flere ganger). Å begrenseretten til å skrive slike romaner ville være helt uakseptabelt. Kritikk avdiskriminerende holdninger i muslimske miljøer har også vært helt nødvendig.

Debattredaktør Erik Tornes:

Les også

Vebjørn Selbekk er Charlie. Derfor bør han få Fritt Ords Pris.

Karikaturenetil Jyllands-Posten var derimot ikke ytringer av en slik karakter. Det ervanskelig å vite hva som er motivet til mennesker. Mange har likevel tolket detslik at den viktigste grunnen til karikaturene i Jyllands-Posten ble publisert,var for å provosere og markere et poeng.

Slik jeg vurderte det da, var det engrunn som ikke var viktig nok i seg selv. Det kan være et gode «å trykketegninger av profeten for å markere et poeng», men det er ikke så stortgode at det var verdt det å ta de omkostningene det førte med seg.

I dag har vi en ny situasjon og tegningene bør trykkes

Da jeg gjorde denne vurderingen, handlet det om konteksten på2000-tallet. Det dreide seg om å vurdere goder opp mot hverandre – slik denorske mediene gjorde da de ikke skrev om forholdet mellom Per-Kristian Foss ogJan-Erik Knarbakk, eller slik israelske medier gjør når de ikke skriver omsensitive militære opplysninger.

Jeg har alltid forsvart den juridiske rettentil å trykke slike karikaturer. Men jeg var uenig i de redaksjonellevurderingene til mediene som valgte å gjøre det, på grunn av omkostningene detførte med seg.

Men angrepet i Paris har fått meg til å skifte mening.

Jeg menerfortsatt at avveiningen mellom ulike hensyn gjorde det riktig å væretilbakeholden med å trykke karikaturer på 2000-tallet. Likevel står vi nå i en ny situasjon:

Ikke å trykke slike karikaturer nå, vil være et så stort onde at man nå må tenke annerledes.

Angrepet påCharlie Hebdo var nemlig så brutalt og ekstremt at det vil gjøre noe medvestlige journalister og redaktører i årene som kommer, enten de vil ellerikke.

Hver gang en journalist skriver en kritisk sak som er knyttet til islameller muslimske miljøer, vil hun i et mikrodels sekund tenke på angrepet, og taen ubevisst vurdering på om det kan skje også henne.

Iblant vil det føre til atman lar være – man velger en annen vinkling, skriver en annen sak, bruker etannet bilde. Karikaturene i Jyllands-Posten var ikke viktige i seg selv. Menhva med neste gang, når saken eller karikaturen det gjelder kanskje er ekstremtviktig?

Pressen er ikke perfekt, men den er essensiell

Den frie og kritiske pressen er noe av det jeg setter størst pris på ide vestlige samfunnene. Pressen er langt ifra perfekt, men for samfunnet vilever i er den likevel essensiell. Det vil være en tragedie hvis angrepet påCharlie Hebdo fører til frykt og selvsensur, slik at viktige og vesentligesaker ikke blir laget.

At fryktnivåetblant redaktører og journalister blir høyere i årene fremover, er noe viantagelig ikke kommer utenom. Men det går an å bøte på skaden.

Én måte å bøtepå skaden er at så mange medier som mulig nå publiserer karikaturene tilCharlie Hebdo – slik flere medier allerede har begynt med.

Slik publisering vilføre til at det blir vanskeligere for fremtidige terrorister å peke ut énsyndebukk, når det er så mange å velge mellom. Slik vil media kollektivt ta påseg ansvaret – og den enkelte journalist og redaktør kan føle seg friere.

Mitt standpunkt i dag: Publisér tegningene

Jeg synes fortsatt at dette er en vanskelig avveining. Påsosiale medier har jeg de siste dagene sett utallige lovprisninger av det frieord, av ytringer uten grenser, av retten til å krenke, og så videre. Noentrekker trådene tilbake til opplysningstiden, og mener at slik krenkelse er detsom skal til for å føre verden fremover.

Det tror jeg er å lure seg selv.

Utstrakt publisering av karikaturer kan fortsatt føre til mye negativt:Muslimer i Europa kan føle seg fremmedgjort og tråkket på. Kanskje gjør det tilog med at nye personer blir rekruttert til terrornettverk.

Dersom karikaturenegenererer mye støy, kan det fortsatt gjøre det vanskelig å nå inn med kritikkpå andre områder. Det er og blir en forskjell på å kritisere representanter forde institusjonene som sitter på makten i samfunnet – slik opplysningstidensreligionskritikere gjorde – og at de som sitter på definisjonsmakten isamfunnet kritiserer troen til en religiøs minoritet.

Det som fungerer overforde mektige i samfunnet, fungerer ikke nødvendigvis overfor marginaliserteminoriteter.

Ja, det er mulig at flere karikaturer også vil føre til noepositivt: Kanskje vil det åpne et større rom for kritikk også internt i demuslimske miljøene. Utviklingen det siste tiåret gjør likevel at jeg ertvilende til akkurat det.

Likevelvurderer jeg det nå annerledes enn jeg gjorde i forrige runde. Virkelighetenhar forandret seg, og det har fått også meg til å tenke annerledes. Ja,publisering av karikaturer kan føre til økte spenninger. Men dersom drapene iParis fører til et klima av frykt og selvsensur i europeiske medier, vil detvære et enda større onde.

Om noen år, når vi vet hvordan tingene ble, er detmulig at jeg med fasit i hånd vil tenke at denne vurderingen var feil. Likeveler det dette jeg nå har tvilt meg frem, i avveiningen mellom goder og onder: Publisér.

Twitter:@olavelg

Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. VERDEN

    Dansk minister har Muhammed-karikatur som bakgrunn på iPaden

  2. A-MAGASINET

    Flemming Rose – en jaget mann

  3. KULTUR

    Bokanmeldelse: Ytterst velskrevet og interessant om hvordan det norske storsamfunnet har sviktet mange muslimer

  4. KOMMENTAR

    Er det mulig å harselere med Israel uten å bli anklaget for jødehat?

  5. KULTUR

    Amerikansk professor: – Knarviks karikaturer er hatefulle ytringer, men bør ikke straffes

  6. KULTUR

    – Samfunnet lider av en sterk berøringsangst for religionskritikk