Kronikk

Kronikk: Også kvinnene kjempet under krigen

Skal vi tro litteraturen, filmene og fortellingene, deltok nesten ingen kvinner i motstandskampen. Det er feil. 1003 navngitte kvinner kjempet, mens ca. 4000 satt som politiske fanger. Og mørketallene er store.

Eva Jørgensen hadde ledet Milorg-gruppen D25 på Hedemarken, men ble nektet å delta på paraden i Oslo i juni 1945. Hun dro dit likevel. I privat eie

  • Mari Jonassen

I begynnelsen av juni 1945 fikk Sigrid Nitter Rugesæter en forespørsel: Ville hun reise fra Bergen til Oslo for å være med på en parade foran Slottet? Kongefamilien ønsket å hedre alle som hadde bidratt i motstandskampen.

Sigrid takket nei, hun hadde ingenting å ha på seg; kjolen var slitt, og hun hadde ikke fått uniform som Milorg-jeger i Sognefjellene.

Hadde Sigrid likevel reist, kunne hun ha opplevd jubelbruset langs Karl Johan.

På Slottsplassen kunne hun ha hørt Milorg-leder Jens Chr. Hauges sekretær Mai Eitrem klappe. Mai satt på en spesialbygget tribune sammen med resten av hjemmefrontledelsen.

Mari Jonassen.

Sigrid Nitter Rugesæter kunne også, om hun var oppmerksom, ha oppdaget én som ikke jublet. Det var Eva Jørgensen, som hadde ledet Milorg-gruppen D25 på Hedemarken.

Opererte under dekknavnet Jakob

Eva Jørgensen hadde tatt over etter at Juell Christian Sandberg ble drept høsten 1944.

Etter en serie opprullinger denne sommeren hadde flere av områdets motstandsmenn rømt til Sverige. Eva ble også rådet til å flykte, men hun tok i stedet fatt på det omfattende arbeidet med å ruste opp Distrikt 25. Hun fikk kontakt med Sentralledelsen i Oslo, som sendte opp Milorg-mannen Kolbjørn Henriksen.

Sammen med Andreas Murstad dannet hun en ledertrio som styrte Milorg-miljøet på Hedemarken. Hun opererte under dekknavnet Jakob for å heve troverdigheten.

  1. mai 1945 ledet en stolt Eva Jørgensen Milorg-gruppen på 1200 mann inn i Hamar sentrum, til stor forundring for de jublende hedmarkingene.

Karene som hadde flyktet til Sverige, kom etter hvert hjem, og da invitasjonen til kongens parade kom, nektet de Eva å delta.

Hun dro likevel inn til Oslo, for bittert å oppdage at mange andre kvinner fikk motta kongens hyllest.

Alle former for motstand

Hvis vi tar utgangspunkt i litteraturen, i filmene og fortellingene om andre verdenskrig, kan vi få inntrykk av at nesten ingen kvinner gikk inn i motstandskampen.

Det stemmer selvsagt ikke. Vi vet at 1003 navngitte kvinner deltok, og mørketallene er store.

Forskning viser at kvinnene engasjerte seg i alle former for aktiv motstand.

Den største gruppen bidro i arbeidet med å produsere og distribuere illegale aviser. Kvinnene arrangerte dessuten antinazistiske holdningskampanjer. De jobbet med koding og ble telegrafister. Kvinnene stilte leiligheter til disposisjon for hemmelige møter, og de skjulte jøder og andre flyktninger, loset dem over svenskegrensen og skaffet mat og klær.

De jobbet også som funksjonærer i Televerket, Posten og ved Folkeregisteret og hadde tilgang på viktig informasjon. De skaffet rasjoneringskort og falske identitetspapirer. Kvinnene spionerte og var kurerer. Kvinnene sluttet seg til gutta på skauen og fikk våpentrening.

Under felttoget i april 1940 støttet lottene de stridende norske styrkene. Dessuten innførte eksilregjeringen verneplikt for norske kvinner bosatt i utlandet. Hærens kvinnekorps i Skottland utdannet 13 kvinnelige offiserer og sersjanter, 47 korporaler og 169 menige.

Yrkesaktive kvinner i flertall

Noen kvinner ble fulltidsaktivister, mens de fleste fortsatte dagliglivet som før. Yrkesaktive kvinner var i et solid flertall, og den største gruppen blant de yrkesaktive arbeidet som kontorpersonale.

Rundt 4000 norske kvinner satt som politiske fanger under okkupasjonen. 26 kvinner døde som følge av politisk motstand, mot 1825 menn. Tre døde under kamp. Fire omkom under flukt til England, mens tre kvinner ble henrettet. Rundt 150 kvinner ble sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland. 11 av dem døde under oppholdet. Fem kvinner døde i politisk fangenskap i Norge.

Gradvis synliggjøring

Helga Stene var den første som tok et oppgjør med fraværet av kvinnene i krigslitteraturen. I 1976 skrev hun artikkelen «Hva med kvinnenes krig?».

Tre år senere kom Cecilie Wormdal med boken Kvinner i krig, gløtt inn i en forsømt samtidshistorie . Samme år satte Norges Hjemmefrontmuseum i gang et prosjekt hvor 300 kvinnelige motstandsaktører og 60 gjenlevende konsentrasjonsleirfanger ble intervjuet.

Fra 1980-tallet økte bevisstheten omkring usynliggjøringen av kvinnene.

Terje Halvorsen kom i 1985 med en artikkel hvor han trakk opp hovedmønsteret for kvinnenes innsats. Aschehoug-verket Norge i krig fulgte opp den positive trenden. I både Holdningskamp av Berit Nøkleby og Hjemmefront av Arnfinn Moland og Ivar Kraglund fikk kvinnene bredere omtale enn før. Et helt bind, Hverdagsliv av Guri Hjeltnes, ble viet den private kampen for å overleve. Der spilte kvinnene en viktig rolle.

Siden er det kommet flere bidrag som belyser kvinnenes engasjement. Kristin Hatledals verk Kvinnekamp – historia om norske motstandskvinner fra 2011 er det til nå mest oppdaterte verket om kvinnenes innsats.

Kvinnene valgte taushet

Selv om det har vært en økende oppmerksomhet rundt kvinnene under andre verdenskrig, er denne delen av krigshistorien underkommunisert i forhold til mennenes innsats.

Én opplagt grunn er at det var et lavere antall kvinner som var aktive. Alle som deltok, inngikk dessuten en avtale ved krigens slutt: De skulle ikke fremheve egen innsats fordi alle hadde kjempet på sin måte. Kvinnene holdt trolig avtalen i større grad enn menn.

Kvinner og menn var også involvert i forskjellige typer motstandsarbeid.

Kvinner engasjerte seg oftere i den sivile virksomheten, som generelt har fått mindre omtale. Kjønnsrollemønsteret etter andre verdenskrig spiller også en rolle. 1950-tallet ble husmødrenes storhetstid, og i rollen som husmor passet ikke en fortid som motstandshelt inn.

Dessuten hadde mange av krigsgenerasjonens kvinner en nesten selvutslettende holdning til egen innsats.

Inger Johanne Kolberg er et klassisk eksempel. Hun jobbet med en illegal avis, ble arrestert og sendt til konsentrasjonsleiren Ravensbrück som NN-fange. Etter halvannet år i Tyskland ble hun hentet av de hvite bussene i april 1945.

Inger Johanne fortalte motvillig historien sin for aller første gang under arbeidet mitt med boken Alt hva mødrene har kjempet.

Hvorfor denne motviljen? Hun opplevde sin egen innsats som så ubetydelig at den ikke hørte hjemme i noen bok.

Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

  1. Les også

    Kvinnenes krig var annerledes

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Krigshistorie

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Jeg glemmer aldri øyeblikket da jeg forsto at det jeg holdt på med, innebar dødsstraff.

  2. KRONIKK

    Michelets bok om Hjemmefronten og jødene er et faglig og etisk forfeilet prosjekt

  3. KRONIKK

    Den aller beste heder vi viser krigs­generasjonen, er ved daglig å arbeide aktivt for demokratiets verdier, mot ufrihet og ideo­logisk grums.

  4. A-MAGASINET

    43.721 nordmenn var fanger under krigen. Her kan du se hvem de var.

  5. KRONIKK

    Krigsoppgjøret med forfatterne måtte komme | Kjartan Fløgstad, Tore Rem og Espen Søbye

  6. KRONIKK

    Hun reddet norske fanger i tyske konsentrasjonsleire | Guri Hjeltnes