Kronikk

Risikabelt korstog mot norske kommunegrenser

  • Tom Karp professor i ledelse ved Høyskolen Kristiania og Nord universitet
Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner vil ha sterke og robuste kommuner som får flere oppgaver og mer ansvar. Dette er ikke nødvendigvis den beste løsningen, skriver Tom Karp.

Det vil være et økonomisk, politisk og sosialt kostbart eksperiment hvis politikere nå skal tegne et nytt kommunekart og tvinge det på norske kommuner i 2017.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Hvis en valgte å benytte sommerferien til å reise rundt i det ganske land, fikk en smake det mangfoldige Kommune-Norge. På godt og vondt. I den nylig fremlagte Kommuneproposisjonen ønsker kommunal— og moderniseringsminister Jan Tore Sanner å endre dette landskapet.

Flere oppgaver og mer ansvar

Tom Karp

Regjeringen vil ha sterke og robuste kommuner som får flere oppgaver og mer ansvar. Dagens kommunegrenser er et hinder for utvikling av kunnskapsmiljøer og for utvikling av større bo— og arbeidsregioner hevdes det. Innvendinger har kommet fra flere hold, både mot mulig bruk av tvang som virkemiddel og om det er et reelt behov for sammenslåinger.

Det er lett å være enig i at norske kommuner har utfordringer. Men ofte blir svaret å endre strukturer. Hvorfor velger ledere, og i denne sammenheng politiske ledere, så ofte strukturelle løsninger på komplekse utfordringer?

Nyhetssak:

Les også

Ap gir tommelen ned for Sanners kommunereform

Litt lettvint er svaret er at det å gjøre noe med struktur er en enkel og hurtig måte for ledere å vise handlekraft på. Samt innkassere karrièremessige, politiske og taktiske gevinster.

Identitet er viktig

For innbyggere og brukere av kommunenes tjenester er kommunegrenser, i tillegg til tjenestekvalitet, et spørsmål om identitet. Identitet er viktig for innbyggere i norske kommuner. Identitet er et uttrykk for hvem kommunen og dens innbyggere oppfatter seg å være, noe som ikke kan vedtas av politikere.

For ansatte i norske kommuner er sammenslåinger et spørsmål om endringsevne og vilje

Innbyggerundersøkelsen fra 2013 viste også at innbyggerne i små kommuner er mer tilfreds med omsorgstjenester og tjenester innrettet mot barn, enn de i større kommuner. Innbyggernes medvirkning og tilfredshet var størst i små norske kommuner. I byene mente folk at de fikk bedre kollektivtransport og kulturtilbud.

Møter mye intern motstand

For ansatte i norske kommuner er sammenslåinger et spørsmål om endringsevne og vilje. Erfaringer fra næringslivet viser at endringsinitiativer ofte ikke leverer som forventet. Opptil tre fjerdedeler av sammenslåinger mislykkes i å nå målene man hadde satt seg i forkant.

Det kan være mål for bedret tjenestekvalitet, brukerorientering, kostnadskutt, kompetanseløft eller synergier.

Hvorfor nås ikke målene? Jo, mennesker samarbeider ikke som de skal, IKT-systemer fungerer ikke som man trodde, stillinger var ikke så lett å rasjonalisere bort, innkjøpsbesparelsene var ikke så store, og stordriftsfordelene slo ikke ut som regnearkene viste.

Planlagte sammenslåinger leverer ikke tiltenkt verdi fordi prosessene forut er ustrukturerte, tilfeldige, ikke involverende nok, og det gis ikke tid, rom, budsjett og ressurser nok.

Fallhøyden er derfor stor når Regjeringen nå legger ut på et korstog mot norske kommunegrenser

Mange initiativ møter mye intern motstand. Ansatte ser ikke behovet for endring, de misforstår informasjon og har manglende tillit til beslutningstagerne. Ansatte motsetter seg også endring fordi de forventer at de vil tape noe.

Og de drar beina etter seg fordi de ikke vet om de vil klare å tilegne seg den nye kompetansen, de nye ferdighetene, eller adferden som forventes av dem.

Maktspill gjør diskusjonen snevrere

Det er lett å tro at ansatte i kommuner agerer rasjonelt og at kommuner bør se behovet for foreslåtte grep fra sentrale politikere. Men det er andre krefter i sving. Maktutøvelse og spill gjør at diskusjon og konsekvensvurderinger ofte må betale prisen for at ledere har behov for å vise fremdrift.

Se bare på hva som skjedde med sykehus— og Nav-reformene. Sammenslåinger presses gjennom av ledere som vil gjøre karrière, men som ikke blir lenge nok til å gjennomføre prosjektene som igangsatt.

Et skrekkeksempel er den store sykehusfusjonen i Oslo. Det er et prosjekt Riksrevisjonen i en knusende rapport hevder har vært meget dårlig håndtert med store negative konsekvenser både for pasienter og ansatte.

Fallhøyden er derfor stor når Regjeringen nå legger ut på et korstog mot norske kommunegrenser. En politikk farget av New Public Management ideologi som økt sentralisering, men også behov for økt kontroll, og mer bruk av mål- og resultatstyring. Og ikke minst større muligheter for konkurranseutsetting og markedsløsninger.

Balanse mellom interessegrupper

Velger man eventuelt å slå sammen strukturer i Kommune-Norge må det gjennomføres som en mikrovariant av den norske samhandlingsmodellen – en skjørt fremforhandlet balansegang mellom ulike interessegrupper.

Om det i det hele tatt er et reelt behov for sammenslåing av norske kommuner må kritisk vurderes

Ansatte forventer involvering, likeverd og rettferdige prosesser. Dette er perspektiver hvor prosessene, handlingene, tempo, tidsperspektivet, konteksten og formelementene får økt vekt, det konkrete innholdet får mindre.

Forrykkes balansen, reduseres sannsynligheten for vellykkede initiativ. Det å tvinge norske kommuner til å slå seg sammen er derfor ingen god løsning. Nye strukturer er heller ikke nødvendigvis svaret.

Sammenslåing må vurderes kritisk

Om det i det hele tatt er et reelt behov for sammenslåing av norske kommuner må kritisk vurderes. Professor Bjarne Jensen ved Høgskolen i Hedmark hevder at norske kommuner har dobbelt så stort innbyggertall som den gjennomsnittlige EU-kommune og 14 ganger så stort areal.

Thomas Hornburg kommenterer:

Les også

Intet tvangsekteskap – så langt

Norske kommuner er ikke små. Og det er ikke sikkert at større kommuner vil gi lavere kostnader, ei heller bedre tjenester. Det å komme i posisjon gjør noe med ledere, så også politiske ledere. Forskning viser at det ikke er uvanlig at makt går til hodet på beslutningstagere.

De tror de kontrollerer mer enn det de reelt gjør, og de overvurderer sine handlinger.

Litt for mange initiativ med mål om å endre drives derfor frem av lederes optimisme og utopiske fremtidstro. Denne utopien ser nå ut til å ha nådd Regjeringen som bruker «robusthet» og «sterke» kommuner som innholdsløs argumentasjon.

Flytt fra kommune til fylkesmann

I den grad det er et reelt behov for kommunale stordriftsfordeler bør ministeren i stedet undersøke om noen av de mest ressurs— og kompetansekrevende oppgaver kan flyttes fra kommuner til fylkesmenn.

De kan også legge opp til prosesser som stimulerer kommuner til å utforske løsere regionale strukturer eller interkommunale partnerskap. Det vil være et økonomisk, politisk og sosialt kostbart eksperiment hvis politikere nå skal tegne et nytt kommunekart og tvinge det på norske kommuner i 2017.

Les mer:

Les også

  1. De er motstandere av storkommuner. Nå skal de jobbe for dem - som fylkesmenn.

  2. - Tull å slå sammen veldrevne kommuner

  3. - Altfor puslete

  4. Kommunene har fått 30 til 40 nye oppgaver siden 60-tallet

  5. Sammenslåing? Ja, men helst ikke her.

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Kommunesammenslåing