Kronikk

Ambassadørens skjebnetimer | Cato Guhnfeldt

  • Cato Guhnfeldt
    Forfatter og journalist
Florence Jaffray Harriman var andre kvinne i USA som ble utnevnt til ambassadør og sjef for en legasjon (ambassade).

Med amerikansk flagg på biltaket og hemmelig kodebok i fanget evakuerte USAs ambassadør ut av Oslo foran nesen på de angripende tyskerne.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

USAs minister (ambassadør) i Oslo, Florence Harriman, opplevde forspillet til tyskernes angrep på Oslo 9. april 1940.

I 1941 skrev hun det hele ned i en bok kalt «Mission to the North». Lenge glemt ble boken relansert på nett av den amerikanske ambassaden i Oslo sist sommer.

Florence Harriman med den norske ambassadør i USA, Wilhelm Morgenstierne, året 1937.

Et hundretalls episoder i tiden før angrepet burde ha varslet om krigen som nærmet seg, skriver hun i boken. Men alles øyne var utelukkende rettet mot finlandskrigen. Kronprinsesse Märtha, påpeker hun, drev derimot forberedelser i det stille for at kvinner skulle kunne overta mennenes arbeidsplasser hvis krigen kom til Norge.

Forspill

Om kvelden 5. april var utenriksminister Halvdan Koht og hans kone middagsgjester hos nettopp Florence Harriman i legasjon-/ambassadebygget i Nobelsgate 28 i Oslo. Slik unngikk de en filmaften arrangert i den tyske legasjon for en rekke andre norske tjenestemenn. Her viste tyskerne en brutal propagandafilm om bombingen av Warsawa – ment som en advarsel til nordmennene.

Mandag 8. april ringte den amerikanske legasjon i København til legasjonen i Oslo og fortalte at store tyske flåtestyrker passerte gjennom de danske belter. Minister Harriman fikk ikke et antall, bare at det var mange.

På med hatten

«Jeg tok på meg hatten og dro av sted så raskt jeg kunne til utenriksdepartementet. Ministeren (Koht) var i møte i Stortinget. (…) Jeg husker ikke én eneste diplomat den dagen som engang foreslo at vi selv sto i første linje for den kommende kampen», skriver hun.

En alminnelig oppfatning ifølge Harriman var at skipene trolig var på vei ut i Nordsjøen for å møte britiske skip i kamp. Først om kvelden kom et telegram i kode, igjen fra den amerikanske legasjon i København, med antall tyske skip og hva slags type de var, dessuten at det var stor tysk flyaktivitet på øya Sylt like ved den danske grensen.

«Meldingen sluttet med «vi frykter gjengjeldelse». Dette trodde vi betød gjengjeldelse mot England som hadde lagt miner», skriver hun.

Ville gå til sengs

Da luftvernalarmen gikk i Oslo 15 minutter etter midnatt, ringte de ansatte i legasjonen og lurte på om de skulle komme inn og bruke legasjonens nye tilfluktsrom som var blitt ferdigstilt bare tre dager tidligere. «Men siden gatelysene ikke ble slukket på en god stund, tok vi i legasjonen det ikke veldig alvorlig».

Minister Harriman ba sine folk gå til sengs, noe hun også selv ville gjøre. Men så forsvant strømmen. «Og alle i legasjonen løp rundt for å finne fyrstikker og tenne stearinlys

Ingen knyttet flyalarmen til meldingen om de tyske skipene, og muligheten for at tyskerne ville angripe. «Jeg er siden blitt fortalt at kronprinsesse Märtha, med en kvinnes intuisjon, hadde begynte å pakke mandag ettermiddag (8. april).», står det i boken.

En stemme med tysk aksent

Klokken 3 om morgenen spratt Harriman ut av sengen da den britiske sendemannen, Sir Cecil Dormer, ringte. Han opplyste at tyske skip var på vei inn Oslofjorden. Kunne den amerikanske legasjonen overta driften av den britiske legasjon?

Harrimann svarte «ja», til tross for at hun burde ha klarert dette med Washington. Deretter fikk hun Koht på tråden. Han bekreftet meldingen om skipene. Koht sa man ikke hadde identifisert dem på grunn av det dårlige været, men også at «vi er sikre på at de er tyske».

20 minutter senere ringte han tilbake og bekreftet dette.

Minister Harrimann kunne ikke varsle Washington over telefonen, så hun sendte i stedet et telegram via telegrafkontoret i Oslo. «Vi merket plutselig at stemmen hos Oslos telegrafstasjon, og som sa telegrammet kanskje ikke vil komme igjennom til Washington, var ukjent. Mer tysk, mente vi, enn norsk aksent.»

Deretter ringte hun til legasjonen i Stockholm og ba en sekretær både ringe til og sende telegrammet til Washington. «Jeg kunne høre ham snappe etter luft og at stemmeleiet endret seg da jeg dikterte vårt telegram og han skjønte betydningen av nyheten.»

Rakk ikke flukttoget

Innen en time ringte også den franske sendemannen og ba den amerikanske legasjonen overta for franskmennene i Oslo siden de forberedte seg på å evakuere. Snart snakket minister Harriman igjen med Koht som inviterte henne og hennes stab til å følge med et ekstratog som skulle forlate Oslo klokken 7.

«20 minutter var for knapt forvarsel, og jeg kunne ikke bli klar», skriver hun.

Mellom klokken 5 og 6 hadde 25 ansatte ved legasjonen og deres familiemedlemmer ankommet og spist frokost. Snart hørte man flydur over Oslo. De ansatte gikk stadig til og fra det nye tilfluktsrommet.

Oslo april 1940. Tyske tropper marsjerer på Karl Johans gate etter invasjonen 9. april.

Forbi Kjeller i brann

Klokken 09.45 var alle i den amerikanske legasjonen i sine biler på vei ut av Oslo. Kursen ble satt nordover mot Hamar der minister Harriman ville slutte seg til regjeringen mens de øvrige kjørte videre mot Lillehammer og Sjusjøen.


«I min trofaste Ford var det flere kofferter enn hva virket mulig. Sjåføren, en assistent, en tjenestepike, en skrivemaskin, meg selv og kodeboken». Over biltaket hadde man strukket ut og festet det amerikanske flagget.

Ambassadørene/ministrene fra de fleste land i Oslo forlot etterhvert byen. Bare den svenske og italienske minister ble igjen, ifølge Harriman.

Ved passering av Kjeller flyplass så man hangarene i brann etter bombing. Bil nummer tre foran ministerens ble truffet av fallende splinter, men ingen ble skadet.

Konge og Regjering flykter nordover fra kampene ved Oslo. En ordonnansbil dyttes forbi sperringen ved Skarnes.

Hele seks timer tok bilturen til Hamar. Snart fulgte Harriman de øvrige franske og britiske diplomater til Elverum. Kodeboken bar hun nå på kroppen. «Vi var ennå ikke rede til å forstå at konge og regjering ville bli jaktet på som ville dyr», skriver hun.

Samtidig var hun engstelig for sin tjenestepike som var britisk, og derfor risikerte tysk krigsfangenskap. Ved Midtskogen observerte Harriman norske soldater i hvite overaller. Få timer senere skulle de stanse fremrykkende tyske fallskjermtropper.

De små bygdestuer

Minister Harriman ble på avstand vitne til bombingen av Elverum og så hvordan løshester i skogen blir skutt på fra fly. Hun lot seg imponere av de norske veisperringene opptil tre meter høye. Og glemte aldri de små bygdestuer der hun fikk ly og sov med klærne på på smale sofaer. Alle pledd gikk til småbarna.

Harriman og hennes følge nådde omsider Nybergsund, så Sverige. Derfra sendte hun et telegram til Washington og fortalte om den tyske bombingen av Elverum og Nybergsund, at det var åpne forsvarsløse byer, og at tyskernes mål tydeligvis var å ramme kongefamilien, regjeringen og sivile.

Minister Harriman reiste via Malung, Särna, Dombås, Brekken og Stockholm til Petsamo som hun forlot med skipet «American Legion» 16. august. Nå var hennes offisielle oppdrag å eskortere kronprinsesse Märtha og kronprinsbarna til USA. 12 dager senere nådde Harriman omsider sitt hjemland og New York.

Kronprinsesse Märtha og barna i Rovaniemi, Finland, like før avreisen til USA. Fra venstre: prinsesse Astrid, prinsesse Ragnhild, prins Harald og kronprinsesse Märtha.

Les også:

  • I forbindelse med 75-årsdagen for den tyske invasjonen av Norge, inviterte Aftenposten leserne til å fortelle om «Min 9. april». Vi fikk mengder av unike historier fra dem som faktisk opplevde dramaet, sett med barns øyne. Værsågod, hvis du først begynner, kommer du garantert til å lese flere av dem:

Les flere historiske artikler av Cato Guhnfeldt:

Les også

  1. «Whitehall» – Londons tapte palass | Cato Guhnfeldt

  2. Det største romertidsanlegget nord for Alpene | Cato Guhnfeldt

  3. Det unge norske ekteparet opplevde den russiske oktoberrevolusjonen fra orkesterplass | Cato Guhnfeldt

  4. Jakten på den niende symfoni | Cato Guhnfeldt

  5. Hungersnøden i Wien | Cato Guhnfeldt

Les mer om

  1. Andre verdenskrig
  2. Nazisme
  3. Krigshistorie