Kronikk

Demokrati er ingen naturlig styreform

  • Stein Ringen

I vår tids ledende demokratier, USA og Storbritannia, er det nå forfall, skriver Stein Ringen. Her har Barack Obama holdt sin State of the Union-tale i januar i år. Foto: <B>LARRY DOWNING/AP/NTB SCANPIX</B>

Det er tid for å gjøre opp status og spørre: Bak styresett som ikke fungerer, er demokratiet selv i forvitring?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det tok bare 250 år før demokratiet gikk i oppløsning i det gamle Athen. En helt ny styreform var oppfunnet der folket styrte seg selv.

Stein Ringen

Den statsforfatningen viste seg mektig og effektiv. Velstanden økte, trusselen fra perserne ble avvist og Athen etablerte seg som den ledende makt i den kjente verden. Tidens prestasjoner i arkitektur, filosofi og kunst blender oss den dag i dag. Men da privilegier, korrupsjon og vanstyre fikk fotfeste, gikk lyset ut.

Overvant diktaturene

Det skulle ta 2000 år før demokratisk styre ble oppfunnet på nytt – i den amerikanske forfatningen – nå som representativt demokrati. Igjen viste folkestyre seg å være genialt. USA steg til ledende verdensmakt – økonomisk, kulturelt og militært. I Europa ble de autoritære monarkiene og fascistiske og kommunistiske diktaturene overvunnet i tur. I løpet av de siste tiårene har demokratiet spredt seg i verden slik at de gjenværende diktaturene nå utgjør en minoritet av nasjoner.

Det andre demokratiske eksperimentet er nå snart 250 år gammelt. Det har vært like vellykket som det første, men lærdommen fra Athen er at suksess ikke avler suksess. Demokrati er en styreform som må forvaltes med besluttsomhet og som vil forfalle om det ikke næres. I vår tids ledende demokratier, USA og Storbritannia, er det nå forfall. Det er ikke nok å si at disse systemene kan forfalle, de er i forfall. Om lyset går ut i mønsterdemokratiene, vil ikke demokratisk styre overleve i resten av verden.

Det er en misforståelse å tro at kandidatene jakter på penger. Det er pengene som jakter på kandidater.

Det er ikke tilstrekkelig for demokratiene at de er demokratiske. De må også levere effektivt styre. Der statsmakten ikke fungerer, forvitret også demokratiet.

Lærdommen fra Athen:

Les også

Demokrati er ingen naturlig styreform

Fra orden til kaos

I Storbritannia blir statsmakten stadig mer ineffektiv. Ifølge Anthony King, den ledende autoritet på den britiske forfatningen, har britisk statsstyret gått fra "orden" til "kaos" på mindre enn 30 år. I løpet av ti år med New Labour i regjeringsposisjon fra 1997 ble denne tesen bekreftet. En ny regjering ble valgt inn, med mandat for og intensjon om å redde Storbritannia fra thatcherismens ulikhetssamfunn. Den fikk all makt en demokratisk regjering kan drømme om og fløt på ti år med jevn økonomisk vekst. Men det ble en oppvisning i hvordan en sterk regjering kan overvinnes av et svakt styresett. Blair & Co innfridde ingen av sine egne forventninger og etterlot et Storbritannia med enda større sosiale skjevheter enn de overtok fra forgjengeren.

Den nye koalisjonsregjeringen har vist seg like avmektig. Den skulle reparere skadene etter økonomisk krise, men har ikke kunnet gjøre noe med krisens årsaker – monopolistiske strukturer i finanssektoren – og har falt tilbake på budsjettkutt hvor rikfolk beskyttes og de fattige bærer byrden. For denne regjeringen som for den forrige er problemet avmakt mer enn vrangvilje eller likegyldighet. Begge disse regjeringene buttet mot økonomiske maktkonstellasjoner som er blitt politisk uhåndterlige.

Dysfunksjonelt

I amerikansk statsstyre er standarddommen nå "dysfunksjonelt". Men det står enda verre til når man ser bak fasaden. De konstitusjonelle institusjonene – Kongressen, presidenten og Høyesterett – skal etter forfatningen samarbeide gjennom maktfordeling. Men dette samarbeidet har forfalt til handlingslammelse, og det amerikanske samfunnet får ikke den styring det trenger. Her er sammenhengen mellom økonomisk overmakt og politisk avmakt påfallende og lett synlig. Ikke-konstitusjonelle aktører suger makt ut av det konstitusjonelle systemet. Lover og budsjetter må fortsatt vedtas i Kongressen, men mer enn tidligere, mye mer, bestemmes det nå i økonomiske maktrom hva som kan besluttes og hvem beslutningstagerne skal være.

Det som har gjort det mulig for politiske komiteer, nettverk, tenketanker, medier og PR— og lobbyorganisasjoner å komme statsmakten i forkant, er det som kalles økonomisk "transgression". Politisk virke er blitt over-kostbart. Kandidater er avhengig av økonomiske sponsorer for å finansiere evigvarende og dyre kampanjer. De som kan og vil finansiere politikk, får da makt. De kan bestemme hvilke kandidater som kan stille – de som er akseptable for sponsorene – og hva de som vinner kan beslutte – det som er akseptabelt for potensielle sponsorer.

De rikes makt

Fri flyt av penger fra markedet til politikken, betyr makt for dem som kontrollerer kapital og penger. Kandidater må tilfredsstille ikke bare velgerne for å få deres stemmer, men også sponsorene for å få deres penger. De rike får to muligheter til å påvirke politikken – én som velger og én som sponsor. Andre har bare stemmeseddelen, en makt som forringes i takt med politisk inflasjon. Det er en misforståelse å tro at kandidatene jakter på penger. Det er pengene som jakter på kandidater.

I Athen gikk demokratiet i grus da de rike ble superrike, nektet å følge reglene og undergravde den etablerte styreformen. Nøyaktig der står USA og Storbritannia nå.

For snart hundre år siden, da samboerskapet mellom kapitalisme og demokrati var i en krise ikke ulik dagens, sa den amerikanske høyesterettsdommer Louis Brandeis: "Vi kan ha demokrati, eller vi kan ha rikdom konsentrert på få hender, men vi kan ikke ha begge deler." Demokratiet overlevde den krisen – av to grunner. Det er ikke økonomisk skjevhet som sådan som ødelegger demokratiet, men en nyere konstellasjon: kombinasjon av skjevhet og systematisk "transgression". Dessuten klarte det amerikanske systemet da både å lære av krisen og å levere nødvendig styre. Gjennom reformprogrammet New Deal fikk småkårsfolket ny økonomisk sikkerhet, og gjennom lovgivning (særlig the 1933 Banking Act) ble finanssektoren avmonopolisert.

Overmot

Lærdommen fra Athen er at suksess avler overmot. Folk, særlig de privilegerte, sluttet å bry seg og demokratiet ble forsømt. Det er nå seks år siden finanskrisen startet. Erfaringen fra mønsterdemokratiene så langt er at de privilegerte ikke evner å bry seg og at vi denne gangen ikke har klart å lære. Krisen startet da et avregulert finansvesen i USA og Storbritannia kom ut av kontroll, men kontroll er ikke blitt gjenopprettet. Økonomisk ulikhet videreføres til politisk ulikhet, og videre til forringelse av makt og kapasitet i styringsvesenet. Høyesterettsdommer Brandeis tok ikke feil. Han var bare forut for sin tid.

Denne kronikken ble først publisert i Washington Post.

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Fukuyama er blitt den moderne verdens fremste kronikør

  2. KRONIKK

    Diskusjonen om det liberale demokratiets fremtid er blitt skremmende aktuell

  3. DEBATT

    Hele verdens oppmerksomhet rettes i disse dager mot den nye presidenten i USA og valgene han vil ta.

  4. KRONIKK

    Brexit kaster om på alle argumenter mot norsk EU-medlemskap

  5. KRONIKK

    Ett år etter folkeopprøret startet: Jeg føler glede ved å se raseriet mot et autoritært regime

  6. VERDEN

    Her blir han dekorert for sin kamp mot kommunistene. Nå er aktivisten blitt statsfiende igjen.