Hvorfor Leeds? | Jonas Gahr Støre
Å bli supporter av en engelsk fotballklubb i 12–13 årsalderen husker jeg som en slags forelskelse.
Hvordan endte jeg opp som supporter av fotballklubben Leeds United, hjemmehørende i Yorkshire, midt i England?
I et fornøyelig innlegg i Aftenposten 23. juli mener kommentator Halvor Hegtun at «vi»-følelsen nordmenn mobiliserer for idrettslag i engelske industribyer, bør gjøres til forskningsfelt for psykologer og sosialantropologer. Jeg deler forundringen til Hegtun, og har spurt meg selv: hvorfor Leeds?
Mitt eget valg
Å bli supporter av en engelsk fotballklubb i 12–13 årsalderen husker jeg som en slags forelskelse, en fascinasjon, en nesten fysisk nærhet til en puls som slo serierunde etter serierunde på andre siden av Nordsjøen. Det handlet om min lidenskap for fotball, men viktigere var det at dette var mitt eget valg av fellesskap, ikke et valg foreldre eller lærere hadde tatt for meg.
Det oppsto en ny tilhørighet, her kom en ny bindestreksidentitet: Jeg var Leeds-supporter. Og det som virkelig ga identitet og tilhørighet, var at andre gutter (jeg kan ikke huske noen jenter) valgte andre klubber: som Liverpool, Manchester United, Arsenal. Et ganske vennlig uttrykk for «oss mot de andre».
Vi så opp til de beste. Det var ikke norske utenlandsproffer å snakke om tidlig på 70-tallet. Det fantes noen helter i norske divisjoner. Men ikke ikoner, de kom utenfra. Pelé kom helt fra Brasil. Jeg leste om ham, men så ham sjelden i aksjon. Franz Beckenbauer kom fra Vest-Tyskland og Johan Cruyff kom fra Nederland. Dem så vi bare i VM.
Scoringene på opptak
Men hver lørdag kom engelsk fotball inn i stuene via tippekampen. Far og jeg så på dem sammen som en innledning på lørdagskosen. Vi tippet også. Over skjermen rullet scoringene i de andre elleve engelske kampene, de ble varslet med en særegen gong-gong, jeg husker ennå klangen.
På Sportsrevyen søndag viste de mot slutten av sendingen høydepunkter fra lørdagens engelske kamper. På mandag så vi reprise på Sportsrevyen. Hjemme hos Jan i klasen hadde de video-opptaker. Jan tok opp scoringene, så vi kunne se på dem igjen og igjen utover i uken. Så gikk vi ut på banen for å kopiere.
Min bestevenn Ola valgte Leeds, som storebroren Knut. Så da gjorde jeg det også. I året for min besettelse, sesongen 73-74, var de på vei mot seriemesterskap, denne gangen med rekord i antall kamper uten tap. Jeg kunne alt om Leeds.
Ingen autografer
Vi er en tidsalder før internett, men det fantes magasiner. Jeg abonnerte på både Shoot og Goal. De kom regelmessig i posten, og jeg førte logg over kampene, scoringene, klippet ut bilder av spillerne og hadde Leeds-strømper og buttons. Jeg kunne spillerne på rams.
Les Hegtuns kommentar: «Vi» er strengt tatt ikke Leeds
Spillerne var på et vis mytiske figurer, og klubbene var mytiske størrelser. Det gikk ikke fotball-charterturer til England. Men så, i 1973, kom Leeds til Norge for å møte Strømsgodset i UEFA-cupen.
Vi hang rundt Idrettshøgskolen på Sogn for å få et blikk av Billy Bremner, Joe Jordan, Peter Lorimer, Allan Clarke og de andre. De overså oss guttene utenfor gjerdet, for å si det mildt. Det ble ingen autografer. Og kampen endte 1–1. En stor skuffelse.
Husker fortsatt fliret
Identitet, tilhørighet, avstandsfascinasjon – seire, og så et sviende nederlag. Leeds vant den engelske serien i 1974 og spilte seg så til 1975-versjonen av Champions League-finalen, mot Bayern München, i Paris. Jeg var fullt mobilisert, satt alene i stuen foran TV-en den kvelden som virkelig skulle krone mitt lag, i Europa selvsagt, men aller viktigst, i kameratflokken.
Så skar det seg. Leeds tapte 2–0. Det var objektivt sett urettferdig, mente jeg og mange med meg, og Alan Clarke ble åpenbart snytt for et straffespark. Men aller verst var stemningen i skolegården dagen etter. De andre lo av meg. Særlig husker jeg fliret til Rune. Han heiet på Liverpool, som til overmål ble seriemester i 1975.
Resten av min Leeds-historie er ikke heroisk. Jeg har ikke vært utro, men heller ikke fulgt dem i tykt og tynt. Bortsett fra et blaff av et seriemesterskap i 1991 kom rot og snusk og nedrykk til nivå to i 16 år, frem til årets opprykk. Jeg fikk andre arenaer for tilhørighet.
Hvorfor valgte jeg ikke Paris Saint-Germain, jeg som studerte i Paris, spør Hegtun. Det er nesten på linje med moren min som mente jeg burde begynne å røyke Gauloise, som hun oppriktig mente passet studentlivet i Paris. Men ingen av delene ga meg noen fristende identitet eller tilhørighet.
«No problem with Norway»
Noen ord om England til slutt: Nordmenn bærer på en nostalgisk og nesten underdanig beundring for det engelske. Krigen, Churchill, foreldrenes historier, Londons teatre og handlegater – og så fotball – en miks som skaper sterke kulturelle og personlige bånd. Kong Olav hadde sesongkort hos Arsenal. Far mente det var bare rett og rimelig at England, fotballens hjemland, vant fotball-VM i 1966.
Men kjærligheten er påtagelig enveis. Britenes syn på oss er perifert, noen ganger perfid. «Tre ganger tre hurra for hundene,» sa Lord Curzon i ærverdige Royal Geographical Society i 1912 da Roald Amundsen fortalte om erobringen av Sydpolen, i kappløpet han vant mot Robert Scott. «En fornærmelse,» sa Amundsen etterpå.
Jeg spurte en gang Tony Blair om hvorfor han aldri kom på besøk til Norge i løpet av sine ti år som statsminister. «The problem with Norway is that there is no problem with Norway. And politics is about dealing with problems,» svarte Blair.
Men fotball åpner nye dører. Jeg jobbet i WHO i 1998. Vår sønn Magnus på ni år startet ny og ukjent i fjerde klasse på den internasjonale skolen i Genève. Det var året for fotball-VM, med norsk deltagelse.
Magnus gikk kledd i den norske landslagstrøyen. Det gjorde ikke inntrykk. Men så en dag sa Tom fra England høyt i klassen: «Magnus is fine, he is from Ole Gunnar Solskjærs country!»
En norsk helt for en engelsk gutt. Det får passere at han spilte for Manchester United.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
