Kronikk

Norden, et felles operasjonsområde | Karlis Neretnieks

De nordiske landene har tre grunnleggende felles militærstrategiske problem å håndtere.

En felles norsk, svensk, dansk og finsk operativ planlegging, koblet til Natos øvrige planlegging, ville være en stor fordel dersom det skulle bli konflikt i det nordiske området. Bildet er fra den Nato-øvelsen Trident Juncture 2018. Ole Martin Wold/NTB scanpix

  • Karlis Neretnieks
    Generalmajor (p), tidligere sjef for Försvarshögskolan og medlem av Kungliga Krigsvetenskapsakademien

Generalmajor (p) Karlis Neretnieks er tidligere sjef for Försvarshögskolan og medlem av Kungliga Krigsvetenskapsakademien. Privat

Her vil de først og fremst bli belyst i en norsk-svensk sammenheng. To er tydelig geografiske, Østersjøen og Nordkalotten. Det tredje, å ta imot utenlandsk hjelp, har riktignok også geografiske implikasjoner, men er vanskeligere å knytte til noe spesifikt område.

I Østersjøområdet er fellesnevneren forsvaret av Baltikum. Det kan være flere grunner til dette: Allierte fly kan bli frembasert til Norge for operasjoner i Østersjøområdet, fly basert i Storbritannia eller på hangarskip utnytter norsk og svensk luftrom, russiske kryssermissiler på vei mot mål i Norge kommer til å passere over Sverige, og lykkes Russland med å fremgruppere luftvernsystemer på svensk jord, må de bekjempes, mm.

Det finnes mange variasjoner over dette temaet. Det som imidlertid er åpenbart, er at det må skje en omfattende luftromskoordinering og en utveksling av sensordata mellom Sverige og Norge (Nato) for at det ikke skal oppstå kaos i luften over det sydlige Skandinavia.

Her er det ikke bare et spørsmål om luftstridskrefter av ulike slag, minst like viktig er det at luftvernsystemene i begge land har et felles situasjonsbilde. At Sverige nå anskaffer Patriot-systemet, som til dels kommer til å dekke deler av det luftrommet som kan være aktuelt for Natos luftstridskrefter å utnytte, fremhever problemet.

Den nødvendige samordningen som kreves, går det ikke an å improvisere på kort varsel. Den må forberedes og øves.

I 2018 hadde femtegenerasjonskampflyene, F35 og F22 fellestrening for første gang i Norge. Ned Alley/NTB scanpix

Felles problem

Et ytterligere felles norsk-svensk problem i det sydlige Skandinavia, dog ikke direkte koblet til Østersjøen, er behovet for beskyttelse av sjøtransport til Göteborg, som er så vel Sveriges som Norges største importhavn. Det mest aktuelle problemet her er trolig evnen til å møte trusselen fra ubåter og miner.

Skal Göteborgs havn utnyttes, vil det innebære at norsk (Nato) og svensk marines operasjoner i Skagerrak må samordnes. Hverken Norge eller Sverige har alene tilstrekkelig evne til å holde farledene åpne. Her finnes det også grunn til å peke på Göteborgs betydning også for Finland.

Skulle sjøtrafikken i Østersjøen bli forhindret, kommer hoveddelen av finsk import til å foregå via den svenske vestkysten for videre transport gjennom Sverige til Finland. At så kan skje, er av vital betydning for så vel Norge som Sverige, da det påvirker Finlands evne til å forsvare sitt territorium. Det er Finland som i avgjørende grad, beskytter begge landene i det nordlige Skandinavia.

Problematikken på Nordkalotten er knyttet til de russiske basene på Kolahalvøya og de omkringliggende havområdene. Her finnes den russiske, ubåtbaserte andreslagsevnen som må beskyttes for enhver pris, og sjø- og luftstridskrefter som har til oppgave å påvirke Natos forsterkningstransporter over Atlanteren.

Det må skje en omfattende luftromskoordinering og en utveksling av sensordata mellom Sverige og Norge (Nato) for at det ikke skal oppstå kaos i luften over det sydlige Skandinavia, skriver kronikkforfatteren. Shutterstock/NTB scanpix

Store fordeler for Russland

En fremgruppering av sensorer og luftvernsystemer mot vest skulle gi store fordeler fra et russisk synspunkt. Den russiske luftforsvarssonen ville bli utvidet og dermed ville det bli vanskeligere for Nato å bekjempe de russiske basene samtidig som de må møte ulike trusler på havet og i luften. Likeså skulle russiske luftstridskrefter kunne få en utvidet beskyttelse av egne systemer på bakken ved et eventuelt angrep på Norge.

Det ville være optimalt om luftvern og langtrekkende sjømålssystemer kunne utgrupperes i Norge. Det ville ikke bare øke beskyttelsen av Murmansk-regionen, men også skape muligheter for å understøtte de sjø- og luftstridskrefter som skal passere Norskehavet for å løse oppdrag i Nord-Atlanteren.

Selv om den russiske ambisjonen skulle være lavere, for eksempel gjennom bare å bekjempe Nato-baser i Nord-Norge med fly og kryssermissiler for dermed å vanskeliggjøre Nato-operasjoner i det nordlige Skandinavia, er det sannsynlig at svensk og finsk luftrom vil bli berørt. Både som et resultat av de russiske operasjonene og av Natos forsvarstiltak.

Skulle den russiske ambisjonen være å besette deler av Nord-Norge med landstridskrefter, kreves det antagelig at man utnytter svensk og finsk territorium.

Utelukkende å basere seg på amfibieoperasjoner mot den norske kysten, luftlandsettinger og en fremrykning gjennom Finnmark, synes både risikabelt og vanskelig å gjennomføre. At disse elementene ville inngå i en enda større operasjon, er dog sannsynlig.

KNM Otto Sverdrup utenfor Trøndelagskysten under Nato øvelsen Trident Juncture 2018. Gorm Kallestad/NTB scanpix

Den skandinaviske halvøy isoleres

I tillegg til at Nordkalotten utgjør et felles norsk, svensk og finsk operativt problem, har det også storstrategiske implikasjoner. Skulle Russland lykkes med å avskjære forbindelsene over Atlanteren, kan det innebære at Natos forsvar av Øst-Europa risikerer å mislykkes. Det kreves at amerikansk hjelp kan tilføres.

Fra en skandinavisk synsvinkel er dog problemet enda mer akutt. Selv om Russland bare skulle lykkes delvis med sine operasjoner rettet mot Nord-Atlanteren, kan selv en «halv» russisk fremgang, at forbindelsene over Nordsjøen avskjæres, innebære at den skandinaviske halvøy isoleres fra omverdenen.

Dermed skulle eventuell støtte, først og fremst fra USA, til både Norge, Sverige og Finland bli umulig, eller i det minste svært begrenset. Noe som skulle gi ytterst alvorlige konsekvenser for fremfor alt Norge og Sverige, da begge landene er avhengig av tidlig hjelp for å kunne utføre rimelig utholdende forsvarsoperasjoner.

Finland, med sin relativt store forsvarsmakt, er der i en bedre stilling, men er også avhengig av hjelp på noe lengre sikt.

Koblet til Norges viktige rolle innen Nato for å vanskeliggjøre russiske operasjoner i Norskehavet, må både russiske angrep med fly og kryssermissiler via svensk og finsk luftrom tas med i betraktning. For eksempel skulle reserveforbindelsen for støtte til Sverige og Finland som Trondheim utgjør, være et attraktivt mål. At Ørland er hovedbasen for de norske F35-flyene, og at amerikansk materiell er forhåndslagret i Trøndelag, gjør også området interessant som angrepsmål.

I artikkelen er Finland bare blitt berørt i en norsk-svensk kontekst. Danmark er ikke blitt berørt i det hele tatt. Begge disse landenes operative evne og handlinger har selvsagt stor betydning for forsvaret av det nordiske området. Å analysere for eksempel betydningen av svensk-dansk samarbeid for å beskytte utløpet av Østersjøen, eller svensk-finske maritime operasjoner i Østersjøen for å begrense den russiske Østersjøflåtens handlefrihet, ville imidlertid lede altfor langt. Det er dog klart at alle de nordiske landene er avhengige av hverandre for å kunne møte et russisk angrep.

Felles nordisk planlegging

Resonnementet over leder til den åpenbare konklusjonen at en felles norsk, svensk, dansk og finsk operativ planlegging, koblet til Natos øvrige planlegging, ville være en stor fordel dersom det skulle bli konflikt i det nordiske området.

Men Sverige og Finlands alliansefrie status innebærer her uheldige begrensninger. Det burde likevel ikke hindre landene fra å gjøre tekniske forberedelser, først og fremst ved å utvikle muligheter for å utveksle ulike typer informasjon og drive felles øvelsesvirksomhet som vil gjøre samarbeid i krig enklere.

Dette skjer allerede i en viss utbredelse. Innenfor rammen «Cross Border Training», gjennomføres det felles flyøvelser nærmest rutinemessig. I for eksempel militærøvelsene «Trident Juncture 2018» og «Northern Wind 2019», har man deltatt med større hærstyrker i hverandres øvelser.

Forsvarets nye F35-fly landet på Ørlandet flyplass i 2017. Terje Pedersen/NTB scanpix

Kan det gjøres mer?

Ja, listen på større og mindre tiltak som skulle øke landenes evne til å operere sammen, kan gjøres lang. Her er tre forslag som ikke bare har fordelen at de kan øke den felles operative evnen, men som også har en tydelig strategisk tilknytning:

  • Felles ubåt- og minejaktoperasjoner i Skagerrak bør forberedes og øves. Her burde også andre Nato-lands stridskrefter kunne involveres, ettersom det er i hele alliansens interesse at alle de nordiske landene kan gjennomføre en utholdende strid.
  • Et viktig skritt mot å utvikle nordisk interoperabilitet vil være å gjennomføre en omfattende felles luftforsvarsøvelse over hele det sydlige Skandinavia. Både Norge og Danmark holder på å innføre F-35, Sverige kommer snart å ha nye JAS 39 E-kampfly og missilforsvarssystemet Patriot som viktige komponenter i sitt luftforsvar. Dette er systemer som tilfører helt nye og avanserte kapabiliteter. Det finnes derfor gode grunner til å øve på og prøve ut hvordan de skal kunne virke sammen for å beskytte luftrommet i et aktuelt og sannsynlig operasjonsområde. Øvelse «Margarethe» (etter Kalmarunionen), kanskje?
  • Felles operasjoner er ikke bare en funksjon av teknisk evne og samordnet planlegging, det er også et spørsmål om forståelse for alle de involverte landenes spesifikke problemer og tenkesett. Et viktig tiltak er derfor å innføre et omfattende felles nordisk «generalkurs» som gir deltagerne et godt innblikk i de geografiske, operative og strategiske faktorer som kan påvirke felles forsvar av det nordiske området. I denne sammenhengen burde det også undersøkes om ikke deler av landenes forsvarshøyskoler kunne integreres.

Avslutningsvis. En velutviklet og troverdig evne til nordisk samvirke er ikke bare til nytte i krig. Fremfor alt øker den felles avskrekkingsevnen. Det skulle kunne bidra til økt stabilitet og sikkerhet i hele det nordisk-baltiske området.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet Luftled (april 2020)

Les mer om

  1. Sverige
  2. Norge
  3. Nato
  4. F-35

Relevante artikler

  1. VERDEN

    Trumps nye favorittland? Norge kan oppfylle Natos pengemål før noen hadde trodd.

  2. DEBATT

    Gir brexit nye muligheter for nordisk samarbeid?

  3. NORGE

    – Koronakrisen gir et løft for tilliten til norske soldater

  4. VERDEN

    Smittevernlege forstår ikke hvorfor nordmenn skal få komme til Gotland

  5. NYHETSANALYSE

    Nå må norske politikere bestemme seg for hvor redde de er

  6. VERDEN

    Sverige er vant til å være forbilde. Så ble Skandinavias storebror plutselig stengt ute.