Kronikk

Demokratiets selvmord?

  • Nina Witoszek

Å si fra om kritikkverdige forhold hos mektige personer får gjerne større konsekvenser for varsleren enn for dem som begår overtramp – også i Norge.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Hva innebærer det egentlig å angripe maktens nettverk? Mehraz Rafats nylig utgitte bok, Ingen må få vite , viser at det kan bety fire ting:

1: Du blir ignorert.

2: Du blir vraket i offisielle fora.

3: Du mister jobben

4: Folk som var venner blir borte.

Det er det som skjer hvis man utfordrer – nei, ikke kongen eller imamer – men nasjonale maktstrukturer. Er det verdt det? Er du romantisk og suicidal nok til å bli en helt hos Generasjon Y?

Nina Witoszek Bjørge Stein J

Millioner forsvinner Ingen må få vite er et drivende, ofte irriterende, men svært rystende dokument om hemmelighold, statlig underslag og varslerens tragedie. Forfatteren er en norsk-iransk siviløkonom med en drøm om å redusere fattigdom i verden – aksepterer en ny jobb i Norfund, et statlig fond som bidrar til fattigdomsreduksjon i u-land gjennom investeringer i privat sektor. Men snart oppdager Rafat at Norfunds fargerike sjef er en finansiell Don Quijote. Millioner av kroner sløses bort eller forsvinner i skatteparadiser. Rapporter blir forfalsket og manipulert. Misbruk av penger og inkompetanse blir tildekket overfor Norfunds styre. Og det blir systematisk rapportert om bedre resultater enn det realiteten skulle tilsi.

Den største verdien av varslingen er selve innholdet i avsløringene, men det betyr også mye at disse offentliggjøres og at vi ikke lenger kan late som om vi ikke vet.

Men Mehraz Rafat er en metodisk fyr som ikke gir seg: Han studerer varslingsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven. Han varsler styret, som igjen engasjerer internrevisor Ernst & Young, som bekrefter varslingen. Til slutt kommer en rapport fra Riksrevisjon som blant annet påpeker: "Svak internkontroll, sviktende eierstyring fra departementet, misvisende rettsprotokoller, svak geografisk prioritering av alle aktiviteter og pynting i regnskapene gjennom inntektene som kom fra Norad-lånene."

Hva skjer etter disse avsløringene? Mehraz Rafat blir tvunget til å ta permisjon – mens hans tidligere sjef får en annen, interessant jobb med sjåfør, kokk, gratis residens og en ubeskattet lønn i Kenya, hvor hans inkompetanse kan fortsette å blomstre uforstyrret. Etter fire års permisjon sier det nye Norfund-styret: "Mehraz, du kan ikke komme tilbake fordi du har ikke tillit hos oss."

Holder fast ved sin makt

Tillit er et edelt ord, men i dette tilfellet betyr det "skurkenes tillit". For en som har bakgrunn fra Øst-Europa, minner Rafats beskrivelse om det som i kommunisttiden ble kalt "nomenklatur": et produkt av en degenerert arbeiderstat. Nomenklatur betegner en gruppe mennesker som holder ulike sentrale posisjoner i alle sfærer – myndigheter, industri, landbruk, utdanning – og som holder fast ved sin makt og privilegier uavhengig av deres kompetanse eller prestasjoner.

I den Sovjet-dominerte delen av Europa var nomenklaturer en bastion av stagnasjon, desinformasjon, uvitenhet, nepotisme og dolce vita. Det ble støttet av et voksende byråkrati som utvidet hele tiden for å møte behovene til, vel, et voksende byråkrati. Selvstendig tenkning ble knust. Feil ble ikke rapportert, og hvis de ble rapportert ble de oversett. Og hvis de ble rapporter og anerkjent, ble de ignorert og rapportører straffet.

Det var ingen mekanisme for å fjerne korrupte eller udugelige ledere; ukritisk lojalitet var den egenskapen som var ble mest verdsatt. Dette systemet kollapset av økologiske grunner: Det var en organisme som ikke var i stand til å behandle informasjon fornuftig. Dermed mistet den sin tilpasningsevne.

De brysomme varslerne

Det er noe tvetydig ved varsleres profil: De er gjerne personer med en upåklagelig merittliste, enorm kompetanse og høy status (Tenk på Eva Joly som ble dommer i Frankrike). Men de er også "pain in the neck" på grunn av sitt sterke moralske kompass og manglende toleranse for gap mellom ord og virkelighet. Når de oppdager gapet, blir de besatt av sannheten 24 timer i døgn. De blir "spedalske helter" – så som dissidenter i det sovjetiske imperiet, hvis suicidale mot og kompromissløse streben etter rettferdighet gjorde at vanlige folk unngikk dem som pesten. Ingenting kan beskrive en dissidents eller en varslers tragiske ensomhet.

For la oss være ærlige: Ville du ha ansatt en varsler hvis du var en direktør i et selskap? Ville jeg? Utsiktene til å få noen som kan være illojal mot oss kan gi oss febergysninger. Likeså ideen om en person som er moralsk overlegen. Tross alt er ingen perfekte, og de fleste av oss foretrekker å flyte i stedet for å drukne med våre prinsipper rund halsen.

Og tenk på konsekvensene av varslerens moralske korstog: Det er nok å nevne Rudolf Elmer, en tidligere bankfunksjonær på Cayman Islands som varslet om gigantisk svindel og korrupsjon i en sveitsisk bank og ble kastet rett i fengsel. Eller Kostas Vaxevanis, en gresk redaktør som publiserte "Lagarde-listen" med 2059 mistenkte skatteunndragere i Hellas og ble stilt for retten for brudd på loven om privatopplysninger. Og tenk på amerikanske Edward Snowdens absurde eksil i Russland, eller soldaten Bradley Manning, som er kjent skyldig i spionasje etter å ha gitt en mengde graderte dokumenter til nettstedet Wikileaks.

Dekker over skandaler

Norge er ikke Hellas eller USA. Men også Norge har et "mini-nomenklatur" som gladelig underminerer den berømte norske modellen uten at det blir bråk. Sant nok, i et lite land med tette forbindelser er nepotisme nesten et naturlig fenomen. Det norske "harmoniske imperativ" forlanger at man heller dekker over skandaler fremfor å risikere konflikter.

Vi har allerede glemt alle de pensjonerte polititoppene som samlet opplysninger for den amerikanske ambassaden og stakk belønningen skattefritt i lommen.

Og vi har glemt Baard Johansen, som i 2010 varslet Utenriksdepartementet om kritikkverdige forhold i FNs jordbruksorganisasjon FAO, hvor han jobbet. Man skulle ha trodd at TV2-reportasjer, artikler i Dagens Næringsliv og et drama på Black Box Teater skulle hjelpe ham å vinne søksmål mot Utenriksdepartementet. Men nei, staten ble frifunnet, og Johansen ble dømt til å betale departementets saksomkostninger og forsinkelsesrente.

Offentlig tap av hukommelse er maktens redningsbelte. Og jeg er redd for at i Rafats tilfelle vil offentligheten og Regjeringen fortsette å late som om ting er stort sett OK. At nyoppnevnte moralske kommisjoner som skal skrive kostbare rapporter blir så effektive som et skrik i en jungel. At Norge forblir i en "fossil alder" – både når et gjelder industri og urokkelige maktstrukturer.

Den farlige tausheten

Den største verdien av varslingen er selve innholdet i avsløringene, men det betyr også mye at disse offentliggjøres og at vi ikke lenger kan late som om vi ikke vet. Skal den nye regjeringen "late som om"? Skal vi fortsette med en uangripelig nomenklatur og en overfladisk debatt om symboler og ikoner, mens ugjerninger på toppen – og en generell "udugliggjøring" av Norge – begraves i taushet?

Vi vet at en slik taushet har to farlige konsekvenser. For det første forsterker den den nasjonale troen på en glad kulturell harmoni som motgift mot sosiale konflikter – en harmoni som ikke bare er falsk, men uredelig. Og for det andre peker den på et politisk system som holder på å kvitte seg med en av sine mest verdifulle demokratiske dyder: evnen til å korrigere seg selv.

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    Er The Post pornografi for journalister eller ballespark til Trump?

  2. KRONIKK

    Jul skal det bli. Ja, i år skal vi ha det koselig. Nei, det skal ikke bli som i fjor. Så smeller det.

  3. KRONIKK

    Farvel til den liberale idealdebatten

  4. KRONIKK

    Kampen om EØS går tvers gjennom Fellesforbundet

  5. KRONIKK

    «Se kompisen din bli skutt i kneskålen»

  6. KRONIKK

    Har Catalonia en rett til løsrivelse? Kan Norge støtte kravet?