80 år siden Franco beseiret det spanske demokratiet: Den spanske årelatingen | Bernt Hagtvet
Franco fortsatte krigen livet ut. Bevisst dyrket han ideen om at borgerkrigen var et korstog. De beseirede kunne slå tilbake når som helst.
I Spania lærte menneskene at du kunne ha rett, men likevel bli slått. At makt kan underkue ånd. At det er tider da mot ikke belønnes.
Albert Camus
Åtti år er gått siden Francisco Franco beseiret det spanske demokratiet. 1. april 1939 ble seieren feiret med en massiv militærparade i Madrid. Rekker av tropper marsjerte foran en triumferende Franco, el caudillo, føreren som senere skulle utrope seg som diktator av Guds nåde og styre landet til 1975.
For åtti år siden hilste han troppene med fascisthilsen over falangistenes symbol av sammenbundne piler. Himmelen var svart av fly fra den tyske Condor-legionen. Uten den ville han ikke stått på pallen.
«La causa»
For en hel generasjon ble den spanske borgerkrigen et symbolmettet drama, «la Causa», den siste store, gode strid. Det var ikke tilfeldig at krigen inspirerte tidens fremste kunstnere og intellektuelle, fra Orwell og Koestler til Picasso, Hemingway og Martha Gellhorn. For dem gjaldt det å knuse fascismen i Spania før den sto på terskelen hjemme.
Broderdrapet på den iberiske halvøy ble det blodigste sammenstøt mellom de to verdenskrigene. Det ble også en foregripelse av den neste verdensbrannen i 1939.
Men i dag vet vi hvordan kommunistene raskt underkuet de internasjonale brigadene. De frivillige ble anklaget for å huse trotskister og Gestapo-agenter. Det stalinistiske forfølgelsesvanviddet førte ofte til henrettelser på stedet av brigadister og opprettelsen av en NKVD-konsentrasjonsleir, Camp Lukacs, der 4000 frivillige ble holdt fanget.
Ideologienes dødskamp
For samtiden var saken klar: Krigen gjaldt demokrati mot diktatur, fascisme i ulike varianter mot kommunisme i nesten like mange varianter. Totalitære ideologier i en dødskamp med sivile som gisler.
Republikkens program var også klart: Bruke statsmakten til å føre Spania inn i det 20. århundre. Det skulle skje ved å knuse den reaksjonære kirken, rive grunnen bort under militarismen og lette livet til de lutfattige sesongarbeiderne på jordgodsene.
Eller var det så enkelt? Krigen hadde dype lokale og nasjonale røtter, men den utviklet seg raskt til en stedfortredende krig, der Hitler og Mussolini brukte landet som forsøksarena for ny krigsteknologi (blant annet teppebombing av sivile i Guernica) – og Stalin drev sovjetisk innenrikspolitikk.
Også i internasjonal politikk fikk borgerkrigen umiddelbare følger. Begrepet «internasjonal fascisme» ga svak mening før 18. juli 1936. Etter at borgerkrigen var en realitet, innså Hitler og Mussolini at de hadde felles interesser i å slåss mot Moskva i Spania.
Grusomhetenes krig og Francos hevn
Ettertiden har aldri sluttet å spørre hvorfor mellomkrigstidens krise for demokratiene skulle ende i en borgerkrig nettopp i Spania.
Innpå tre år varte kampene. Blodsutgytelsene etterlot seg en halv million døde, hvorav ca. 200.000 på slagmarken, resten skutt utenomrettslig eller etter parodier av rettssaker. Eller døde etter bombeangrep, av sult eller på flukt etter fremrykkinger.
Etter seieren ble ca. 20.000 republikanere henrettet. Antony Beevor setter tallet så høyt som 70.000 i årene etter seieren. Det er disse anslag som får Spania-kjenneren Paul Preston til å tale om «Spanias holocaust».
Garrotten ble flittig brukt helt til regimets død i 1975. Franco likte å undertegne dødsdommer til ettermiddagsteen.
Tusener døde i uhygieniske fengsler, av utmattelse eller i slavearbeid – på det meste drev Franco 190 konsentrasjonsleirer. Dertil kom mer enn 300.000 flyktninger. Det var en årelating uten like. I det siste er det blitt avslørt at regimet systematisk stjal eller drepte barn av republikanere.
Korstoget som fortsatte
Franco fortsatte krigen livet ut. Bevisst dyrket han ideen om at borgerkrigen var et korstog. De beseirede kunne slå tilbake når som helst. Denne frykten for venstresidens hevn utgjorde det sammenbindende limet i hans regimekonstellasjon etter 1939.
Francos maktbase hvilte på en påtvunget balanse ovenfra mellom revolusjonære falangister og sentralistiske, nasjonalistiske militære, mellom klassebevisste industrieiere og forblindede katolikker, mellom godseiere og middelalderlige karlister i Navarra: ekstreme monarkister som mente kong Alfonso XIII var en forrædersk liberaler.
Demobilisering av folket og tung kontroll, særlig av arbeiderklassene, var kjernen i dette regimet.
«De totalt andre»
Borgerkrigen i Spania oppviser det bredest tenkelige utvalg konfliktlinjer, i et klima av hensynsløs politisk mobilisering.
I Spania drepte du ikke en personlig fiende, men «de totalt andre» – representanter for sivilisasjonstruende sammensvergelser på den andre siden. De måtte tilintetgjøres, ned til siste individ. Henrettelser av fanger ble rutine fra begge sider.
Dette uhyggelige, ideologiserte aspektet ved frontene kan forklare mye av grusomhetene. Reduksjon av fienden til ikke-humanitet ble borgerkrigens særlige modus operandi.
Dette gjaldt like mye sosialistpartiet PSOE og anarkistene som det katolsk-borgerlige samlingspartiet CEDA, som gjorde alt for å stoppe selv de mildeste reformer under Republikken. Anarko-syndikalistene – dette særegne spanske voldssvaret på den nordeuropeiske kapitalismens regimenteringskrav – så på styreformen som likegyldig.
De var mot all statsmakt, uansett kledning, og gjorde derigjennom en handlekraftig republikansk regjering enda vanskeligere. Denne splittelsen fra venstre skulle vise seg skjebnesvanger.
Historiens gjentagelser
Borgerkrigen kan ikke forstås uten referanse til historisk erindring. Venstresiden – dvs. sosialistene og anarkistene (men ironisk nok ikke kommunistene) – trodde Spania var i en revolusjonær fase. Men Madrid i 1936 var ikke Petrograd i 1917.
Sosialistenes revolusjonære radikalisering i konkurranse med anarkistenes press nedenfra ble en selvmorderisk selvskading. Den stålsatte fienden uten å forene Republikkens støttespillere.
Denne vendingen må betraktes som en defensiv reaksjon på det som hadde hendt med SPD og KPD i Tyskland like før: utslettelse. Borgerlig republikk var derfor utilstrekkelig; antifascistisk sosial revolusjon måtte til. Dette programmet tilføyde Republikken et ulivssår. Hovedgrunnen til Republikkens lammelse ligger her, i disse «maksimalistiske» krav fra PSOE, sammen med partiets ambivalens mot å arbeide innenfor regjeringskoalisjoner.
Den umiddelbare årsaken til krigen ligger i sammenbruddet i den offentlige orden våren 1936, med en rekke politiske mord.
Det innfløkte konfliktmønsteret
Borgerkrigen sto mellom sivile og militære: mellom sentralister i Madrid og regionalister i Baskerland og Catalonia, mellom fanatiske ateister og avstumpede katolikker, mellom brutale latifundistas (godseiere) og utfattige landarbeidere, mellom militante industriarbeidere og klassearrogante kapitalister, mellom kommunister i Stalins tjeneste og revolusjonære fascister med støtte fra aksemaktene, mellom ulike avskygninger av monarkister og liberale republikanere.
Legg så til regionalismen i Baskerland og Catalonia, og du har et lappeteppe av bunnløs bitterhet.
Følgen ble den type hevngjerrig politikk Nietzsche kalte ressentiment, aggets og aggresjonens positur. I et slikt landskap blir tanken på kompromiss forræderi, medmenneskelighet foraktfullt. Konfliktlinjene la seg oppå hverandre og fordypet spenningene.
Demokratiet som manglet legitimitet
Grunnproblemet i Republikken var at for få betraktet demokratiet som et overordnet, forpliktende rammeverk. Alle var opportunistiske i sitt demokratisyn: Uvillig til å sette systemets overlevelse foran egne ideologiske hensyn.
Dette skyldtes delvis en forfatning som store deler til høyre så på som et partsinnlegg fra venstre. På den andre siden nektet PSOE å anse store deler av høyrenasjonalistene som legitime deltagere i republikansk politikk. De på sin side konspirerte med hæren for å knuse Republikken. Partisystemet ble fragmentert, et fenomen som ligner det som skjedde i Weimar-republikkens sluttfase 1930–33.
Hvorfor Spania?
Spania var på mange måter et særtilfelle i mellomkrigstiden. Spania var det siste landet som opplevde demokratiske sammenbrudd. Italia kom først (1926), så Portugal (1928), Tyskland (1933) og Østerrike (1934).
Men Spania var det eneste landet i denne krisetiden for demokratiet som opplevde en borgerkrig som krisens utfall.
Offiserene var fylt av ideen om egen rett til å definere hva Spania var – mot alle Republikkens moderniseringstiltak. Offiserene utgjorde et kjerneelement i Francos opprør. Fordi fascismen kom så sent til Spania og var så marginal, ble hæren det spanske borgerskaps fremste medspiller i undergravingen av Republikken. Her ligger en hovedårsak til tragedien.
Borgerkrigen oppviser en rekke paradokser. Den ble sett på som et polarisert ideologisk ragnarok. Men ytterpunktene – kommunister og fascister – fikk en bagatellmessig oppslutning ved valgene 16. februar 1936, (hhv. 2,5 og 0,08 %). Men de fikk en uforholdsmessig stor innflytelse fordi de hadde Stalin og Hitler/Mussolini i ryggen.
Vestmaktene nektet å støtte Republikken gjennom ikke-intervensjonspolitikken. Formålet var å demme opp for kommunisme. Paradoksalt førte det Republikken i armene på Stalin.
Hvorfor tapte Republikken?
Republikken tapte i det vesentlige på grunn av indre splid og inkompetanse – og en ideologisk drevet dagsorden. De problemer Republikken sto overfor, var åpenbart mer omfattende enn regjeringen hadde ressurser til å løse.
Regjeringen lyktes for eksempel ikke med å komme landarbeidernes rettferdighetskrav i møte (ikke minst pga. jordeiernes og kirkens systematiske sabotering). Det førte til at for få kjernegrupper ble knyttet til republikkens reformprogram.
Samtidig bidro en til dels aggressiv sekulariseringslinje i utdanningsspørsmål til å drive liberale katolikker som kunne ha støttet Republikken, over i Francos leir. En tilsvarende pågående og til dels hevngjerrig politikk vis-à-vis offiserskorpset bidro til å stålsette deres kuppvilje.
Nå som vi har fasiten, er dette lett å påpeke. Det som blir stående etter dette ulivssåret, er ideologienes besettende virkning på sinnene og de siviles ufattelige lidelser. Og utsettelsen av Spanias inntreden i det 20. århundre med mer enn førti år.
Arthur Koestler hadde rett: Spania ble «den siste rykning i Vestens skrantne samvittighet».
- Interessert i å lese flere av professor Bernt Hagtvets artikler i Aftenposten? Her er noen forslag:
