Kronikk

Lengselen etter det vidunderlige

  • Petter Mejlænder

Axel Jensen ble preget av etterkrigstidens trang til større kulturell frihet, skriver Petter Mejlænder. Sverre A. Børretzen

Axel Jensen. Ålefjær-trollmannen er aktuell så lenge det stadig er noe råttent i galaksen.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Petter Mejlænder,forfatter, leder i det nystartede Axel Jensen-selskapet

Paradoksalt nok økte de siste ti årenes sykeleie arbeidsgløden til Axel Jensen. Og nå, ni år etter at dødsdommen ble fullbyrdet, virker forfatterskap forbausende friskt og aktuelt. Han kalte nervesykdommen ALS en «dødsdom» nærmest som en solidaritetserklæring til Salman Rushdie og hans fatwadødsdom. For dem begge sto fantasien og ordet – det vil si hele den frie vestlige erkjennelsestradisjonen – på spill. Striden mot disse to kvelningene var derfor en hjertesak for Axel Jensen så lenge pulsen slo og gleden lyste i ansiktet hans.Jeg var så heldig å få følge denne kampen på nært hold, både som NRK-reporter med flere titalls intervjuer og programmer, og som forfatter av det som kan betegnes som hans burleske selvbiografi. Samarbeidet satte spor av respekt og ærbødighet for Axels brennende hjerte. Med dagens avstand er det likevel ikke vanskelig å se feilskjær i hans sjanglende livsløp, men det gjør ham ikke mindre interessant.

Trang til frihet

Han ville vekk fra helvete i heimen og søkte tilflukt hos en dame som laget nydelige vafler

Axel ble preget av etterkrigstidens trang til større kulturell frihet. Det som tente ham var først og fremst jazz, romankunst og malerkunst – samt en filosofisk tenkning som favnet hele bredden fra psykologi til mystikk. Likevel var det barndommens personlige viderverdigheter som ga hans karakter form. Og bestefar Axel Jensens kongerike av kjøtt, flesk og pølser fargela det hele. Alle kjente Navnet.

Allerede i barndommen ble han flyktning. Han ville vekk fra helvete i heimen og søkte tilflukt hos en dame som laget nydelige vafler. Omtrent på samme tid hadde han nærmest en religiøs opplevelse med en sjokoladefigur han fikk av morens elsker. Han ikke bare snakket med den, han tilba den med suss og slikk, ja, han bet den så hjertelig at han mistet sin barnetro, for det viste seg at guden var hul – juks og bedrag altså. Det var Sogol – hans logoserkjennelse. Fra da av var det konflikten mellom det vidunderlige og den totale tvil som drev hans kreative motor.

Skulptur av avføring

Mens tyske bombefly gjorde sitt fornødne over hans trønderske hode, begynte han å forme små skulpturer av avføringen sin, og mamma lot ham tørke dem i vinduskarmen. Det ble en bæresøyle i hans kunstnerlegning. Å lage kunst av sin egen dritt var hans svar på robotmenneskenes destruktivitet og familiens spetakkel.

Da han lik et hittebarn ble plassert hos onkelens familie i Oslo fortsatte den kulturelle formingen som språkkunst: Der la han av seg sitt trøndermål og vant anerkjennelse. Og så startet gutten bokseskole i kjelleren ved Idioten.

Det er min uærbødige hypotese at disse elementene – drømmen om det gode, flukten fra ubehaget, byrden ved å være pølseprins, å lage kunst av seg selv, at han gjennomskuet guds hulhet, at han la om språket til noe mer gangbart og at han markerte en vilje og kraft til å kjempe for sitt liv – preget Axel og er å finne i det meste av det han skrev og utfoldet.

I debutromanen Ikaros (1957), som ble kalt Keruac-pastisj enda Axel ikke hadde lest Keruac, er de fleste av disse drivkreftene i virksomhet. Det selvbiografiske var åpenbart, og teksten ga klart til kjenne at protagonisten var på flukt fra en klosettsivilisasjon. Roman-Axel var en dypsindig fyr som ville leve et symbolsk liv, lengst mulig vekk fra «det normale», som ga ham brekninger. Forfatteren bar på en hunger etter det vidunderlige som skulle gi svar på livets lengsler og bringe sinnet i balanse. Men allerede tittelen bar bud om splittelse og tragedie: Det er vanskelig å fange stjerneskudd uten å svi fingrene.

«Det vidunderlige» nevnes påfallende ofte i debuten: «Jeg jaget efter det vidunderlige, men uten håp om at jeg noensinne skal finne det.» Axels skjelende tvisyn ble hans livs drama og uro, fra Ikaros over Junior til Guru . Jensen formulerte denne fortvilte lyriske drømmen ti år før den 32 år eldre Olav H. Hauge publiserte «Det er den draumen me ber på/ at noko vedunderleg skal skje». Axels tema blir nærmest forelegget og prosaversjonen av Hauges dikt. Axel fremstår som lyrikerens storebror fordi han gjennomskuer lengselen og går videre til orgasmen og den etterorgastiske melankoli. Han kompletterer mennesket som lengsel og tragedie, og fullbyrder det som burlesk. Dét var Axels mesterskap.

Derfor fikk Axel så mange tvilere og forfatterspirer til å gløde. Dag Solstad, Olav Angell, Bjørg Vik og Jan Kjærstad var blant dem. Og hva ville Ingvar Ambjørnsens Hvite Niggere eller Ari Behns Bakgård vært uten Jensen? Drømte ikke Lars Saabye Christensen, Håvard Rem og Kaj Skagen om å stå på eventyrerens skuldre? «Axel Jensen representerer en forfatterholdning som er blitt sjelden vare», sa Bendik Wold og Nils-Øivind Haagensen på 70-årsdagen.

Kanskje er det fortsatt noen som ennå ikke har fattet at gud ikke leser romaner? Eller at pasienten ikke er i sentrum? Og at ungdommens lengsel grenser til en kreativ galskap? Ikke bare Line har friskhet og aktualitet. Selv Joacim brenner vår tids sneversyn muntert på fingrene. Og hvor ville vi vært uten Axels innsats for tegneseriekunsten? Vi ville i hvert fall vært én folkekjær kunstner fattigere.

Problemer

Hvor er så problemene? De er rikelige både i livet og teksten. Hans politiske retorikk og hans pornografi kunne være skrekkelig. Og når rømlingen med Gurdjieffs hjelp tar oss med til fremtiden for å vise at alt er enda verre der, smelter våre vingefester, for hans fremtids formspråk smaker allerede fortid. Satiren var banebrytende og er besk, men den fungerer bedre i vennen Pushwagners satiriske strek.

Og hvor nær psykosen kom han ikke da den idealiserte ruserkjennelsen ble nivellert til partydop og utflippa flukt – liksom moralen gjerne ble liggende igjen i tanken når den skulle praktiseres. Axel kunne virke hjelpeløs i møte med forelskelser, kjærlighet, barna sine, hverdagens redelighet, pengesaker og vennskap – og kunstens ideelle fordringer. Folk tvilte på ham, og han stolte ikke på seg selv. Aller minst i skrivingen. Han mistet grepet. Gang på gang. Han spant og sluret og flyktet inn i rusen. Men han vant omsider, med sitt skjeve smil. Pratibha ble hans redning – og «tida kuler kjipe minner».

Det er alt dette kjenneren Jan Christian Mollestad nå har forsøkt å sjonglere inn i en omfattende dokumentarfilm om trollmannen Axel Buchardt Jensen. For Ålefjær-trollmannen er aktuell så lenge det stadig er noe råttent i galaksen.

  1. Les også

    En kamp for det første kjønn

  2. Les også

    Pisspreik som ny næring

  3. Les også

    Debutant fikk hovedrollen i "Victoria"

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Axel Jensen blir en ekte drittsekk i ny bok

  2. KRONIKK

    Det udelte mennesket | Henrik Vogt | Elling Ulvestad | Vegard Bruun Wyller

  3. KRONIKK

    Jul skal det bli. Ja, i år skal vi ha det koselig. Nei, det skal ikke bli som i fjor. Så smeller det.

  4. KRONIKK

    Psykolog advarer: Skamløshet og ondskap er en giftig kombinasjon

  5. KRONIKK

    Det er vår plikt å lete etter den beste kunsten i alle deler av befolkningen

  6. KRONIKK

    Konfirmasjonsdagen forteller at kirken er til for de bemidlede