Snillheten i Norge er truet. Her er fire fiender. | Per Fugelli

Frykten er snillhetens terrorist. Når vi blir redde, blir vi sinte og farlige mot «de andre».

Dette er Per Fuggellis takketale i forbindelse med at han mottok Vesleblakkenprisen denne uken.

Vesleblakkenprisen skal tildeles «en person som har utmerket seg ved å gjøre en uegennyttig innsats for andre mennesker.» Vesleblakken og Ola dreng gjorde det.

De hentet doktor på Tynset og reddet gutten med lungebetennelse. Ti mil gjennom snø og storm slet de seg – og Vesleblakken døde av strabasene. Vesleblakken og Ola var glade i den syke gutten på prestegården. De satset alt, også livet, for å hjelpe ham.

Sagt enkelt: Vesleblakken og Ola dreng var snille.

De hentet medisin til pasienten, men samtidig ga de Norge medisinen snillhet. Fortellingen om Vesleblakken har inspirert hundre tusener i landet vårt til å ville hverandre vel.

Derfor skal takketalen min være en hyllest til det sosialmedisinske legemiddelet: SNILLHET.

Hva er snillhet?

Jeg kommer nettopp fra Røst hvor jeg har hatt seminar med barnebarna mine om snillhet. Forskningsspørsmålet var: Hva er det å være snill?

Her er svarene: Snillhet er å hjelpe andre uten å få noe for det. Snillhet er å gjøre andre glade. For å være snill, må du ha følehorn for hvordan andre har det og hva de ønsker seg. For å være snill, må du godta den andre.

Snill, sier de tre vise barnebarn, er noe du er, naturlig, av hjertet. Du kan ikke være snill med hjernen.

Snillheten er omringet av to faresoner: Medgjørligheten og godtroenheten. Vi må være snille, men med grenser mot disse tvilsomme naboene.

Det er misforstått snillhet alltid å si ja. Å være snill betyr ikke å utslette sine egne behov og verdier. Du kan være snill med ryggrad.

Å tro godt om den andre, er en del av snillheten. Men overdose naivitet er dårlig snillhet. Skuffelsene sliter snillheten ned.

Snillheten øker i verdi når den er stemplet med grensesetting og dømmekraft.

Snillhetens gaver til den snille

Ekte snillhet krever mangel på egen nytte. Men det gjelder egen vinning, som villet formål. Naturlig snillhet gir mange ufrivillige fordeler.

Du får god samvittighet, kanskje menneskets beste lykkepille.

Du opplever mange tillitsfulle menneskemøter.

Du kommer til himmelen i alle religioner.

Snillhetens gaver til flokken

Snillhet er lykkepille for den enkelte. Men snillhet er også et sosialt vitamin, et bindemiddel som holder flokken sammen. Snillhet styrker de grunnstoffene menneskelivet og samfunnslivet trenger: Verdighet, selvstendighet, tilhørighet, trivsel og trygghet.

Den som møter snillhet, får verdighet. Du blir sett og godtatt som deg. Du blir ikke rangert i vinner eller taper. Du blir anerkjent i kraft av å være menneske, upåvirket av pynt, rikdom, makt.

Den som er omringet av snillhet, får også mot til å være seg selv.

Snillheten er raus. Den verdsetter mennesket som enestående skapning. Snillheten roper ikke: «Du må bli som oss! – før vi skal bry oss om deg.» Snillhet fremmer mangfold.

Snillhet skaper tilhørighet. Når folk vil hverandre vel, oppstår den gode flokkfølelsen. Da går samfunnet inn i snill evolusjon, i stedet for voldelig revolusjon. Snillhet oversatt til politikk heter solidaritet. Det er snillhet vi har bygd velferdsstaten med.

Egoisme, kynisme og grådighet gjør det kaldt mellom menneskene. Snillhet er en energi som fører til sosial oppvarming. Snillhet skaper trivsel. Menneskene opplever det vi lengter mest etter: Å elske og å bli elsket.

I et snilt samfunn erfarer vi sannheten i Håvamåls ord «Mennesket er menneskets glede.»

Snillhet hjelper oss på sporet av trygghet på to måter: Du vet at du vil få hjelp, selv om du faller av livets lykkehjul. Du vet at de fleste tror godt om deg. Dermed oppstår trygghetens betingelse: Tillit.

Snillhetens fiender

Tross disse åpenbare gevinstene både for mennesket og samfunnet, er snillheten truet i Norge nå. Her er fire fiender:

Frykten er snillhetens terrorist. Når vi blir redde, blir vi sinte og farlige mot «de andre». Tankegangen «bedre å skade enn å bli skadet» vinner.

Selvdyrking truer snillheten. For å være snill må man være minst to. Hvis mennesket går mer og mer opp i sitt eget jeg-prosjekt, svinner følsomheten for andre mennesker.

Materialismen fører også snillheten inn i faresonen. Rikdom på ting blir viktigere enn rikdom på gode gjerninger. Mer til meg og mine overstyrer hensynet til andre.

I høyere-raskere-sterkere-samfunnet blir snillhet et handicap. Konkurranseøkonomien krever at du dyrker egen prestasjonskraft. Snillhet er svakhet.

• Få også med deg denne av Fugelli: Fem diagnoser som mangler i den norske folkesjelen i dag

I det rådende politiske klima setter man gjerne dum foran snill. Godhetstyranniet, godhetsposører og snillister er nyord som skal gjøre snillhet til en tåpelighet. Det er dumt «å være et pakkesel for andres vel», for å si det med Peer Gynt.

Det er smart å tenke egennytte og være snill i fjernområdene, hvis det er lønnsomt. Snillheten skal gi pluss i et kostnad-nytte-regnskap. Men da mister snillheten sin uskyld, som er dens styrke.

Det er fare på ferde når forakt for snillhet, tar plass i folkesjelen og i regjeringen.

Vi må våge snillhet

Jeg vil på vegne av snillheten, gjerne dumsnillheten, be høyt: Ta sjansen på meg.

Vi må våge å være snille, selv om snillheten av og til kan være feil og bli utnyttet.

Tenk deg mennesket og flokken uten snillhet. Ingen vil hjelpe, av et godt hjerte. Alle møter deg med mistenksomhet. Ingen spør hvordan du har det. Ingen godtar deg som den du er.

Hvor blir det da av grunnstoffene våre: Verdigheten, motet til å være deg selv, kjenne deg godtatt i flokk, trivselen, tryggheten?

Vi må bygge liv og samfunn på snillhet, for alternativet er så mye verre.

Derfor gjør det godt å lese den enfoldige fortellingen om Vesleblakken. For så enkelt er det: Skal vil overleve, må vi være snille med hverandre.

Ola dreng og Vesleblakken hadde ikke lest Albert Camus. Men de var enige i Rendalen og i Paris salonger. Å bli født, sa Camus, er å gå utfor stupet, vi faller, det er livet, mot avgrunnen, som er døden.

Så skaper Camus dette vakre bildet: Vi går sammen utfor stupet, vi faller mot avgrunnen, vi har bare ett å gjøre: Rekke hverandre hendene og bry oss om hverandre underveis.

Det var det Vesleblakken og Ola dreng gjorde.

Lese mer av Per Fugelli?

• Fem diagnoser som mangler i den norske folkesjelen i dag
• Jeg er forelsket i det vanlige mennesket. Derfor er jeg imot prestasjonskulturen.
• Per Fugelli-sitat pryder forsiden på anerkjent medisinsk tidsskrift
• Vi skal ikke ha en konkurranse som rangerer død, med gullmedalje til hjemmedød.