Kronikk

Ung, dansk jøde: Dø om du må

  • Phillip Dimsits Lerer
Blomster og bevoktning foran synagogen i København, hvor Dan Uzan ble skutt og drept under terrorangrepet lørdag. Jeg kjente ikke Dan, men likevel gjorde jeg det, skriver innleggsforfatteren.

Det er først dette året, i mitt 21 år unge liv i Danmark, at jeg seriøst overveier om det er dette landet mine barn skal vokse opp i.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg er dansk. Jeg er en dansker. Jeg snakker dansk, min mor snakker dansk og min far snakker dansk. Men jeg er også jøde.

Jeg har også vokst opp med en jødisk identitet, jeg har tilbrakt ti år av mitt liv på den jødiske skolen i København, og hele mitt liv har mitt samlingssted vært synagogen. Her var jeg sammen med familie, venner og bekjente.

Min jødiske identitet er også mitt fellesskap, og lørdag natt ble det rammet.

Egentlig er jeg tom for ord. Jeg kan umulig beskrive den tomheten og den konstante motløsheten jeg har følt siden angrepene i København. Angrep, først mot ytringsfriheten og mitt elskede samfunn, og deretter direkte på mitt fellesskap, på min religion og på min identitet.

Angrepet tok følelsen av fellesskap fra meg

For meg er den jødiske identiteten unik. Den er mye mer enn uforståelige spiseregler, sabbat hver fredag og de ti bud. Den er venner, den er familie, den er hverdag, den er verdier og den er kjærlighet.

Phillip Dimsits Lerer

Alle disse tingene ble tatt fra meg i løpet av et millisekund lørdag natt, da jeg akkurat som resten av den danske befolkningen fulgte nyhetene tett. Det er en følelse jeg ikke kan forklare for de som ikke er en del av det samme fellesskapet. Hvorfor?Fordi den er enestående, og fordi den er min. Og vi kan ikke ta patent på andre menneskers følelser.

Men én ting er sikkert: For første gang noensinne har jeg følt meg utrygg og utsatt i det danske samfunn.

At mennesker er villige til å drepe uskyldige fordi de har en annen religion og et annet livssyn enn dem selv er ubeskrivelig og ufattelig. Dessverre kom det ikke som noen overraskelse på meg.

Jeg er sjokkert, jeg er forferdet. Men ikke overrasket.

Troen på det åpne samfunn opprettholder jeg, men trusselen mot det er reell. Som et øyenvitne beskrev forleden dag i den danske avisenInformation: «Terroren er ikke lenger abstrakt.»

Terroren har vokst frem i vår egen bakgård

Terroren er nå reell, og den har vokst i vår egen bakgård.

Dette handler ikke om antall innvandrere i Danmark, det handler ikke om du tror på Allah, Moses eller Jesus.

Det handler om noen mennesker som ris av en verdensoppfattelse uten fri religion, hvor mennesker ikke kan ytre seg og hvor åpenhet ikke er en selvfølge. Det er kampen mellom det gode og det onde.

Det er et paradoks for meg. En av de overlevende fra Utøya sa etter angrepet: «Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen!» Likevel er det som om troen på vårt åpne og frie samfunn konstant trues.

Idealisme og tro trues

De siste årene er sikkerheten rundt den jødiske skolen og synagogen i København styrket, i sommer fikk danske jøder advarsler mot å gå med jødiske symboler i visse deler av København. I hele Europa vokser høyreekstreme krefter som vil gjøre slutt på både jøder og muslimer.

Hvordan kan jeg fortsette å være idealist og fastholde troen når bevegelser som dette fortsetter å vokse?

Snakket om retten til å offentliggjøre tegninger av Muhammed er underordnet når mennesker med en religiøs overbevisning konstant skal frykte for sin eksistens — utelukkende på grunn av sin religion.

Kan mine barn vokse opp i Danmark?

Kanskje maler jeg fanden på veggen. Enkelte vil også si at jeg overdriver. Men det er først dette året, i mitt 21 år unge liv i Danmark, at jeg seriøst overveier om det er dette landet mine barn skal vokse opp i.

Ja, jeg er dansk. Men hvis det ikke er plass til flere kulturer i Danmark, hvis vi ikke kan favne bredt - så er det ikke her mine barn skal bo.

Til de menneskene som begynner å snakke om strengere straffer, lukkede grenser og mindre innvandring har jeg kun én ting å si: Det er ikke det det handler om.

Det handler om hvordan vi skaper et samfunn hvor alle føler seg velkommen. Et samfunn hvor unge menn ikke blir radikalisert i mangel på annet fellesskap. Et samfunn hvor det ikke er religionen din som definerer om du er velkommen eller ikke. Et samfunn hvor ens religiøse overbevisning ikke blir satt i bås. Et samfunn hvor ytringsfriheten seirer, men hvor vi bruker den med omhu, hvor vi ytrer oss med respekt for den enkelte.

Her er ditt vern mot vold

Finn Nørgaard og Dan Uzan var meningsløse ofre for en manns ubegripelige gjerning. Finn Nørgaard fordi han som fri borger ville delta i et offentlig debattarrangement. Dan Uzan fordi han viet livet sitt til å beskytte den jødiske menigheten.

Jeg kjente ikke Dan, men likevel gjorde jeg det. Jeg kan ikke beskrive den følelsen jeg nå står igjen med, men nå har jeg forsøkt.

Ære være deres minne.

_«Her er ditt vern mot vold,

her er ditt sverd:

troen på livet vårt,

menneskets verd.» (Nordahl Grieg)_

Twitter: @Dimsits. Oversatt av Ingeborg Senneset.

Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også

  1. Europas jøder mer utsatt

  2. Tre mødre fra hver sin trosretning gråter akkurat nå. Min mor kunne ha vært en av dem.

  3. Til en avdød terrorist

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Jødehat
  3. Terror