Kronikk

Du trenger ikke være sprek eller modig for å sykle om vinteren | Bjørn Stærk

  • Bjørn Stærk, spaltist og forfatter

En syklist kjører bak en brøytetraktor i Nordbergveien i Oslo, på en av årets mest snørike dager. Foto: Thomas Sirland / Rolf Øhman

Det holder med gode, brøytede veier.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

En syklist kjører bak en brøytetraktor i Nordbergveien i Oslo, på en av årets mest snørike dager. Foto: Rolf Øhman Rolf

I vinter har jeg syklet til jobben for første gang. Hver morgen, uansett føre, har jeg lagt ut på en 25 minutters tur gjennom kalde, mørke, isdekkede gater i Oslo.

På forhånd så jeg for meg at dette ville være en bragd. At jeg ville få målt meg mot naturkreftene, kanskje ikke helt som en Baalsrud til fjells, men noe i den retningen. I stedet har det vært som en søndagsskitur i lysløypa. Litt kaldt og vått iblant, men ganske enkelt, og ingenting å skryte av.

Bjørn Stærk er forfatter og skribent, og spaltist i Aftenposten. Foto: Thomas Sirland

Å sykle om sommeren er enda mindre å skryte av. Det er kanskje derfor noen legger så mye penger i det, fordi det føles feil å få så mye glede for så lite penger. Det går an å bruke mye penger på sykkel. Det meste av det er bortkastet for hverdagssyklistene.

Selv bruker jeg en femten år gammel sykkel som knapt er verdt noe. Jeg sykler i hverdagsklær. Det er enkelt og greit. Jeg kan sette den fra meg hvor jeg vil uten at sykkeltyvfrykten gnager i meg.

Les også

Se bildene fra snøværet som skapte kaos i Oslo denne uken

Enkelt utstyr

Slik er det om vinteren også. Du trenger ikke så mye utstyr. Noe måtte jeg kjøpe. Jeg byttet til piggdekk da kulden kom. Jeg valgte et med få pigger, som er bra nok for byen. Jeg satte på en haug med reflekser. I takt med at temperaturen sank, tok jeg på nye lag med klær: Hansker, en tynn lue, og iblant litt regntøy når det er ekstra vått eller kaldt.

Mer har jeg ikke hatt bruk for. I minusgrader er det kaldt det første minuttet, men så blir jeg varm. Det er varmere å sykle enn å gå. Jeg bruker den tynneste vinterjakken mi, fordi den varme blir for varm.

Sykkelen trenger mer vedlikehold om vinteren. Litt mer vasking og smøring. Bremseklossene slites fortere. Men jeg har ikke måttet bruke mye tid på det. Det er mulig at jeg blir skjelt ut av sykkelreparatøren for latskapen min, når jeg sender den dit til våren. Jeg får lære, og bli litt bedre neste vinter.

Les også

Her får syklisten 900 kroner i bot og må trille til jobb

Godt grep på isen

Det som har overrasket meg mest er hvor trygt det er. Jeg har lært å gå som en pingvin om vinteren: Litt fremoverlent, og løs i kroppen slik at jeg ikke skader meg så mye når jeg faller. Som fotgjenger har jeg nestenulykker hver vinter. Plutselig ligger isen der som et usynlig lag på fortauet, eller gjemt under nysnøen, hele veien ned en bratt bakke. Det er ikke gøy.

Som syklist har jeg full kontroll på isen. Jeg tar det rolig, sikkert mer rolig enn jeg behøver. Jeg lar hjulene ha et godt grep. Snøen er faktisk et større problem, fordi den klumper seg samen og gjør veien ujevn. Spor fra tidligere syklister fryser til is. Det blir vanskelig å holde balansen.

Men det føles tryggere enn å gå på isen. Det eneste jeg trenger er at snøen blir brøytet.

Les også

Bare knallharde bomavgifter får folk til å parkere bilen. Men færre parkeringsplasser i byen og flere boliger på knutepunkt må også til.

Du får det du bygger for

Brøyting er en del av infrastrukturen for sykling, like mye som sykkelfelter og sykkelveier er det. I bygatene får du det du bygger for. Når du bygger for biler, får du flere biler. Det var slik byene i Norge ble bilbyer.

Når vi bygger sykkelveier og sykkelfelter, får vi syklister. De tøffeste sykler hvor som helst. Jeg er ikke en av dem. Jeg sykler uten sykkelfelt når jeg må. Jeg har lært å legge meg midt i kjørefeltet, slik at bilen bak meg ikke fristes til en livsfarlig forbikjøring. Beskjedne syklister havner i grøften.

Men jeg orker ikke gjøre sånn til hverdags. Hvis jobbruten min gikk midt i biltrafikken, ville jeg latt være. Jeg har ikke noe jeg skal bevise. Jeg vil bare frem til mål.

Heldigvis har jeg separat sykkelvei hele veien til jobben. En viktig del av den er bare to år gammel. Uten den ville jeg kanskje latt være. Og veiene er stort sett brøytet. Ikke perfekt, men bra nok til at jeg kan bruke dem. Du får det du bygger for.

Les også

De verste Oslo-vintrene i manns minne

Sunt og nesten gratis

Det er altså ingen bragd å sykle om vinteren. Det krever mye av infrastrukturen, men lite av meg. Jeg blir forbikjørt av foreldre på elsykkel med småbarn i vognen.

Noe offer å sykle er det heller ikke. Å bruke kroppen gjør meg glad, og er ekstremt bra for helsen, spesielt siden jeg sitter i ro resten av dagen. Hvis man regner gjennomsnittlig på det, får du igjen tiden du bruker på sykkelen med sjenerøse renter i form av lengre levetid. Det er en slags gratis tid. Eller du kan nøye deg med å vite at det er gøy og sunt.

Det er også sjokkerende billig. Nordmenn er visstnok blant verdens rikeste mennesker. Men så rik er iallfall ikke jeg, at jeg ikke har bedre ting å bruke penger på enn å eie min egen bil. Mange må, og fortjener medfølelse. Kanskje må jeg også en dag. Inntil da nyter jeg den helt spesielle gleden det gir å komme seg rundt til hverdags uten at det koster noe.

Altruistene kan også glede seg over at samfunnet tjener penger på det.

Les også

Nina Kristiansen: Slutt å klage på el-syklistene

Hvor blir de av?

Så hvis det å sykle er gøy, sunt, billig, lett, og mange steder ufarlig, hvor blir det av alle syklistene om vinteren? Hvorfor gir vi frivillig avkall på alt dette i fem av årets tolv måneder?

Syklistene forsvinner én etter én gjennom høsten. Når mørket kommer ser du noen forvirrede sjeler investere i lyskastere som hadde passet bedre på en bil. Så forsvinner de også, rundt november.

De som er igjen i desember er et variert utvalg. Menn og kvinner. Utstyrsnerder og amatører. Vanlige syklister, bare bedre kledd, og langt færre enn om sommeren.

Kanskje er det kulden og isen som skremmer. Men det er ikke særlig kaldt, og piggdekkene har godt grep. Det er litt vanskeligere. Men samtidig sitter folk på jobben og drømmer om skiføre til helgen. Noe av det tristeste som finnes må være å erstatte en gratis hverdagsglede med en «fritidsaktivitet» som bare kan utføres under bestemte forhold, og helst med dyrt utstyr.

Les også

Parkeringsplass på Frogner? Her må du ut med 1 million kroner

Et antiprodukt

Jeg tror sykkelen settes bort mest av vane. Det er på tide å bryte den vanen. Men vi må bryte den på egen hånd. Du får aldri se en reklame for vintersykling, for det finnes ikke noe produkt å selge. Det er mer et antiprodukt. Det vil aldri komme noen revolusjonær teknologi som endelig lar deg sykle om vinteren, for den finnes allerede, og koster nesten ingenting.

Pengene ligger eventuelt i å selge deg en sykkel du ikke trenger, når du kunne klart deg med noe billig og brukt.

Det er kanskje for sent å begynne denne vinteren, men gi det en sjanse neste år. Og for dem som heller ikke har oppdaget den enda gøyere, og like sunne og billige, sommersyklingen, så er det ikke lenge til våren. Nå er et godt tidspunkt til å lete etter en billig bruktsykkel, eller sende din gamle til reparasjon.

Og spør lokalpolitikerne om hvorfor det ikke finnes gode, brøytede sykkelveier langs akkurat din jobbrute.

Twitter: @bjoernstaerk

Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Relevante artikler

  1. SPORT

    OL-vinneren: – Jeg har vært nær en ulykke mer enn én gang

  2. OSLO

    Sykkelturen til Oslo sentrum er blitt et hinderløp: – Dessverre må syklister benytte fortauet forbi Oslo Spektrum i en periode

  3. OSLO

    1000 osloborgere skal teste ut bysykler med piggdekk i vinter

  4. KRONIKK

    «Det er ikke bilen som ødelegger byene våre»

  5. OSLO

    10.600 brøyteklager i Oslo

  6. OSLO

    Alle vil satse på sykkel. Resultatet: En økning fra 5 til 7 prosent.