Kronikk

Terror er helt forkastelig, men ikke noe å være redd for | Arnstein Mykletun

  • Arnstein Mykletun

Fra terrorangrepet i Belgia tirsdag 22. mars - først mot flyplassen i Brussel og deretter mot T-banen nær EU-hovedkvarteret. Foto: NTB Sxanpix

Hvis angsten ikke tøyles kan det få svært uheldige konsekvenser. Når jeg skal berolige mine barn og enkelte kolleger tyr jeg til statistikk og historie

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Tirsdag morgen gjorde jeg som mange andre foreldre. Jeg snakket med mine barn på 4, 9 og 12 år om terrorangrepet i Brussel. På jobb snakket jeg med mine kolleger. Folk er selvsagt opptatt av dette, og noen er også redde.

Vi er en familie som reiser en del både i jobb og privat. For tiden bor vi i Sydney, og snart skal vi på ferie i Østen på vei hjem. Som far er jeg selvsagt redd for at det skal tilstøte vår familie noe forferdelig. Jeg prøver å tenke på hva som kan være farlig, og derfor er jeg mest opptatt av trafikk og deres psykiske helse. Jeg er fullstendig ubekymret for terror.

Angst er livsnødvendig, men ikke når den kommer ut av kontroll

Psykologifaget har lært oss mye om hvordan mennesker oppfatter risiko. Angst er livsnødvendig, trolig overlever man ikke en dag uten evne til angst med mindre man er tvangsinnlagt.

Likevel må angsten iblant tøyles for ikke å komme ut av kontroll. Vi mennesker er nemlig bare middels flinke til å vurdere risiko. Mange undervurderer farlige ting, for eksempel røyking. Andre farer overvurderer vi. En kollega her fortalte meg i dag at hun nå ikke vil reise til Europa fordi det er for farlig. Enkelte forteller at de har vondt i magen når de ferdes på T-bane eller går på museum i Paris eller London.

I verste fall endrer vi samfunnet i en retning vi ikke ønsker

Hvis angsten ikke tøyles kan det få svært uheldige konsekvenser. Dette handler ikke bare om ubehag og søvnløshet.

Enkelte endrer kanskje sine planer for reiser, utdanning eller bosted. Kanskje enkelte endrer sine holdninger til medmennesker i rasistisk retning. I verste fall kan det medføre at folk stemmer på politiske partier som tjener stemmer på fremmedfrykt og populistiske løsninger. Vi risikerer i ytterste konsekvens at samfunnet endres i en retning vi egentlig ikke ønsker fordi mange nok blir redde.

Jeg tror at vi kan tøyle angsten og beholde roen ved å prøve å tenke klart. Når jeg skal berolige mine barn og enkelte kolleger tyr jeg til statistikk og historie:

Terror-risikoen i Europa er så liten at det er vanskelig å illustrere

Vi bør prøve å forstå hvor lav risikoen for å bli rammet av terror er. Det er imidlertid vanskelig, den er så liten at det er vanskelig å illustrere. La meg likevel prøve:

Se for deg en gravplass for folk som dør før de er 65 år gamle i Europa (EU-28) . La oss forestille oss en helt enormt stor gravplass med 10.000 graver, omtrent som den berømte Normandy American Cemetery and Memorial fra andre verdenskrig.

Vi forestiller oss at gravene oppgir dødsårsakog du går en tur mellom alle gravene. På omtrent annenhver grav ville det stå kreft, på omtrent hver tredje hjerte— og karsykdom, på omtrent hver 15. ville det stå selvmord og på omtrent hver 30. ville det stå transportulykker.

Etter å ha gått forbi alle gravene, som ville være en tur på omtrent tre mil og ta en hel dag, ville du faktisk fortsatt ikke ha funnet noen grav som oppga terror som dødsårsak.

Den globale risikoen:

Mens du lette etter dette, ville du passert en grav hvor det sto selvmord omtrent hvert minutt hele dagen, og transportulykke hvert annet minutt. Gravplassen måtte være mer enn dobbelt så stor for at det skulle stå terror som dødsårsak på én av de mer enn 20.000 gravene. Dette er basert på gjennomsnittstall fra 2001–2014 og tallene er avrundet og ment som illustrasjon.

Det er viktig her å understreke her at terror er vanligere i Irak, Afghanistan, Pakistan, Nigeria, India og Syria, men dersom gravplassen var for hele verden ville man likevel bare se en grav for terrordrepte omtrent hver time mens man gikk mellom gravene.

Flere terrorangrep da IRA herjet

Hvis statistikk ikke er en tilstrekkelig angstdemper, kan vi se på historiske trenderfor de siste 45 årene.

Det går nemlig riktig vei hvis vi vurderer ut fra antall terrordrepte. I perioden daIRA og ETA herjet, mellom 1970 og 1994, var det faktisk vesentlig flere terrorangrep og terrordrepte i Europa enn det har vært siden.

Enkelte vil kanskje innvende at det er vesentlig høyere risiko for terror nå, og at de hemmelige tjenester avverger flere angrep nå enn før. Mulig det, men da kan vi i det minste trøste oss med at terroristene som herjer for tiden stort sett er forholdsvis patetiske hva angår utrustning og trening.

Ifølge psykologen Steven Pinker ved Harvard er verden gradvis blitt et tryggere sted, også i et lengre tidsperspektiv.

I London rullet bussene og folk gikk på pub

Jeg er imponert over hvordan Storbritannia taklet IRA-terroren. IRA drepte mer enn 600 sivile i Storbritannia og Irland. IRA begikk terrorangrep i London annenhver måned i 1973 til 1976 og oftere enn månedlig i 1990 til 1994. Angrepene ble ofte varslet per telefon, men varslet ofte for sent, feil sted, eller simpelthen falsk alarm.

På tross av dette enorme terrortrykket fortsatte bussene å trille, folk gikk på pub, det ble ikke innført sikkerhetskontroll på T-banen og det britiske politiet forble ubevæpnet.

Det norske politiet er blitt bevæpnet med begrunnelse i økt terrorrisiko, men uten at det er klart hvordan bevæpningen skulle hjelpe. Jeg tror derimot at folks frykt for terror øker når politiet bevæpnes med begrunnelse i terrorrisiko.

Hvis terrorens formål er å skape frykt, synes jeg myndighetene bør unngå tiltak som bidrar til å øke frykten. Det er kanskje verdt å minne om at politibevæpningen var for egenbeskyttelse, vi andre kan altså ta det med ro og forbli ubevæpnet.

Vi kan velge om vi skal være engstelige

Jeg synes terror er helt forkastelig og det opprører meg. Men jeg blir på ingen måte redd for at terror skal ramme noen som jeg kjenner eller meg selv. Det er nemlig mange andre relevante ting å være redd for.

Vi kan faktisk velge hvorvidt terror skal gjøre oss engstelige og endre vårt samfunn. Jeg foreslår vi slutter oss til Frank Rossaviks kommentar: «Pytt, det var bare en bombe».

Forfatteren er seniorforsker ved Folkehelseinstituttet, professor ved Universitetet i Tromsø, gjesteprofessor ved UNSW i Sydney, psykolog og sosiolog og skriver for egen regning.

Oppdatert onsdag 6. april: I avsnittet under mellomtittelen «I London rullet bussene og folk gikk på pub» er den første setningen endret. Teksten slik den opprinnelig ble publisert kunne gi inntrykk av at IRA drepte 600 sivile i London alene. Dette er nå nyansert.

Twitter: A_Mykletun

Her finner du Aftenpostens artikler om terrorhendelsene i Brussel:


Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Lyst til å skrive ? Les denne først:

  1. Les også

    Seks tips til en Aftenposten-debattant

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Psykologi
  3. Terror

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Jo, terrorfaren er høyere nå enn før, og radikalisering har noe med islam å gjøre

  2. KRONIKK

    Sikkerhet - sånn gjør de det i Beirut

  3. VERDEN

    Siden 2013 har britisk sikkerhetstjeneste avverget 13 terrorangrep

  4. VERDEN

    Europas kontroversielle vei mot å avverge terror: Fra tysk burkaforbud til fransk «Guantanamo».

  5. NORGE

    Skal du ut og reise i sommer?

  6. VERDEN

    Denne antiterrorfilmen går sin seiersgang i Midtøsten, men får også refs