Kronikk

Regjeringskvartalet i tenkeboksen

  • Peter Butenschøn

Statsbygg bekreftet i januar 2012 at Høyblokken ikke hadde «alvorlige skader på bærekonstruksjoner». Hvorfor ble ikke et slikt reparasjonsarbeid igangsatt så snart tilstandsrapporten forelå, spør Peter Butenschøn. Foto: Stian Lysberg Solum

Det forelå ingen plausibel grunn til å rive Høyblokken før 22. juli 2011. Det gjør det heller ikke nå.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Konseptvalgutredning for fremtidig regjeringskvartal» skal gi grunnlag for regjeringens beslutning om departementenes lokalisering for de neste generasjoner. Hva skal rives, selges, bygges nytt? Kan Regjeringskvartalet være en del av bykjernens gater, eller bør det være en avstengt festning, bombesikret som følge av 22. juli 2011?

Hva er premissene?

Ut fra beregnet «samfunnsøkonomisk nytte» anbefales å samle alle departementene i et område østover, mellom Grubbegata og Møllergata, selge de nye byggene R5 og R6, og rive Y-blokken og Høyblokken. Debatten etterpå har særlig handlet om riving av Høyblokken, kvartalets monumentalbygg fra 1958.

Utredningens konklusjon bygger på tilsynelatende presise utregninger av nytteverdi. Men hva er premissene for disse regnestykkene? Premissene bør begrunnes og diskuteres før man vurderer konklusjoner og anbefalte løsninger.

Vilkårlig saklighet?

Peter Butenschøn

Ett av utredningens viktigste premisser er sikkerhet. Det erkjennes at «nødvendig sikkerhet» ikke er definert i lover, forskrifter eller i utredningens mandat. «Et viktig mål er å unngå lignende hendelser som 22/7», står det. Deretter settes som krav at fasader skal ligge minst 20 meter fra kjørbar gate, helst 40 meter. Det begrunnes ikke hvorfor det ikke skal være 10 eller 30 meter. Så kan man altså beskytte seg mot Anders Behring Breiviks bombebil neste gang, som om dette enda en gang vil være den aktuelle problemstillingen.Med dette som premiss må berørte Oslo-gater bli to-tre ganger bredere enn de er i dag. Men hva med terroraksjonene i Madrid og t-banen i London, eller flyet i New York 11. september 2001, eller bombene i bag og ryggsekk ved Boston Marathon? Hva om Breivik i stedet hadde bombet en bank eller en kino, ville det ha vært slike «lignende hendelser» vi skulle beskyttes mot? Det er underlig at sikkerhetstenkning i en storby er så ureflektert tilbakeskuende.

Åpent landskap

Et annet premiss er åpne kontorlandskap. Utrederne har besøkt tre kontorbedrifter i næringslivet (Telenor, DNB, BA-HR) og bestemt at 75 prosent av de ansatte bør sitte i landskap, med ti prosent underdekning. Det gis ingen vurdering av om departementenes arbeid er sammenlignbart med bankens eller advokatkontorets. Det blir ganske overfladisk og vilkårlig, men også dette får stor betydning fordi det er krav som mates inn i regnemodellene og som produserer eksakte svar i den andre enden.

Les også

«13 millioner kroner i året»

Et tredje premiss er dramatisk: Alle reparerte bygg «skal ha en funksjonalitet tilsvarende nybygg». Hvor kommer dette premisset fra? Om Høyblokken og alle andre eldre bygg skal «utformes innvendig på tilnærmet samme måte som man vil gjøre ved nybygg», med ventilasjon, varmegjenvinning, takhøyde, sikkerhet og åpne landskap, ville knapt et eneste eldre bygg i landet vært regningssvarende satt opp mot nybygg. Da er det ikke overraskende at det anslås at det over et 50-årsperspektiv vil koste 400 millioner mer å bevare Høyblokken enn å bygge nytt.Vi ser frem til utredningen som anbefaler lave himlinger i Nidarosdomen for å tilfredsstille menighetens krav til ventilasjon og energibruk.

Et nytt regjeringskvartal

Det er også gitt som premiss i utredernes mandat at alle departementene (med unntak av Forsvarsdepartementet) skal samles i et nytt regjeringskvartal, uten at begrunnelsen for dette analyseres eller etterprøves. Det slås bare fast at sikkerhetshensyn og effektivitet gjør spredning uakseptabelt.

Men bør ikke dette diskuteres? Er det eksempler på andre hovedsteder i Europa der hele statsforvaltningen er samlet i én bygningsstruktur? Dette vil kreve at flere bykvartaler og gater innlemmes i det nye (og presumptivt uangripelige) festningslignende statskomplekset. Men at det ligger et titalls eiendommer der i dag, nevnes ikke, med privateide bygg av stor bruksmessig og antikvarisk verdi (blant annet høyhuset til OBOS), trolig representert av skarpskodde advokater. Forutsettes de ekspropriert?

Utligjengelig for folk flest

Det følger av utredningens premisser at alle bygg i det nye kvartalet må være utilgjengelige for publikum på gatenivå. Ingen butikker, ingen kafeer eller gallerier. Én eller ganske få innganger i de bombesikrede fasadene, under full overvåking. USAs ambassade måtte flyttes ut av byen til Hovseter for å tilfredsstille slike krav. En rekke kvartaler i byens sentrum vil bli ganske avvisende og øde. Og så lokkes det med at dette blir godt for bymiljøet?

Les også

Klargjør hva arkitektene mener

For å kunne måle «samfunnsøkonomisk nytte» er premissene formet som «viktige krav». Disse er rangert i betydning, fra de viktigste – effektivitet, samhandling og sikkerhet, til de minst viktige – bevaring av bygninger og kunst. Rangeringen blir utslagsgivende når nytteverdien beregnes og konkluderes. Men denne prioriteringen er ikke begrunnet. Hvor kommer den fra?

Unngår klok vurdering

Verdier i en bys og bygningers utvikling kan ikke bare måles kvantitativt og gis en eksakt økonomisk verdi. Utredningen analyserer og begrunner ikke bygningers bevaringsverdi, deres symbolske og historiefortellende betydning. Verdien av kunsten, formet som en integrert del av arkitekturen, antas pragmatisk nok ivaretatt dersom den skjæres løs og flyttes til et annet sted.

En slik «konseptvalgutredning» følger en oppskrift fastlagt av Finansdepartementet i 2011. Den skal gi et saklig, faktabasert og kvantifiserbart grunnlag for en beslutning, for å unngå å måtte anvende faglig skjønn, klok vurdering og politisk dømmekraft og prioritering.

Viktigere ikke å gjøre galt enn å gjøre riktig

Oppskriften er kanskje velegnet for store statlige infrastrukturbevilgninger til vei og jernbane og oljeinstallasjoner. I tilfellet Regjeringskvartalets fremtid, og spesielt det særdeles ømtålige tema riving eller bevaring av Høyblokken, er den dårligere egnet. Det kan synes som det er blitt stadig viktigere i statsforvaltningen at det ikke å gjøre noe galt enn at det gjøres noe riktig. Vi ser hvordan stadig mer myndighet tillegges Riksrevisjonen og Stortingets kontroll— og konstitusjonskomité.

Les også

Fri oss fra Høyblokken

En slik prosedyre er også betenkelig fordi den er særdeles tidkrevende, i all sin pedantiske pretensjon. Etter en konseptvalgutredning kommer en kvalitetssikring (KS1), så konseptutvikling, så KS2, så planlegging av gjennomføring, så KS3, før man begynner å gjennomføre noe som helst. Det er ikke å undres over at Statsbygg varsler at Høyblokken vil være kledd i plast i 13–14 år. Er ikke dette en uverdig beslutningsvegring?

Hvorfor ble ikke Høyblokken reparert?

Statsbygg bekreftet i januar 2012 at Høyblokken ikke hadde «alvorlige skader på bærekonstruksjoner». Skadene er overfladiske: Det må skiftes trepaneler og vinduer i fasader, og interiørene må repareres. Men hvorfor ble ikke et slikt reparasjonsarbeid igangsatt så snart tilstandsrapporten forelå, slik man gjør etter en naturkatastrofe, i stedet for at bygget ble innlemmet i en omfattende, kompleks, tidkrevende og kostbar prosess som innebærer samlokalisering og nybygging for et samlet departementsapparat til mange milliarder?

Les også

Regjeringskvartalet er verneverdig

Bygget var en tjenlig arbeidsplass for statsforvaltningen i tiden før 22. juli 2011, bygget i meget høy 1950-talls kvalitet. Det var under fredning, og det hadde en åpenbar betydning som nasjonens mest symboltunge bygg fra forrige århundre, en betydning som terroristen Anders Behring Breivik åpenbart la til grunn for sitt valg av bombemål. Det forelå ingen plausibel grunn til å rive det før 22. juli 2011, og gjør det heller ikke nå.

Les mer om

  1. Kronikk