Kronikk

Det finnes ingen klare svar om hvilke samværsordninger som er best | 10 forskere

Barns trivsel handler om mye mer enn samværsordningen.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Det er lett å forstå at foreldre ønsker klare svar om hvilken samværsordning som er best. Slike klare svar finnes dessverre ikke, skriver kronikkforfatterne.

Alle ti kronikkforfattere har deltatt aktivt i forskning om samlivsbrudd og ulike sider ved livet til barn og familier når foreldre bor hver for seg. Se forfatterliste under artikkelen.

Spørsmålet om hvilken samværsordning foreldre bør velge når de bor hver for seg, er vanskelig. Dette kan være særlig vanskelig når foreldrene har konflikter. Med ujevne mellomrom dukker det i mediene likevel opp bastante påstander om hva forskning kan si om barn og samværsordninger, sist i A-magasinets samlivsspalte 23. november. Overforenkling av forskning eller undergraving av dem som kan hjelpe foreldre er uheldig. Det er lett å forstå at foreldre ønsker klare svar om hvilken samværsordning som er best. Slike klare svar finnes dessverre ikke.

Lite sammenlignbart

I 2017 publiserte Folkehelseinstituttet en systematisk oversikt over forskningen om ulike samværsordninger for barn. De fleste studiene har undersøkt trivselen til barn på ett tidspunkt og sammenlignet barn som bor hos begge foreldre med dem som bor kun hos én. To poeng er viktig å ta med i lesing av denne forskningen:

Det første handler om hva som sammenlignes. I studiene sammenlignes nesten utelukkende barn som bor hos begge foreldre (for eksempel 30/70 eller 50/50) med barn som kun bor hos én forelder. I Norge er det, med noen viktige unntak, klart mest vanlig at barn fortsetter å ha kontakt med begge foreldre etter et samlivsbrudd.

Ingen årsakssammenheng

Mye av den internasjonale forskningen er derfor mindre relevant for norske familier, og den gir ikke godt grunnlag for å slå fast om for eksempel det å bo halvparten av tiden hos hver forelder er bedre enn å bo en tredjedel av tiden hos den ene og to tredjedeler hos den andre.

Det andre poenget handler om at vi ikke kan være sikre på årsakssammenhengen. Dårligere trivsel hos barn som har liten eller ingen kontakt med en av foreldrene kan for eksempel ha sammenheng med noen typiske kjennetegn ved familier der én forelder er fraværende, slik som sosiale, psykologiske og økonomiske vansker. Det er altså ikke nødvendigvis samværsordningen i seg selv som gjør at barna trives dårligere.

Les også

Skilsmisse: Sett barn fri fra 50/50-krav

Samværsordninger ved store konflikter

Forskningsgrunnlaget er enda svakere når det gjelder foreldre med store konflikter. Med bakgrunn i en oversiktsartikkel av Linda Nielsen fra 2017 hevder Frode Thuen i Aftenpostens samlivsspalte 23. november at «barna med delt bosted jevnt over kommer litt bedre ut – uavhengig av foreldrenes samarbeid og konflikter». Både denne artikkelen og Nielsens siste oversiktsartikkel fra 2018 viser at det kun er fire studier som faktisk har tatt foreldrenes konfliktnivå med i analysene. Resultatene fra disse fire studiene er ikke entydige, og ingen av dem har sammenlignet de samværsformene som er vanligst i Norge.

Den tyske sosiologiprofessoren Anja Steinbach (2018) konkluderer i en ny kunnskapsoversikt med at det er et sterkt behov for forskning på hvordan konflikt påvirker barn som lever med ordninger hvor de bor tilnærmet likt hos begge foreldrene. Noen studier viser at konflikter virker negativt inn på barnets trivsel ved delte samværsordninger, mens andre studier ikke finner slike negative effekter.

Det finnes også forskning som viser at sammenhengene er komplekse og avhenger av barnas kjønn, alder, konfliktnivå og når konfliktene finner sted. Det finnes derfor ikke entydige svar på hvordan konflikter påvirker barns trivsel over tid i ulike samværsordninger.

Les også

Psykolog Peder Kjøs:– «Barnets beste»- diskusjoner kan øke konflikt mellom foreldre

Mange hensyn bør ivaretas

Mange familier klarer å finne en fortsettelse på familielivet som fungerer godt for dem etter et samlivsbrudd. Her kan mange varianter av ordninger fungere. For mange barn kan den beste løsningen være å bo like mye hos hver av foreldrene, også der de har konflikter.

Vurderingen av om dette er til barnets beste kan imidlertid ikke basere seg på oppdatert forskning på gruppenivå, men må baseres på en vurdering av det enkelte barns unike situasjon. Barns trivsel handler om mye mer enn samværsordningen. I forskning fra Norge, der man har spurt barn om hvordan de trives med å bo omtrent like mye hos begge foreldre, finner man at dette fungerer fint for mange barn, men at ikke alle trives med en slik ordning.

Hvilke forutsetninger som bør være til stede for at barn skal trives med ulike ordninger, trengs det fremdeles mer kunnskap om. Barn lever i en hverdag hvor mange hensyn bør ivaretas: Barnets relasjon til hver av foreldrene, avstand og reisevei mellom hjemmene og barnets alder, egne ønsker og tilknytning til nabolaget – for å nevne noen. Megling ved samlivsbrudd skal bistå foreldre i samtaler om temaer som dette, slik at de kan komme frem til ordninger som er best mulige for sitt barn og som begge to kan stå inne for.

Les også

Familieterapeut skriver: Små barn bør ha base ett sted

Behov for hjelp ved konflikter

Langvarige konflikter mellom foreldre kan være skadelige for barn. Konflikter kan imidlertid ha mange former. I en omfattende oversiktsartikkel av Gordon Harold og Ruth Sellers fremkommer det at konflikter er særlig skadelige for barns utvikling dersom de er hyppige, intense, involverer barnet og ikke løses på en god måte. Dette gjelder både når foreldrene bor sammen og når de bor hver for seg. Barns trivsel henger altså ikke bare sammen med om foreldrene krangler, men også med hvordan de krangler og hva de krangler om.

Når foreldre har store konflikter, er behovet for hjelp og veiledning desto større. Når Thuen fortsetter å trekke normative slutninger om samværsordninger under henvisning til forskning, er dette både misvisende og bekymringsfullt. Ikke minst når foreldre, hjelpere og rettsvesen leser dem som forskningsbaserte.

Når normative anbefalinger i tillegg følges opp med påstander om at fagfolk som er uenige baserer seg på utdatert kunnskap, undergraves tilliten til dem som kan hjelpe familier. Det kan i verste fall føre til at foreldre unngår å søke hjelp når de strever i hverdagen. At meglere og terapeuter ikke vil gi foreldre klare råd om samværsordninger, men heller fokuserer på hvordan de bedre kan kommunisere med hverandre for å finne frem til den løsningen som passer for deres barn, er ikke et tegn på inkompetanse. Snarere tvert imot!

Maren Sand Helland, forsker og psykolog, Folkehelseinstituttet (FHI)
Tonje Holt, forsker og psykolog, FHI
Nora Blaasvær, sosiolog og forsker, FHI
Agnes Andenæs, professor, psykologisk institutt, Universitetet i Oslo (UiO)
Ragni Hege Kitterød, forsker 1, Institutt for samfunnsforskning (ISF)
Peder Kjøs, PhD og psykolog
Hilde Lidén, forsker 1, ISF
Torkild Hovde Lyngstad, professor, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi (ISS), UiO
Renee Thørnblad, professor, RKBU-nord, Universitet i Tromsø
Odd Arne Tjersland, professor emeritus, Psykologisk Institutt, UiO

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Skilsmisse
  2. Oppvekst
  3. Barn og unge
  4. Konflikt
  5. Familie