Vil Donald Trump få Nobels fredspris? | Per Edgar Kokkvold

Timing er avgjørende når man skal dele ut fredspriser. Det var derfor en lykke for Nobelkomiteen at den i 1938 ikke lot seg friste til å gi prisen til Neville Chamberlain.

På slutten av sin presidenttid ble Barack Obama spurt hva han fikk Nobels fredspris for. – For å være helt ærlig: Det vet jeg fortsatt ikke, svarte presidenten.
Og slik er det med de fleste av oss: Det vet vi fortsatt ikke.

I sin begrunnelse viste Nobelkomiteen til presidentens visjon for en verden uten atomvåpen og hans «ekstraordinære» innsats for å styrke internasjonalt diplomati og mellomfolkelig samarbeid. Formuleringer som i dag virker mer som et ekstraordinært forsøk på å finne en begrunnelse man kunne bruke.

• Øyvind Østerud: Kjernefysisk avskrekking er undervurdert av Nobelkomiteen og overvurdert av Regjeringen

Det er rimelig å anta at Barack Obama i virkeligheten fikk prisen fordi vi elsket hans klokskap og eleganse, og med vår sedvanlige husmannsånd ønsket å sole oss i glansen av hans forventede meritter. Derfor ble prisen mer til fortvilelse enn til glede selv for Obama og hans nærmeste krets. Men han holdt en god tale ved tildelingen.

Fredsprisen til Trump?

Da Obama fikk fredsprisen, la komitéleder Thorbjørn Jagland vekt på at prisen skulle hjelpe presidenten til å nå sine mål. – Hvis vi skulle vente med å gi prisen til fred er oppnådd, ville det kanskje aldri skje, sa Jagland.

Det samme kan sies om den intensjonsavtale Donald Trump og Kim Jong-un oppnådde under toppmøtet i juni, noe også Per-Willy Amundsen og Christian Tybring-Gjedde understreket da de foreslo å gi fredsprisen til president Trump.

Det som ble oppnådd i Singapore, er utvilsomt også et langt større gjennombrudd enn noe Obama kunne vise til da han fikk prisen i 2009. Det kan til og med anføres at en fredspris etter alt å dømme ville ha betydd svært mye mer for Trump enn den gjorde for Obama.

• Donald Trump er også tidligere blitt nominert til Nobels fredspris, blant annet for det som ble kalt hans «fred via styrke»-ideologi.

Men Donald Trump kommer nok ikke til å få Nobels fredspris – i hvert fall ikke på svært lenge. Ikke bare fordi vi – det store vi – og Den norske Nobelkomité ikke liker ham, men fordi den koreanske fredsprosessen er uhyre krevende og styres av to svært uberegnelige personer.

Det er ikke lenge siden de to lederne truet hverandre med atomvåpen. Og professor Øystein Tunsjø ved Institutt for forsvarsstudier har antagelig rett når han sier at Trump neppe vil være så god å ha med å gjøre dersom han skulle føle seg forrådt av den nordkoreanske diktatoren.

Chamberlain, «fredsfyrsten»

Barack Obama var den fjerde amerikanske presidenten som fikk Nobels fredspris. Theodore Roosevelt, Woodrow Wilson og Jimmy Carter fikk den før ham, i 1906, i 1919 og i 2002.

Ingen britisk statsminister har fått prisen. Men det er lett å glemme at det etter München-avtalen 30. september 1938 var et folkekrav at statsminister Neville Chamberlain måtte få den, «helst alt i morgen den dag!», som det gjerne het i leserbrevene.

Chamberlain ble møtt av jublende folkemasser og ekstatisk begeistring, hyllet som fredsfyrste, både av medier, folk og folkevalgte.

Her hjemme slo Morgenbladet fast på førstesiden at «EUROPAS FRED ER SIKRET» og oppfordret det norske folk til å sende sine takksigelser til Chamberlain for hans utrettelige arbeid for verdensfreden.

Aftenposten skrev på lederplass at «Den sunne sans har seiret» og at både demokratiet og menneskeheten hadde grunn til å prise seg lykkelig over at det finnes «folk av den Chamberlainske typen. Det vil si folk som resolutt kaster til side fordommer og prestisjehensyn for om mulig å redde verden fra en fryktelig ulykke.»

Samtidig kunne avisen melde at «i Nobelkomiteen råder det selvsagt også begeistring for den store statsmanns fredsarbeid, men efter hvad vi hører fra innviet hold, er det mulig at denne begeistring dempes en smule av det faktum at det som er gledelig for Europa som helhet, ikke fortoner sig så strålende for Tsjekkoslovakia.»

Det store sviket

Hva var det Chamberlain hadde gjort som fortjente all denne hyllest? Han hadde i praksis gitt Tsjekkoslovakia til Hitler, selv om det i teorien «bare» dreide seg om Sudetområdene, men det var her Tsjekkoslovakias viktigste forsvarsverker befant seg.

Tre ganger reiste den britiske statsministeren til Tyskland for å forhandle med Hitler, og tre ganger kom han tomhendt tilbake – til slutt bare med en verdiløs forsikring om at Sudetenland utgjorde Hitlers siste territorielle krav i Europa. Tyskland og Storbritannia skulle aldri mer gå til krig mot hverandre. «Fred med ære – fred i vår tid», som Chamberlain sa da han triumferende kom hjem fra München.

For hvorfor skulle man måtte «grave skyttergraver og prøve gassmasker her, på grunn av en krangel i et land langt borte, mellom mennesker vi ikke vet noen ting om», som han også hadde formulert det.

Bare én britisk statsråd, marineminister Duff Cooper, gikk av i protest etter at Storbritannia og Frankrike hadde sveket Tsjekkoslovakia, demokratienes fremste støttespiller i øst, et land med betydelige forsvarsstyrker, grundig lurt av Hitlers fredsforsikringer: – Jeg har måttet oppgi en post jeg elsket, sa marineministeren i sin avskjedstale i Underhuset, «men jeg har beholdt noe som betyr mer for meg: Jeg kan fortsatt gå med løftet hode.»

Fred og frihet

De som vil vite mer om hendelsene i den skjebnesvangre septembermåneden for åtti år siden, vil ha glede av Robert Harris' ferske historiske thriller, Munich (Hutchinson, London 2017) og ikke minst av boken Inn i din tid, første bind av Sigurd Evensmos memoarer (Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1976).

Evensmo dekket dramaet fra Tsjekkoslovakia, for Arbeiderbladet og A-pressen, aktivt til stede blant dem som så grovt ble sveket, demokrater som elsket freden, men enda mer lidenskapelig elsket friheten.

Men det var Winston Churchill som sa det aller best: – Nå som alt er over, svinner Tsjekkoslovakia, taust, sorgtungt, forlatt, nedbrutt inn i mørket. Nå som grensefestningene er gått tapt, er det ingenting som kan stanse erobrerens vilje. Jeg tror vi i løpet av år, kanskje av måneder vil se at Tsjekkoslovakia oppslukes av naziregimet. (I virkeligheten rykket tyske tropper inn i Praha allerede i mars 1939 og innlemmet Tsjekkoslovakia i «Riket», som protektoratet Böhmen og Mähren).

Hitler kommer også til å absorbere Sentral- og Øst-Europa, sa Churchill videre i sin mektige tale under München-debatten i Underhuset: – For dette er bare begynnelsen. Den første slurk, den første forsmak av et bittert beger som vil bli budt oss år etter år, med mindre vi gjenvinner vår moralske helse og stridskraft og reiser oss og forsvarer friheten.

Winston Churchill fikk aldri Nobels fredspris. Men han fikk Nobels litteraturpris.

kokkvold@online.no
Twitter: @kokkvold

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.