Terror kan forebygges og stoppes | Malin Stensønes

Hva vil våre politikere gjøre, helt konkret, for å styrke norsk sikkerhet og beredskap fremover?

Igjen rammer terror brutalt midt i hjertet av våre frie samfunn. De politiske kommentarene her hjemme bærer preg av oppgitt fordømmelse og medfølelse. Våre politikere bør også utfordres på hva de helt konkret vil gjøre for å styrke norsk sikkerhet og beredskap fremover.

• Solberg: Meningsløs terror

Årsakene til terror er sammensatte, og terror krever et bredt sett av virkemidler for å bekjempes. I Norge handler debatten om sikkerhet og beredskap så langt i valgkampen mest om støy fra et beredskapssenter som ennå ikke er bygget og rotorbråk fra helikoptre som ennå ikke flyr.

• Slik blir politiets nye beredskapssenter på Taraldrud.

Debatten burde etter mitt syn i større grad handle om overordnet ledelse og strukturelle grep som kan gjøre oss alle tryggere.
Mye er gjort for å styrke norsk beredskap etter angrepet 22. juli 2011, men mye gjenstår. Her er fem konkrete utfordringer knyttet til sikkerhet og beredskap som velgere kan utfordre norske politikere på i valgkampen:

Integrering og exit-program

En rekke av terrorangrepene i Europa har vært gjennomført av unge menn, oppvokst i de samme samfunnene de angriper. Menn med lav økonomisk status og kriminell løpebane. Noen dømt for vold og narkotikakriminalitet, andre for hatkriminalitet. De fremstår mer som samfunnets utstøtte og foraktede enn som ideologisk skolerte. Det gjør arbeidet med å fange opp og forebygge krevende.

Det handler om integreringstiltak både på overordnet nivå og såkalt hverdagsintegrering – der vi alle kan bidra. På samme måte kan de såkalte exit-programmene dokumentere gode resultater med å få høyreekstreme ut av sine miljøer. Hva vil politikerne gjøre helt konkret for å styrke integreringen og arbeidet med å bryte opp de høyreekstreme miljøene?

Avverge angrep i forkant

Vi vet fra europeiske land at en rekke terrorangrep avverges fordi man evner å avdekke plott i forkant og pågripe nøkkelpersonell. Etterretning nasjonalt og internasjonalt og samvirke mellom de ulike tjenestene er avgjørende for å få kunnskap, slik at angrep kan avverges.

I hvilken grad vil norske politikere gi etterretningstjenesten de virkemidlene som er nødvendig, for eksempel innen elektronisk overvåking – og hvor går grensene mot enkeltborgeres rett til personvern?

Sektorprinsippets forbannelse

Det er et sterkt prinsipp i norsk statsforvaltning at hver sektor svarer for seg selv. Det handler om å kunne stille den ansvarlige statsråd til ansvar for de beslutninger som er tatt – eller unnlatt. Det er ryddig og oversiktlig. Utfordringen er at mange av truslene mot vårt samfunn er sammensatte og krever samarbeid og beslutninger på tvers av etablerte departementers ansvar.

Sektorprinsippet kan føre til fragmentert kunnskap, sviktende samordning av ressurser og svakt lederskap. Det er en realitet at de fleste andre land har valgt å organisere seg annerledes. De samordner en større del av virkemiddelapparatet i såkalte innenriksdepartement eller i politiske og embetsmessige strukturer som speiler den kompleksiteten trusselbildet faktisk gir. Hva vil norske politikere gjøre helt konkret for å bedre samordning, koordinering og helhetlig ledelse av samfunnssikkerheten i Norge?

Når vi trenger dem som mest

Terrorangrepene som rammer Europa kan grovt sett deles i to. Større koordinerte angrep, som angrepene i Paris og Brussel, som krever innsats av koordinerte kontraterror-styrker for å ta kontroll, for eksempel i forskansede bygninger. Den andre typen er enklere angrep gjerne utført av et fåtall personer, som benytter kjøretøy eller kniv. Begge angrepsformer har evne til å påføre massedød og masseskade.

Trenden i Europa er et tettere samarbeid mellom politi og forsvar, der terskelen for bruk av militærmakt under ledelse av politiet, senkes. Det kan være i vakt- og sikringsoppdrag, men også i den skarpeste enden, der militære spesialstyrker brukes til å forsterke politiressursene som settes inn mot konkrete mål, som for eksempel forskansninger eller pågripelser.

Det internasjonale samarbeidet mellom politistyrker er også gjenstand for endringer. Hva vil norske politikere gjøre helt konkret for å styrke samarbeidet mellom politiet, Forsvaret og de andre nødetatene? Og hva skal være innslagspunktene for bruk av militære styrker i Norge i fredstid?

Politiets mulighet til å stoppe angrep

Angrepene i Europa, og i vårt eget land 22. juli 2011, viser med all tydelighet hvor tidskritisk det er å få styrker frem. Angriperne fortsetter å drepe og påføre skade til de blir hindret. Det som avgjør hvor mange liv som går tapt og hvor mye skade som påføres, er hvor raskt politistyrker klarer fysisk å stoppe angriperne. Ofte tas skytevåpen i bruk, og de fleste land har politifolk som er bevæpnet og kan agere raskt.

Det finnes ulike former for bevæpningsmodeller – alt fra fremskutt lagring slik vi har i Norge, til å bevæpne spesielt trente styrker, ha fast punktvis bevæpning på særlig utsatte steder, til at alle er bevæpnet alltid.

PST sier i sin trusselvurdering at et terrorangrep mot Norge er sannsynlig. Hva vil norske politikere helt konkret gjøre for å sikre at norsk politi så raskt og effektivt som mulig kan stoppe angripere?
Årsakene til terror er sammensatte og komplekse. Det er like fullt mange tiltak vi kan ta i bruk for å redusere angrep mot vårt land og våre åpne frie samfunn – men det fordrer kloke politikere som evner å ta dem i bruk. Vi har ingen tid å miste.

Malin Stensønes utga tidligere i år boken På vår vakt. Beretninger fra politiets beredskapstropp.

Her kan du lese flere artikler om terrorens årsaker og konsekvenser:

• Kronikk: Jo, terrorfaren er høyere nå enn før: Radikalisering har noe med islam å gjøre
• Aftenposten mener: Ikke alle skal tenke på terror
• Abid Raja: Vi trenger en tverrpolitisk dugnad for å styrke beredskapen

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.