Kronikk

Kronikk: Menneskerettigheter beveger maktfordelingen i Norge | Sverre Erik Jebens

  • Artikkelforfatteren Er Tidligere Dommer I Den Europeiske Menneskerettsdomstol

17112008174811.JPG Foto: Nordby Carl Martin

Domfellelser i Den europeiske menneskerettsdomstolen har påvirket Høyesterett i retning av mer inngående overprøving av Stortingets lovgivning.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Menneskerettigheter fastsatt i internasjonale konvensjoner har fått økt betydning i norsk rett de senere år. Spørsmålet er om denne rettsutviklingen vil påvirke kontrollen med overholdelse av menneskerettigheter i Norge.

Dessuten: Hvilken rolle spiller henholdsvis Stortinget, Høyesterett og Strasbourgdomstolen som beskytter av menneskerettigheter?

Rettsutviklingen i Norge og ved overnasjonal kontroll

I løpet av de siste femogtyve årene har menneskerettigheter, fastsatt i internasjonale konvensjoner, blitt en viktig rettskilde på stadig flere norske rettsområder. Vedtagelsen av menneskerettsloven i 1999 var en milepæl i rettsutviklingen, ved at blant annet Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) ble gitt status som norsk lov, og med fortrinnsrett ved motstrid med annen norsk lovgivning.

Den endelige markeringen skjedde i 2014, da alle de sentrale rettighetene i EMK ble tatt inn i Grunnloven. Derved ble internasjonale menneskerettigheter gitt den høyest mulige nasjonale status i Norge.

Menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Foto: NTB Scanpix

Samtidig foregikk en prosess i retning av å styrke subsidiaritetsprinsippet («nærhetsprinsippet») ved den overnasjonale kontrollen som Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) foretar i klagesaker. Prosessen førte til Brightonerklæringen i 2010, som pålegger statene det prinsipale ansvaret for å sikre overholdelse av menneskerettigheter, men samtidig forutsetter at statene gis økt skjønnsmargin i saker der en konvensjonsbestemmelse bygger på en avveining mellom motstridende hensyn.Ytrings— og informasjonsfriheten er eksempel på en slik rettighet, ved at den må avveies mot blant annet retten til respekt for privatliv.

EMD og Høyesterett: Menneskerettsvern, nasjonale hensyn og proporsjonalitet

De to utviklingslinjene som er skissert ovenfor aktualiserer spørsmålet om rollefordelingen mellom EMD og Høyesterett på menneskerettighetenes område. Vil Høyesterett, som Grunnlovens vokter, overta oppgaven som kontrollør av menneskerettighetene i Norge?

Grunnlovsreformen i 2014 medførte utvilsomt en styrking av vernet om menneskerettighetene, ikke bare symbolsk, men med virkning for gjennomslagskraften i saker for norske domstoler.

Sammen med vektleggingen av subsidiaritetsprinsippet i klagesaker, kan grunnlovsreformen føre til at flere menneskerettsrelaterte saker enn før blir avgjort av Høyesterett, i stedet for av EMD. En slik utvikling vil være ønskelig av hensyn til partene i saken, fordi avgjørelser som treffes nasjonalt bygger på et bredere grunnlag og kommer adskillig tidligere enn om saken må bringes inn for EMD. I tillegg kommer at færre domfellelser i Strasbourg er gunstig for opprettholdelsen av nasjonal selvfølelse.

Norges Høyesterett Foto: NTB Scanpix

Et mulig motargument er hensynet til nasjonale tradisjoner og verdier. Det ligger i sakens natur at disse tillegges større vekt av nasjonale organer enn av EMD. I norsk rett har vektlegging av nasjonale hensyn støtte i en rettstradisjon som ble påbegynt av Høyesterett og går ut på at norske domstoler kan trekke inn nasjonale verdier ved tolking av EMK, at det ikke er norske domstolers oppgave å utvikle konvensjonen, og at det ikke skal legges inn en margin for å unngå domfellelse i Strasbourg.Høyesteretts tilnærming til konvensjonen er velbegrunnet, fordi den oppfyller kravet til lojalitet mot folkerettslige forpliktelser samtidig som den hindrer at det avgis nasjonal suverenitet i større grad enn nødvendig. EMDs dommer i norske saker om verdibaserte spørsmål gir neppe grunn til å anse en slik tilnærming som et hinder for at Høyesteretts rolle som kontrollør av menneskerettigheter i Norge vil øke i fremtiden.

Som eksempler kan nevnes KRL-fagsaken fra 2007, om kristendomsfagets stilling i grunnskolen, TV Vest-saken fra 2008, angående forbudet mot politisk reklame på TV, og tomtefestesaken fra 2012, som gjaldt reguleringen av motstående interesser i festeforhold. Domfellelsene i de tre sakene skyldtes ikke at tradisjonelle verdier var vektlagt, men at lovgiveren, i iveren etter å fremme prioriterte hensyn, ikke hadde avveid disse mot andre berettigede hensyn, og derved ikke oppfylt proporsjonalitetsvilkåret.

Høyesterett og Stortinget: Kontrollen med norsk lovgivning:

At domfellelsene nevnt foran skyldtes norsk lovgivning, innebærer at de retter seg mot Stortinget. Menneskerettighetenes karakter av mindretallsvern fremgår ved at det ble oppstilt begrensninger i lovgivningsmyndigheten, som medførte at prioriterte hensyn ikke kunne realiseres fullt ut, selv om det var politisk flertall for dem.

EMDs kontroll innebærer samtidig en overprøving av Høyesterett, og har i noen tilfeller ført til at Høyesteretts syn er blitt underkjent.

17112008174811.JPG Foto: Nordby Carl Martin

Dette har neppe svekket Høyesteretts stilling. Virkningen er snarere motsatt, fordi den overnasjonale kontrollen, sammen med grunnlovsfestingen av moderne menneskerettigheter og av domstolenes prøvingsrett, har påvirket Høyesterett i retning av mer inngående overprøving av Stortingets lovgivning.Høyesteretts behandling av rederibeskatningssaken fra 2010 og fiskekvotesaken fra 2013er eksempler på dette. EMDs overprøving har derved ikke bare påvirket norsk rett, men også forholdet mellom Stortinget og Høyesterett. Betydningen av dette forsterkes ved at begge dommene nevnt ovenfor gjaldt lovgivning på det økonomiske området, som har vært regnet som Stortingets fremste domene.

Et annet forhold som har styrket Høyesteretts stilling, er den økte graden av samspill mellom EMD og nasjonale domstoler på menneskerettighetenes område de senere år.

Britiske domstoler har stått i første rekke her, men det kan spores en påvirkning på konvensjonen også fra Norges høyesterett, for eksempel i straffesaker og familierettslige saker. Et eksempel på påvirkning fra EMDs side er at proporsjonalitetskravet er blitt etablert i norsk intern rett. Denne gjensidige påvirkningen er i godt samsvar med subsidiaritetsprinsippet, og egnet til å realisere prinsippet om nasjonal skjønnsmargin.

Menneskerettighetene har fått stor betydning og gjennomslagskraft i norsk debatt og samfunnsliv. Her er noen aktuelle eksempler:

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Jus
  3. Høyesterett
  4. Stortinget
  5. Menneskerettigheter