Kommer Kina til å gjenoppbygge Afghanistan, Irak og Syria?
For Beijing vil det bli viktig å sikre seg tidlig tilgang til lukrative markeder, spesielt innenfor import av olje og gass.
Kinas interesser i Midtøsten har lange historiske røtter. De siste tjue årene har Kinas innflytelse i regionen derimot vokst kraftig.
I dag pleier Kina relasjoner med sentrale aktører på tvers av tradisjonelle konfliktlinjer i Midtøsten. Regionen er også sentralt plassert langs «Ett belte, en vei»-initiativet, som er Kinas forsøk på å gjenopprette oldtidens silkevei.
Disse investeringene tar ofte form av omfattende infrastruktur. De har finansiert prosjekter som:
- Khalifa-havnen i De forente arabiske emirater
- Duqm-havnen i Oman
- Lusail stadion i Qatar
- Haramain-hurtigtoget, som forbinder Jeddah med Mekka og Medina
Konflikt og terrorisme truer imidlertid flere av Kinas investeringer i Midtøsten. Et viktig spørsmål blir derfor hvorvidt Kina kommer til å ta en mer aktiv rolle i å fremme fred og sikkerhet i regionen. Spesielt når USA og Nato nå trekker seg ut av konfliktområder som Syria og Afghanistan.
Et slikt sikkerhetsvakuum kan true kinesiske investeringer, inkludert nesten en halv million kinesere som bor i området. I tillegg er Beijing bekymret for at radikale islamske grupper skal få fotfeste i nærliggende land og fyre opp under konflikten i den muslimskdominerte provinsen Xinjiang.
Hvordan går Kina frem for å utvide investeringene sine i konfliktområder i Midtøsten, samtidig som de begrenser risikoen disse investeringene fører meg seg?
Lukrative lærdommer fra Irak
Irak, Syria og Afghanistan illustrer godt hvordan Kina kombinerer diplomati, bistand og handel til å sikre seg en sentral posisjon i gjenoppbyggingen av post-konfliktland.
Kinas strategi i Midtøsten har i de siste tjue årene vært å posisjonere seg for å bidra til og gjenoppbygge infrastruktur og gjenopplive handel etter perioder med utstrakt konflikt.
Ett eksempel er Irak. Allerede tidlig på 2000-tallet signaliserte Kina stor interesse i å bidra til gjenoppbyggingen av landet. Etter å ha inngått en avtale med USA om tilgang til det irakiske markedet, ble Kina raskt en av Iraks aller største handelspartnere.
I nyere tid har Kina investert i områder som irakiske styrker har gjenerobret fra IS, blant annet gjennom en bistandsdonasjon på 80 millioner RMB (kinesisk valuta).
I 2019 besøkte den irakiske statsministeren Adel Abdul-Mahdi Beijing. Da ble det også inngått flere samarbeidsavtaler, inkludert en kredittrammeavtale. Samtidig ble Irak offisielt innlemmet i «Ett Belte, en Vei»-initiativet.
Dette samarbeidet er imidlertid ikke uten risiko: Kort tid etter besøket brøt det ut store protester i Irak rettet mot det korrupte og overdimensjonerte irakiske statsapparatet. Det var og misnøye med den økende innflytelsen som ulike militsgrupper, inkludert iranskstøttede grupper, har fått i landet.
Slike hendelser fungerer som viktige påminnere for Kina om hvilken risiko det innebærer å investere i lukrative, men ustabile post-konfliktland.
Kina er kommet for å bli i Afghanistan
Afghanistan er et av de nyeste tilskuddene på Kinas liste over lukrative investeringer.
En tidligere offiser i den kinesiske hæren foreslo nylig at Kina burde tilby Kabul «politisk uavhengighet og økonomiske investeringer». Dét til gjengjeld for «muligheter innen infrastruktur og industribygging ... og tilgang til 1 trillion USD i ubenyttede mineralforekomster».
Slik det ofte har seg med Kinas «Ett Belte, en Vei»-investeringer, fungerer enkeltpersoner og foretak som viktige bindeledd i å knytte handelsforbindelser mellom Beijing og Afghanistan.
Ett eksempel på dette er «China Town». Det er et handelssenter sentralt i Kabul, bygget i 2019, som nå har ambisjoner om å utvide driften til å bli en industripark.
Kinas tilnærming til Afghanistan skjer også på politisk nivå. Blant annet som da den kinesiske utenriksministeren Wang Yi møtte Talibans politiske leder, mulla Abdul Ghani, i Tianjin i slutten av juli.
Til tross for denne økte interessen ser det likevel ut til at Kina venter og ser hvordan nabolandets politiske situasjon kommer til å utvikle seg før de igangsetter større økonomiske investeringer.
Syria neste?
Den kinesiske utenriksministeren har hatt en travel sommer. En drøy uke før Talibans besøk til Kina var utenriksminister Wang på turné i Midtøsten. Det inkluderte et møte med Syrias president Bashar al-Assad i Damaskus.
Under besøket presenterte Wang Kinas visjon for fred og forsoning i Syria. Han poengterte viktigheten av å oppheve internasjonale sanksjoner for å muliggjøre investeringer i infrastruktur og gjenopprette Syrias økonomi.
Samtidig understreket Wang at Kina forplikter seg til å bidra til denne gjenoppbyggingen. Ett av de umiddelbare tiltakene var å innlemme Syria i «Ett Belte, en Vei»-initiativet.
I 2017 lovet Kina å bidra med 2 milliarder amerikanske dollar til utbygging av industriparker i Syria. I 2019 erklærte Kina at de ville bidra med 23 milliarder amerikanske dollar i lån og bistand til arabiske land, potensielt inkludert Syria.
Kinas investeringer i gjenoppbygningen av Syria innebærer imidlertid stor risiko for å bli påvirket av korrupsjon, politiske konflikter og vold. Denne usikkerheten vil trolig dempe Kinas villighet til å forplikte seg til større prosjekter innenfor infrastruktur og industri.
I likhet med Kinas investeringer i Afghanistan kan det hende at gjenoppbyggingsarbeidet vil rette seg mot mindre aktører, snarere enn de storstilte prosjektene vi har sett til nå i de mer stabile Gulf-landene.
Risiko vs. gevinst
Ustabile regimer og uoversiktlige sikkerhetssituasjoner gjør at Kina har en forsiktig tilnærming til konfliktområder i Midtøsten. Likevel ser det ut til at Kinas rolle kommer til å bli mer synlig i årene fremover i land som Irak, Syria og Afghanistan.
Beijing kommer ikke til å bli den eneste pådriveren for kinesiske investeringer. Mer langsiktige statlige tiltak vil sannsynligvis bli etterfulgt av flere mindre initiativer fra private aktører.
For Beijing vil det bli viktig å sikre seg tidlig tilgang til lukrative markeder, spesielt innenfor import av olje og gass, samt å innlemme disse i Kinas «Ett Belte, en Vei»-initiativ.
Vi kan vente at Kina vil fortsette å samarbeide med regionens nåværende politiske ledere, slik som Taliban og Assad-regimet. Samtidig vil de vegre seg for å ta for høy risiko.
I hvilken grad Kina klarer å finne denne balansen mellom økonomisk interesse og innflytelse på den ene siden, og høy risiko og skiftende konfliktlinjer på den andre, kan påvirke det politiske landskapet i Midtøsten i lang tid fremover.
