Kronikk

Er ny storkrig uungåelig?

  • Robert Mood
    Veteran, generalløytnant (pensjonert)
Det er nærliggende å advare mot vanetenking som igjen kan få oss til å snuble inn i krig, skriver Robert Mood.

Uten nytenking styrer vi sannsynligvis mot konflikt og krig både på kort og lang sikt.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I 1918 sluttet første verdenskrig. Ny teknologi som fly og stridsvogner ga ikke avgjørende seire på slagmarken. En statisk utholdenhetsprøve med store tap. Krigen som politikerne i 1914 snublet inn i og trodde ville være raskt overstått, syntes aldri å ta slutt. Det var allikevel fredsslutningen i 1919 som la hovedgrunnlaget for den påfølgende verdenskrigen (1939-45).

Den nasjonale ydmykelsen

Frankrike og Storbritannia benyttet i Versailles anledningen til å legge all skyld på Tyskland. Landet ble ilagt store krigserstatninger. Det måtte også gi fra seg landområder og ble diktert begrensninger på sine militære styrker.

Den nasjonale ydmykelsen var en viktig grunn til nasjonalsosialismens valgseier i 1933. Adolf Hitler var soldat under første verdenskrig. Han kjente selv på ydmykelsen og lot seg motivere av denne.

Etter andre verdenskrig i 1945 fikk seierherrene igjen diktere freden. De fikk definere årsakene og hva som utgjorde krigsforbrytelser. Til tross for knusende nederlag, eller kanskje nettopp derfor, ble taperne behandlet med respekt. De ble raskt invitert inn i det gode selskap.

Den nasjonale ydmykelsen var en viktig grunn til nasjonalsosialismens valgseier i 1933

De seirende statene etablerte en rekke institusjoner som skulle forvalte overnasjonale kjøreregler for finansiell stabilitet. Det skulle få orden på økonomien og sikre at verden «aldri mer» opplevde tilsvarende katastrofer.

Okkupasjonen av Tyskland ble avsluttet i 1955. Landet ble medlem av Nato mens Japan fikk sin suverenitet i 1952 og FN-medlemskap i 1956. Nye institusjoner og involvering av tidligere fiender skapte stabilitet.

Personlige følelser

Hva har så skjedd etter at den kalde krigen sluttet i 1991? Noen hevder USA vant. Andre mener Sovjetunionen bare smuldret opp fordi den samfunnsøkonomiske modellen ikke fungerte.

Myten sier at USAs tidligere president Ronald Reagan nedkjempet det onde imperiet med penger og makt, men det var først og fremst Reagans personlige relasjon og dialog med Sovjetunionens president Mikhail Gorbatsjov som åpnet for de store endringene og den kalde krigens slutt.

30 år senere er Russland fortsatt utenfor det gode selskap.

Vi bør ikke undervurdere i hvor stor grad personlige opplevelser og følelser påvirker også nasjonale ledere

Det er ikke overraskende at NATO-utvidelsene østover oppleves provoserende og ydmykende. Adolf Hitler opplevde som soldat under første verdenskrig personlig ydmykelse. Russlands president Vladimir Putin opplevde noe av det samme. Han var KGB-offiser i Dresden i 1989 under kommunismens fall. Putin siteres ofte på at: «Sovjetunionens kollaps var den største katastrofen i det tjuende århundret.»

Vi bør ikke undervurdere i hvor stor grad personlige opplevelser og følelser påvirker også nasjonale ledere.

USAs tidligere president Ronald Reagan (t.v) og Sovjetunionens generalsekretær Mikhail Gorbatsjov på vei inn til et toppmøte i Island i 1986.

Vestlig alenegang og hevngjerrighet

Få nye institusjoner ble etablert etter at den kalde krigen tok slutt. Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE) senere Organisasjonen for samarbeid og sikkerhet i Europa (Osse) var det eneste unntaket. Den lyktes ikke med å løse politiske konflikter med fredelige midler. Eksisterende institusjoner ble heller ikke reformert.

De siste 30 år er ikke preget av gjensidig respekt og involvering. Det er preget av vestlig alenegang, amerikansk hybris og hevngjerrighet etter terrorangrepet 11. september 2001.

De siste 30 år er ikke preget av gjensidig respekt og involvering

Hva så med dialogen? NATO-Russland-rådet fremstår ikke som et involverende forum for dialog og felles beslutninger. Det til tross for det ambisiøse formålet. Nato tar avgjørelsene. I rådsmøtene kritiserer landene deretter nærmest rituelt Russland, for så prøve å overbevise om at Natos beslutninger er gode og må aksepteres.

Hvilket selvsagt oppleves som en ydmykende kanossagang mer enn dialog og fellesskap.

Vestens kulturelle uttrykk

Nasjonale ydmykelser, famlende institusjoner og skinnprosesser til side. Stormingen av den amerikanske kongressen i USA 6. januar 2021 viste at verdens ledende demokrati med desidert sterkest militærmakt faktisk kan kollapse og bli et farlig land.

Jeg kan heller ikke huske å ha sett en eneste kinofilm eller TV-serie hvor russere er de gode og vestlige karakterer de onde. Vestens kulturelle uttrykk fremmer USA og vesteuropeere som gode. Det dyrker bildet av Russland og russere som onde, enfoldige skurker.

Det dyrker bildet av Russland og russere som onde, enfoldige skurker

Det er mye å kritisere Russland for. Men vi fordreier virkeligheten når vi fremstiller Russland som den store skurken, mens USA og Vesten er lytefrie forsvarere av demokratiet.

Russland kan opplevde den nasjonale ydmykelsen som reell. Det er mulig å forstå. Mens Natos generalsekretær Jens Stoltenberg må insistere på staters rett til selv å velge alliansetilhørighet. Haukene applauderer og anbefaler sanksjoner. En gordisk (vanskelig) knute.

Bryte ut av vanetenking

Vi må spørre oss: Er det mulig å se en vei forbi de russiske røde linjer som også ivaretar statenes frie rett til å velge? Vi legger erfaringene fra det forrige århundret til grunn. Gjensidig respekt, personlig diplomati og involvering var oppskriften. Da må vi bryte ut av vanetenking og utfordre både hauker og duer.

Er det for eksempel mulig å se for seg nye institusjoner eller grunnleggende reformer av eksisterende? Er det mulig å se for seg et mer defensivt Nato som åpner for alle, inkludert Russland? Og hvor medlemmene avstår fra baser og atomvåpen utenfor eget territorium?

Uten nytenking styrer vi sannsynligvis mot konflikt og krig både på kort og lang sikt.

Teknologiske gjennombrudd

I dag og i morgen handler det om deeskalering i Øst-Europa. På litt lengre sikt handler det om store endringer og mer komplekse sikkerhetsutfordringer enn de som i etterkant av den industrielle revolusjonen ledet oss inn i første verdenskrig.

Internasjonal brytningstid, teknologiske gjennombrudd, økonomiske og sosiale omveltninger samt pandemi var der for 100 år siden, som i dag.

Forskjellen er at endringene kommer raskere, med autonome våpensystemer og kunstig intelligens i førersetet. Den britiske etterretningen MI6 har nylig påpekt at verden vil oppleve teknologiske gjennombrudd før 2030 som vil få større konsekvenser enn den industrielle revolusjonen.

Stabilitet og varig fred

Det er nærliggende å advare mot vanetenking som igjen kan få oss til å snuble inn i krig som i 1914. Avslutningen i Afghanistan er enda en påminnelse om at hybris og selvrettferdig harme gjør det enkelt å starte kriger og beslutte intervensjoner, men enda vanskeligere å avslutte dem slik at det gir stabilitet og varig fred.

Det er også i denne sammenhengen på sin plass å minne om Hans Majestet Kongens refleksjon i nyttårstalen 2021: «Lar vi oss berøre, påvirker det måten vi tenker og handler på. Det er avgjørende at vi tar oss tid og bryet med å lytte til andres opplevelser. Med ønske om å forstå. Både i våre nære forhold og i store fellesskap.»


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les også

  1. Aftenposten mener: Forhandlinger med Putin krever både smidighet og styrke

  2. Unntakstilstand og massedrap sprer seg i Russlands bakgård. Er det krise eller gode nyheter for Putin?

  3. Unge soldater i Øst-Europa feirer nyttår i skyttergravene. Frykten for en ny storkrig henger i luften.

Les mer om

  1. Russland
  2. Krig
  3. USA
  4. Den kalde krigen