Ibsens museum er stengt på grunn av pengemangel. Det er en skam og en skandale.

Når våre internasjonale kontakter hører det, rister de oppgitt på hodet og spør om det er mulig.

I gangavstand fra Nationaltheatret og som nærmeste nabo til Slottet ligger Ibsen-museet, eller IBSEN Museum & Teater. Om du stanser foran inngangen, kan du lese følgende beskjed i rød skrift fra Norsk Folkemuseum: «Stengt på ubestemt tid grunnet manglende driftsstøtte. Vi lengter etter å kunne motta besøkende.»

Den nysgjerrige forbipasserende kan gjennom ruten skimte elegante, tomme reoler. Bakenfor disken er hyller med vinglass. Helt innerst i lokalet, høyt på en sokkel, sitter Henrik Ibsen med bena i kors og holder en paraply krampaktig mellom knærne.

Nina Sundbys Ibsen-figur er det eneste som i beste fall kan få en til å tenke på Ibsen der man står ute på gaten. Det gamle, tidstypiske bygget på hjørnet av Arbins gate og Henrik Ibsens gate var under renovering i tre år.

Nyåpnet med brask og bram. Så ble det stopp.

På Ibsens fødselsdag 20. mars i år ble bygget nyåpnet med brask og bram. Kultureliten og finansfolkene møttes i de elegante lokalene til festtaler, champagne og kanapeer.

Men først var gjestene blitt traktert med en strålende forestilling, «Sancthansnatten», Ibsens ukjente ungdomsverk fra 1852, et stykke han mente aldri skulle oppføres.

Nationaltheatrets forestilling var en suksess og ble fulgt opp med Ibsens siste drama «Når vi døde vågner» (1899), ved Det norske Ibsenkompaniet.

Dermed kunne man tro at den flotte intimscenen bakerst i bygget, utstyrt med det absolutte nyeste innen moderne sceneteknologi, var i godt gjenge.

Men så ble det stopp. Hverken museet eller den nye teaterscenen er blitt benyttet etter dette (da ser vi bort fra Kammermusikkfestivalens ene forestilling i august), og vi har heller ikke sett planer for videre bruk.

Hvorfor står det nyrenoverte museet lukket og teaterscenen tom? Ifølge plakaten på utsiden: på grunn av pengemangel!

Kom i stand takket være en privatperson

La oss trekke noen linjer: Oslo by har reist et formidabelt nybygg for kunstneren Edvard Munch, som for øvrig har hatt sitt museum siden 1963. Det har kostet 2,8 milliarder kroner.

Ibsens museum i Oslo kom i stand takket være en privatperson. Det var skuespilleren Knut Wigert, som i 1990 personlig leide og innredet Ibsens siste leilighet i andre etasje av Arbins gate 1.

Wigerts innsats gjorde at mye av inventaret fra leiligheten kom tilbake, for ved Ibsens kone Suzannahs død i 1914 var det blitt gitt bort eller solgt.

Stiftelsen Norsk Folkemuseum overtok driften i 1993, og utstillingslokalene og leiligheten ble ferdig innredet og restaurert til Ibsen-året 2006. Adressen ble samme år omdøpt til Henrik Ibsens gate 26. Her skulle det være et flott museum i hovedstaden til minne om vår store dikter.

Og slik har det fungert, ikke minst takket være den engasjerte museumslederen Erik Edvardsen, som skapte utstillinger, konferanser, konserter og foredragskvelder.

Stedet ble en kulturarena for både nasjonale og internasjonale gjester. Ibsens eget arbeidsværelse – selve hjertet i leiligheten – ble gradvis supplert med ibsenske salonger og soverom, og autentiske møbler ble gjenskaffet.

Ibsen-familiens bøker er tilbake i biblioteket, utlånt fra Nasjonalbiblioteket. Nytt av i år er det vakkert restaurerte kjøkkenet og hushjelpens værelse, og baderommet har Ibsens kar!

I mars i år kunne hele leiligheten (som Ibsen aldri eide, men leide) presenteres – men kun etter en privat avtale. Publikum har altså fortsatt ingen adgang.

Kunne omdisponert midler?

Dette kan ikke belastes den nye eieren Christian Ringnes, som kjøpte hele Arbins gate 1 i 2012 (av Maskinistforeningen i Oslo).

Han ønsket at bygården skulle bli et levende formidlingshus for Henrik Ibsen, og han fryktet at eiendommen skulle bli omgjort til dyre leiligheter. Ringnes ønsket å være en god gårdeier og kulturmesén. Det mener vi han har vært og er.

Mannen har en rekke fremragende kulturprosjekter i sin portefølje. Verditaksten for Arbins gate var 85 millioner kroner. Den nye scenen er bekostet av Ringnes, så langt vi vet.

Folkemuseet leier nå lokaler av Ringnes og har mottatt midler til å sette i stand stedet, men har altså ikke midler til å drifte det.

Folkemuseet er en statlig stiftelse med ansvar for å ta vare på en helhetlig nasjonal kulturarv. Derfor er det riktig at Ibsen hører hjemme her.

Museet håpet på flere midler fra kulturdepartementet i det reviderte nasjonalbudsjettet, uttalte direktør Nina Refseth til avisen Vårt Oslo 19. april i år. Dette kom ikke.

Kunne ikke museet da omdisponert noen av midlene sine, for eksempel stengt et par stuer ute på Bygdøy?

En internasjonal skandale

Museum og teater hører sammen i Ibsens ånd. Ibsens leilighet gir oss innsikt i hans verden.

Hans private rom hadde ofte vært lukkede og spartansk tomme. Slik kunne han best eksperimentere med sine dramapersoner og «møblere» etter den sjelelige tilstanden i stykket.

Dramatikerens arbeidsværelse er avstengt og heldigvis bevart i sin unike tilstand. Her skrev Ibsen sine siste store verker (1895-1899). Bakenfor står en flott, ny teatersal med internasjonalt format.

I andre rom er gulvet klart til å skape utstillinger for et internasjonalt publikum som sikkert venter å finne et museum som forbinder Ibsens liv og verker.

I andre land tar man vare på de store forfatterne sine og har åpne, veldrevne museer for dem – som Honoré de Balzac i Frankrike, José Saramago i Portugal, for ikke å snakke om William Shakespeare i England.

Men når den litteratur- og teaterinteresserte verden kommer til Oslo, får de vite at Ibsens museum er stengt på grunn av manglende driftsmidler.

Det er en ironi som er Ibsen verdig, men likevel en skam. Og Folkemuseet lengter etter å kunne åpne, men det blir visst med lengselen.

Vi arbeider med teater, film og Ibsen-forskning. Når våre internasjonale kontakter hører at IBSEN Museum & Teater er lukket fordi det ikke finnes penger til dette i Norge, rister de oppgitt på hodet og spør om det er mulig.

Dette er intet mindre enn en internasjonal skandale.