Kronikk

Hvorfor ble vi tatt på sengen av covid-19?

  • Vibeke Narverud Nyborg
    Førsteamanuensis, Senter for forskning på pandemier & samfunn
  • Svenn-Erik Mamelund
    Professor og senterleder, Senter for forskning på pandemier & samfunn
Verdens helseorganisasjon advarte oss mange ganger om at en ny pandemi var en global helsetrussel, skriver innleggsforfatterne.

Kan én grunn være at vårt pandemiske minne er dårlig?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Pandemier har skjedd tre til fire ganger hvert århundre siden 1500-tallet. Ved å lære av fortiden både kan og bør vi kunne forberede oss til pandemier som vil komme. Hvorfor er vi likevel blitt overrumplet av covid-19? Kan én grunn være at vårt pandemiske minne er dårlig?

Vi er i ferd med å vende tilbake til en normal hverdag. Den øyeblikkelige krisen er over. I hvert fall i Norge. Forskningen på konsekvensene, både sykdom, tiltak og håndtering, har derimot knapt startet. Nok en gang må vi stille det litt ubehagelige spørsmålet: Hvorfor ble vi tatt på sengen av COVID-19?

Globale helsetrusler

Verdens helseorganisasjon (WHO) advarte oss mange ganger om at en ny pandemi var en global helsetrussel. De hadde til og med en slik trussel på listen over de ti største truslene både i 2018 og i 2019.

Likevel føyer covid-19 seg inn i rekken av pandemier som ser ut til å ha kommet totalt overraskende. Ikke bare i Norge, men for hele verdenssamfunnet. Slik har det vært opp gjennom historien også.

Men hvilke mekanismer gjør at vi ikke klarer å opprettholde pandemiberedskap, eller kriseberedskap generelt, på lang sikt? Dette og tilsvarende spørsmål er sentrale i forskning vi gjør på Senter for forskning på pandemier & samfunn ved Oslo Met (PANSOC).

Kun i lavinntektsland?

Ved PANSOC har vi allerede diskutert flere ideer om hvorfor vi tross erfaring og advarsler blir overrumplet av pandemier, men vi ønsker også å se nærmere på nye teorier knyttet til håndtering av pandemier, både historisk og under covid-19.

Vi har i nylig forskning blant annet stilt spørsmålet om hvorvidt verdens ledere har tenkt at store pandemier hører til historien og at eventuelle nye pandemier kun vil ramme lavinntektsland hardt, slik som Ebola? En slik teori har sitt utspring i hva vi kan kalle optimismeskjevhet: Kriser og fæle ting vil skje med andre, men ikke med meg og min familie og her i Norge.

Vibeke Narverud Nyborg og Svenn-Erik Mamelund ved Senter for forskning på pandemier & samfunn (PANSOC).

Vi har også vurdert om en annen årsak kan være at pandemier skjer sjelden. I 2009 da svineinfluensaen kom, hadde vi ikke hatt en pandemi på 40 år. Den forrige skjedde i 1968–70, den såkalte Hongkongsyken.

Det kan også være at vi senere har tenkt at den neste pandemien ville bli så mild som den i 2009 da det kun døde 32 i Norge. Kanskje vi i 2019 allerede hadde glemt at det vi hadde planlagt for og ventet på i 2009 ikke var en mild svineinfluensa, men en svært dødelig fugleinfluensa?

Pandemihistorisk minne

Det er menneskelig å ville la fortidens kriser ligge, både selvopplevde og ikke minst kriser langt tilbake i tid. Dette handler om hva vi kan kalle pandemihistorisk og geografisk minne.

Avstand i tid og rom mellom kriser gjør at vi lett tenker at det verste ikke kan skje igjen og hos oss. Da er samfunnet heller ikke i stand til å forberede seg i tilstrekkelig grad på tilsvarende kriser.

Som pekt på av forskere i Sveits så har ingen influensapandemier siden 1889–90 og 1918–1920 medført samme grad av alvorlig krise som det vi nå erfarer under covid-19. Et slikt pandemihistorisk tap av minne kan ha ført til at vi har mistet mye kunnskap om håndteringen av slike kriser, både blant befolkningen og hos helsemyndighetene.

Tatt på sengen i 1918 også

Pandemien i 1918–20 kom også brått på. Selv om det bare hadde gått 30 år siden forrige pandemi i 1889–90, var det få leger og andre i 1918 som fortsatt virket og som husket hvordan den forrige pandemien rammet samfunnet.

Lærdommene fra pandemien i 1889–90 var muligens allerede glemt slik at helseprofesjonene og samfunnet ellers i liten grad kunne spille på tidligere erfaringer for å håndtere influensapandemien i 1918.

I tillegg må vi se på andre årsaker som kan ha spilt en rolle i forståelsen av hvor godt forberedt samfunnet var på kriser. Da influensapandemien rammet i 1918, var det ikke bare lenge siden forrige pandemi. I Norge hadde vi også dårlig hukommelse på andre kriseområder, som erfaring med perioder med svært høy dødelighet og krig.

Fredsskadd eller selvgode?

Det siste året Norge erfarte svært høy dødelighet skapt av uår og epidemiske sykdommer i vekselvirkning, var i 1815 da Napoleonskrigene var over. Kan det at dødeligheten gikk ned og Norge gjennom store deler av 1800-tallet hadde verdens høyeste levealder ha gjort oss selvgode?

Hadde mange år med vekst på de fleste samfunnsområder, sammen med den industrielle, den vitenskapelige, den bakterielle og den demokratiske revolusjonen, medført en tanke om optimisme hvor kriser ikke kunne ramme oss? Vi hadde jo ikke engang kommet i krig med svenskene da vi fikk vår frihet i 1905.

Gjenåpningen vs. nedstengingen:

I vårt naboland Sverige har de et begrep for dette, ‘fredsskadet’. Både begrepet i seg selv, og om det kan sies å utgjøre en forklaring på dårlig beredskap og krisehåndtering, har vært sterkt debattert.

Vi mener likevel at en del av tankene som ligger til grunn for begrepet, er verdt å utforske nærmere, også i en norsk kontekst. Kan det være at vi også var ‘fredsskadet’ da covid-19 rammet oss? Til tross for WHOs advarsler var vi ikke godt nok forberedt.

Vi ble ‘tatt på sengen’ nok en gang.

«Just in time økonomien»

Sist, men ikke minst, må vi forske på villigheten til å bygge opp beredskapslagre som munnbind, drakter og annet sikkerhetsutstyr til helsesektoren og på andre områder.

Kan det være at vi også var ‘fredsskadet’ da covid-19 rammet oss?

Vi erfarte at «just-in-time-økonomien», hvor villighet til å bygge kriselagre er lav, har sine utfordringer. Men hvordan sikre at det vi eventuelt bygger lagre for vil være rett for neste krise som ikke trenger å ligne på tidligere kriser?

Utfordringene står i kø.

Dersom vi nok en gang er uforberedt i møte med kommende pandemier, og ikke frisker opp vårt pandemiske minne gjennom å lære av fortiden, kan konsekvensene bli betydelig større enn tilfellet har vært med covid-19.


  • Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Koronaviruset
  2. Forskning