Kronikk

Vi må snakke om latterliggjøring

  • Jon Elster
    Jon Elster
    Filosof og samfunnsforsker
Jon Elster (81) er Robert K. Merton-professor ved Columbia University. Debatten rundt «Sløseriombudsmannen» har fått ham til å reagere.

En som blir utsatt for hard kritikk, vil lett føle at kritikken er ondsinnet. Det betyr ikke at den ikke er berettiget.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Utgangspunktet for denne kronikken er debatten omkring den selvoppnevnte «Sløseriombudsmannen».

Den tidligere anonyme Facebook-kontoen har fokus på «sløseri» av skattepenger. Flere kunstnere har sagt at de har mottatt hets og trusler på grunn av innleggene. I vår ble det offentlig kjent at mannen bak heter Are Søberg, privat aksjeinvestor og tidligere aktiv i partiet Liberalistene.

Spørsmålet er: Burde han kritiseres for å latterliggjøre moderne kunst?

Jeg skal komme tilbake til dette, men først ta opp noen beslektede problemer.

Hvordan gjøre narr av en hel forskningstradisjon

Innenfor sakprosa er en artikkel av fysikkprofessoren Alan Sokal det beste eksempelet på latterliggjøring. I 1995 sendte han inn og fikk antatt en artikkel med tittelen «Transgressing the boundaries: Towards a transformative hermeneutics of quantum gravity» til tidsskriftet Social Text.

Artikkelen er det rene sprøyt, en suppe av tekniske termer fra fysikk og matematikk og obskurantistiske begreper fra fransk postmodernisme.

(De som er uenige i denne karakteristikken, kan slutte å lese her.)

Sokals hensikt, som fullt ut ble realisert, var å latterliggjøre ikke bare redaksjonen av Social Text, men hele den forskningstradisjonen det står innenfor. Senere har andre fulgt opp med tilsvarende køpenickiader – svindel eller lureri hvor noen opptrer under falskt navn eller urettmessig utgir seg for å ha en bestemt myndighet.

Får den andre til å skyte seg selv i foten

Best kjent er 20 artikler som ble skrevet av tre forskere og innsendt til tidsskrifter som var godt rangert innenfor kjønnsforskning, maskuline studier, skeive studier, seksualitetsforskning, psykoanalyse, kritisk raseteori, kritiske hvithets-studier, fedmestudier, sosiologi, og utdanningsforskning.

Forskerne beskrev i et essay i Aero Magazine hva som skjedde:

Syv av artiklene ble antatt. Syv var under vurdering da Wall Street Journal avslørte lureriet. Seks ble forkastet.

Ved å akseptere tull gjør man seg til latter

Emnene for de aksepterte artiklene inkluderte hunders heteroseksuelle og homoseksuelle voldtekt av hverandre i hundeparker, «brystoranter», «transhysteri» i form av menns motvilje mot å bruke dildo analt på seg selv, et forsvar for kroppsbygging for fete personer og feministisk kritikk av akademisk lureri.

I disse tilfellene var latterliggjøringen en erstatning for argumenter.

De som forsøker å argumentere med slike obskurantister ved å be om eksplisitte definisjoner av sentrale begreper eller om observerbare følger av abstrakte påstander, blir ofte møtt med en ny talestrøm. Obscurum pr. obscurius – å forklare det dunkle gjennom det enda dunklere.

Det eneste som da står igjen, er å få den andre parten til å skyte seg selv i foten. Ved å akseptere tull gjør man seg til latter.

Latterliggjøringen av den norske kjønnsforskeren

Når obskurantistene selv forsøker å møte kritikk med latterliggjøring, bruker de satire, vitser og ordspill.

I en diskusjon med John Searle, en kjent analytisk filosof, valgte Jacques Derrida, en kjent obskurantist, å kalle ham «Sarl». Det er en forkortelse for Société Anonyme de Responsabilité Limitée, et aksjeselskap med begrenset ansvar.

En annen kjent analytisk filosof, Anthony Kenny, forsøkte gjentatte ganger å kommunisere med Derrida. Kenny oppsummerer sin frustrasjon ved å si at Derridas «filosofiske våpen er ordspill, obskøniteter, hånlatter, og flir» snarere enn argumenter.

Mens Sokal og hans etterfølgere brukte latterliggjøring fordi argumenter ikke virket, brukte Derrida latterliggjøring fordi han ikke hadde argumenter. Eventuelt at han ikke visste hva et argument er.

Fortsatt regner Arbeidstilsynet latterliggjøring som en form for trakassering. Dette behøver ikke være riktig.

I Norge var NRK-programmet «Hjernevask» et etter min mening vellykket forsøk på latterliggjøre kjønnsforskere, spesielt Jørgen Lorentzen.

I tillegg at han viste mangel på forståelse av vitenskapelig metode, skjøt Lorentzen seg selv i foten da han sa dette til Dagbladet om programleder Harald Eia: «Han er i en overgangsfase og stiller spørsmål ved grunnleggende sannheter. Du vet, han er i en krisesituasjon, skilsmisse og greier.»

En form for trakassering?

Denne reaksjonen reiser noen interessante spørsmål. Lorentzen var åpenbart såret da han tok mannen i stedet for ballen. Eia må ha ant at han ville bli såret.

Det er ingen grunn til å tro at Eias formål var å såre ham. Arbeidstilsynet ville allikevel mene at Eia trakasserte ham. Etter deres definisjon er det «trakassering når en person blir utsatt for uønskede negative handlinger, unnlatelser eller ytringer som virker eller har til formål å virke (min uthevelse) krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende».

Etter min oppfatning er det ikke formålstjenlig å la den subjektive opplevelsen av å være krenket være en tilstrekkelig betingelse for at det finner sted trakassering: Et subjektivt formål om å krenke eller ydmyke må være avgjørende.

Etter mye debatt la NRK ut hele det uredigerte intervjuet Harald Eia gjorde med litteraturviter og kjønnsforsker Jørgen Lorentzen i «Hjernevask».

Om det foreligger et slikt formål er ikke et spørsmål som bør avgjøres av den som føler seg krenket. Den som blir utsatt for hard, men berettiget kritikk, vil lett føle at kritikken er ondsinnet.

Tilskrivning av subjektive formål må bygge på objektive kriterier. Som når Donald Trump ville ydmyke sine motstandere ved ekstra kraftige håndtrykk, eller ved å børste bort flass fra deres jakkekrave.

Fortsatt regner Arbeidstilsynet latterliggjøring som en form for trakassering. Dette behøver ikke være riktig.

Slik jeg oppfattet Eias taktikk, gikk den ikke ut på å dumme ut Lorentzen. Den gikk ut på å få ham til å dumme seg ut selv, gi ham nok rep til å henge seg.

Jeg ser ikke noe galt i dette. Noen personer må beskyttes mot seg selv, men Lorentzen er ikke en slik person.

Overgrep mot det sanne vs. overgrep mot det vakre

Hittil har jeg drøftet latterliggjøring av sakprosa som ikke respekterer vitenskapelig metode. Bortsett fra tilfellet Lorentzen, har den norske debatten dreiet seg om å latterliggjøre kunstverk ved å henge dem ut på internett.

I en gammeldags terminologi kan man skille mellom overgrep mot det sanne og overgrep mot det vakre. Det er nokså lett å diagnostisere de første, men langt vanskeligere, noen vil si umulig, å gi kriterier for de siste.

Den som blir utsatt for hard, men berettiget kritikk, vil lett føle at kritikken er ondsinnet

Hvis man ser på konseptkunst, installasjoner og performancekunst synes det som om de har to verdigrunnlag. Det første er overraskelsen. Den russisk ballett-impresario Diaghilev sa til sine dansere: «Étonne-moi», overrask meg. En mer tradisjonell oppfatning ville være «Enchante-moi», fortryll meg.

Overraskelse som kriterium overvurderer originalitet på bekostning av kreativitet.

Det andre verdigrunnlaget er hva verket kan si eller suggerere, altså antyde, om ulike forhold i menneskelivet. Noen ganger formidles budskapet gjennom en tittel, som når kunstneren Matias Faldbakken kaller en installasjon for «Envy», altså sjalusi eller misunnelse.

Andre ganger presenteres kunstverket sammen med en bruksanvisning fra en kurator.

Titler og bruksanvisninger er vilkårlige og intetsigende

I sommer skrev Lars Elton i Dagsavisen om en kurator som ble sagt opp av Momentum Galleri fordi han ikke ville forklare kunstverkene. «De manglende tekstene er Momentums hovedanklage som bakgrunn for oppsigelsen av kontrakten. Når kuratoren ikke er villig til å fortelle, kan resultatet være at publikum ser kunst i ‘villrede’» påpeker Elton.

Både titler og bruksanvisninger er vilkårlige og intetsigende, fordi vi har det forfatteren Proust kaller en «evne som gjør at man kan finne intensjonen bak en symfoni bare ved å lese programmet, eller straks oppdage hvem et barn ligner når man vet hvem det er i slekt med».

Å si opp en kurator som ikke vil spille på denne evnen til selvsuggesjon, er latterlig. For igjen å sitere Elton: Når publikum ikke får en bruksanvisning, kan de «ta det som en invitasjon til å se og tolke selv, ut fra den kunsten som blir presentert. Det trenger ikke være så dumt».

­­­­­­­­­­­­­­­­­—

Artikkelen er endret 26. august: I redigeringen av denne kronikken hadde Aftenposten lagt inn at Marcel Proust var filosof. Det riktige er at han var forfatter.

  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også

  1. Kjetil Rolness: Uredde kunstnere søker trygghet

  2. Er det straffbart å si «neger»? Er det lov å tenne på Koranen?

  3. Vi er helt avhengig av kontroversielle ytringer

Les mer om

  1. Ytringsfrihet
  2. Kunstkritikk
  3. Offentlige og statlige etater
  4. Arbeidstilsynet
  5. Satire