Kronikk

Timeout? Ignorering? Vi tror kunnskapsministeren har bedre ønsker for barn i barnehage.

  • Anniken Lind
    Phd, stipendiat, Høgskolen i Innlandet
  • Elin Førde
    Phd, stipendiat, Høgskulen i Volda
Kunnskapsministeren synes å overlate ansvaret for bruken av ulike programmer til profesjonen. Mener virkelig kunnskapsministeren at det er hos den enkelte barnehagelærer ansvaret skal hvile? Det mener ikke vi, skriver kronikkforfatterne.

Du kan hjelpe, Tonje Brenna!

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

De senere årene har det vært en stadig økende trend med innføring av ulike pedagogiske programmer i norske barnehager.

I et skriftlig spørsmål til kunnskapsministeren spør Freddy André Øvstegård (SV) om det er fornuftig at det offentlige støtter og finansierer utvikling og utbredelse av programmer som legger føringer for det pedagogiske innholdet i norske barnehager.

Kunnskapsminister Tonje Brenna (Ap) svarer i beste fall unnvikende på spørsmålet.

Begrunnelsen for spørsmålet er god. Øvstegård retter avslutningsvis fokuset mot programmet De utrolige årene (DuÅ), der Helsedirektoratet anbefaler barnehager og skoler å ta i bruk dette spesifikke programmet.

I stedet for å svare på spørsmålet knytter kunnskapsministeren sitt svar mot læringsmiljø- og antimobbeprogrammer og peker på at det er opp til profesjonen å vurdere hvilke programmer det er fornuftig å bruke i den enkelte barnehage.

Dette ser vi som en tilsløring av alvoret Øvstegård poengterer.

Etisk problematiske programmer

Vi er doktorgradsstipendiater med forskningsfokus på standardiserte og evidensbaserte programmer i barnehagesektoren. Svaret fra Brenna gjør oss urolige.

Kunnskapsministeren synes å overlate ansvaret for bruken av ulike programmer til profesjonen.

Mener virkelig kunnskapsministeren at det er hos den enkelte barnehagelærer ansvaret skal hvile? Det mener ikke vi.

Som forskere innen feltet vet vi at DuÅ er langt fra det eneste programmet barnehagelærere og forskere opplever som etisk problematisk. Det florerer med programmer som blir solgt inn til sektoren med de beste intensjoner.

Ekspertgruppen om barnehagelærerrollen trekker frem i sin rapport at barnehagelærere befinner seg i et spenningsfelt «hvor nærheten og sensitiviteten til barna og situasjonen kan komme i konflikt med bruk av prefabrikkerte pedagogiske programmer».

Kunnskapsministeren ber profesjonsutøverne bære ansvaret for bruken av programmer alene. I tillegg opplever barnehagelærerne at de ikke har noen innflytelse på implementeringsprosessene og dermed ikke har muligheten til å stoppe det.

Møter godhetsargumenter

Samtidig møter barnehagelærerne også utelukkende godhetsargumenter for hvorfor akkurat «dette programmet» er løsningen.

Godhetsargumenter vil ingen kunne si seg uenige i. For DuÅ kan vi eksempelvis lese at adferdsmessige og «forstyrrende» problemer i barndommen på sikt kan bidra til et bredt spekter av negative konsekvenser som avvisning fra jevnaldrende, dårlige akademiske ferdigheter, rusmisbruk og kriminalitet.

Ingen ønsker at barn skal oppleve avvisning, falle ut av utdanning, bli rusmisbrukere eller kriminelle.

Derfor er det viktig å verdsette verdien av å være menneske i verden akkurat nå, noe som kan forstås som uviktig i møte med programmer med ensrettet fokus på fremtiden.

Til tross for de beste intensjoner vet vi ikke hvilken fremtid dagens barnehagebarn skal møte. For noen måneder siden ville vi sagt at det var utenkelig med krig i Europa.

Å fremstille innsalget av programmer i barnehagen som forebyggende mener vi fører profesjonen bak lyset. Gjennom forskning vet vi at det politiske trykket på tidlig innsats i barnehagen paradoksalt nok fører til flere avvik enn det er ment å forhindre.

Metoder som timeout og ignorering

DuÅ som er vist til og anbefalt av Helsedirektoratet, er omstridt.

En fersk doktorgradsavhandling (Buus, 2019) finner at programmet vektlegger en autoritær formidling og ser barn som inkompetente.

Som Øvstegård synliggjør, er metoder som timeout og ignorering noe som skal benyttes overfor barn når en arbeider etter DuÅ. Når et barn gjør noe som ikke er i tråd med de forventninger de ansatte har, kan man med støtte i DuÅ velge å ignorere barn.

Samtidig har rammeplanen et tydelig verdigrunnlag, hvor blant annet respekten for menneskeverdet står sterkt.

Det fremstår som et paradoks at ansatte på den ene siden skal utvise respekt for menneskeverdet og retten til å være forskjellige og på den andre siden ignorere barn som ikke opptrer slik «den voksne» har bestemt.

Barnet skal ignoreres av andre

Forskning fra norske barnehager viser for eksempel at ansatte plasserer barn i en «tenkepausestol» hvor barnet skal sitte alene for å roe seg ned og tenke seg om.

Når et barn blir plassert på tenkepausestolen, skal det ignoreres av andre barn og ansatte. Det gjelder også dersom barnet gråter og ønsker trøst.

Det å se på det å gi barnet oppmerksomhet og trøst som en belønning er DuÅs grunnprinsipp, og belønning skal unngås når for eksempel et barn har bitt et annet barn.

Grunnprinsippet kommer tydelig frem når det i håndboken står «den beste formen for positiv oppmerksomhet innebærer nærhet, smil, blikkontakt, verbal ros, fysisk berøring o.l. På samme måte er det mest virkningsfullt å overse barnets handlinger via et nøytralt ansiktsuttrykk, ingen blikkontakt, ingen kommunikasjon og kroppen vendt vekk fra barnet».

Er dette holdninger og verdier kunnskapsministeren mener barn i barnehage skal møte av de ansatte?

Tror Brenna ønsker bedre for barn

I våre doktorgradsarbeider er vi inspirert av filosofen Michel Foucaults maktperspektiver. Foucault forstår ikke makt som utelukkende negativt eller som noe noen har. Hos Foucault er makten relasjonell.

For at vi skal kunne snakke om en maktrelasjon, må barnet bli anerkjent og opprettholdt som et aktivt handlende subjekt. Ved at barnet blir forstått som et aktivt handlende subjekt i relasjonen, vil barnet ha en verden av muligheter for ulike handlinger, måter å reagere på og adferdsmønstre tilgjengelige.

Foucault viser til at møter mellom «en herre» og en slave som er lenket fast, ikke kan forstås som en maktrelasjon da slaven ikke har handlingsmuligheter.

Slik vi ser det, fratar DuÅ barns handlingsalternativer, og det kan være nærliggende å forstå DuÅ som herren og barnet som slaven.

Vi har stor tro på at Brenna har bedre ønsker for barn i barnehage enn det vi har skrevet frem her.

Med denne avsluttende metaforen håper vi at kunnskapsministeren tar bekymringen på alvor og leser spørsmålet fra Øvstegård på nytt.


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Barnehage
  2. Barn
  3. Forskning