Hvor skal barnet bo når foreldrene går fra hverandre?

Relasjoner mellom barn og foreldre, relasjoner mellom foreldre samt foreldrenes helse og økonomi kan bety like mye som bostedsordningen i seg selv.

Når foreldre går fra hverandre, får det store konsekvenser for barn og unge. Hvor skal barnet eller ungdommen bo? Og hvor mye samvær skal de ha med hver av foreldrene? Foreldre velger samværs- og bostedsordninger på bakgrunn av livsbetingelser, erfaringer fra familielivet, barnets behov og andre aspekter.

I barneloven presiseres det at fast bosted berører hvilke avgjørelser foreldrene kan ta på vegne av barnet, f.eks. flytting innenlands, barnehage og fritidsaktiviteter. Delt fast bosted (det vi i dagligtale kaller «delt bosted») innebærer også at foreldrene tar slike avgjørelser i fellesskap mens barnet har bosted hos begge foreldre.

I praksis bor ikke barnet nødvendigvis halvparten av tiden på hvert sted. Uavhengig av om foreldrene har delt fast bosted eller barnet har fast bosted hos én av foreldrene, kan den som barnet er hos til enhver tid, bestemme rutiner og regler i hjemmet. Det kan handle om leggetid, måltider, lekser eller andre ting.

Hva skal være hovedregelen?

Stadig flere familier velger at barnet skal ha delt fast bosted eller omfattende samvær med begge foreldre (minst en tredjedel med hver). I dag er det avtalefrihet for foreldrene når det gjelder hva slags samværs- og bostedsordning barnet skal ha.

I regjeringsplattformen høsten 2021 ønsket Ap og Sp å vurdere å gjøre delt fast bosted til hovedregel i den nye barneloven. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet ga derfor Folkehelseinstituttet i oppdrag å oppsummere forskning om betydningen av ulike bostedsordninger for barn.

Hva sier barn og unges erfaringer?

For barn og unge som ble intervjuet om sine erfaringer med delt bosted, så det ut til å være visse aspekter som var viktige for at de skulle ha en god opplevelse av delt bosted. Særlig gjelder dette lav grad av foreldrekonflikt, gode foreldrerelasjoner og godt foreldresamarbeid.

For andre aspekter var barns opplevelser og preferanser mer varierte, slik som fleksibilitet ved hvordan delt bosted ble praktisert i hverdagen og mulighet til medvirkning i beslutningen om delt bosted. Fleksibilitet ble av enkelte barn opplevd som ustabilitet. Medvirkning kunne oppleves som å få ansvaret for valget av bostedsordning. Å bo i to hjem kunne også gi praktiske utfordringer, som byttedagene i seg selv, det å bo i bag, hjem med ulike regler og rutiner og geografisk avstand mellom hjemmene.

Samlet ser vi at det er forskjeller fra barn til barn om hva som er viktig for dem i deres hverdag i delt bosted. Forskjellene mellom barn med hensyn til hvordan de hadde det i delt bosted, så ut til å bli større med alder og lengde i delt bosted. Det var tendenser som tyder på at barns holdninger og verdier endrer seg over tid og med økende alder. De fleste endringene i bostedsordningen skjedde når barnet kom i tenårene.

Barn og unges erfaringer med delt bosted forteller oss at selv om mange barn generelt er fornøyde med sin tilværelse i delt bosted, er det ikke slik at delt bosted er en ordning som automatisk tar høyde for det enkelte barns behov.

Hva påvirker hvordan barna har det?

Kan vi si noe om hvorvidt bostedsordning fører til eventuelle ulikheter når det gjelder for eksempel barnets/ungdommens psykiske helse?

En rekke studier har sammenlignet barn og unge som har bodd i ulike bostedsordninger, og hvordan de skåret på forskjellige utfall, særlig psykisk helse.

Tidligere forskning har indikert at det har vært forskjeller mellom familiene som praktiserer delt bosted, og familiene som praktiserer at barnet bor kun med én forelder, for eksempel med hensyn til sosioøkonomisk bakgrunn. Nyere studier har derfor i økende grad forsøkt å ta høyde for slike forskjeller i sine analyser.

Målet med slike justeringer er å se om det er bostedsordningene i seg selv, og ikke bakenforliggende eller mellomliggende variabler, som er grunnen til eventuelle forskjeller i psykisk helse hos barn og unge.

Gjennomgående viste studiene i vår oversikt at barn og unge som hadde delt bosted, skåret noe bedre på målinger av psykisk helse, sammenlignet med dem som bodde mest eller kun med én forelder.

Imidlertid viste studiene at mange bakenforliggende eller mellomliggende variabler som ble undersøkt, svekket sammenhengene: Bostedsordningene fikk mindre betydning for utfallet fordi det også var andre faktorer som var viktige for utfallet. Faktorene som så ut til å ha størst betydning, var relasjoner mellom barn og foreldre, relasjoner mellom foreldre (samarbeid og konflikt) samt sosioøkonomisk bakgrunn.

Bør én bostedsordning være standard?

Det ser ut til at relasjoner og foreldrenes helse og økonomi kan være like viktige for hvordan barn og unge har det, som bostedsordningen i seg selv. Basert på våre funn kan vi derfor ikke konkludere med at det finnes én bostedsordning som vil passe alle barn og samtidig gi en optimal bostedsordning tilpasset hvert enkelt barn.

Det er fortsatt mye vi ikke vet om betydningen av delt bosted for barn og unge. Vi vet lite om hvordan delt bosted fortoner seg for de minste barna og for barn og unge i familier preget av psykiske vansker, vold, rus eller høykonflikt. For tjenester som møter familier der foreldrene har gått fra hverandre, er det derfor vanskelig å anbefale én bostedsordning fremfor en annen uten å ta utgangspunkt i det enkelte barnet og familien.