Kronikk

Vi bør være mer opptatt av velferdsstyring enn velferdsprofitt | Rune Jansen Hagen

  • Rune Jansen Hagen, professor, Institutt for økonomi, Universitetet i Bergen
Offentlig sektor bør bare konkurranseutsette tjenester dersom det er samfunnsmessige gevinster ved det. For høy profitt eller for dårlige tjenester kan være indikasjoner på at dette ikke er tilfellet i praksis, skriver kronikkforfatteren. Bildet viser det kommunale sykehjemmet Økernhjemmet.

Hvorvidt konkurranseutsetting gir samfunnet gevinster eller tap, kommer i hovedsak an på hvordan byråkratiet og det politiske systemet fungerer.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I valgkampen vi akkurat har lagt bak oss, var bruken av kommersielle leverandører av velferdstjenester et viktig tema. Partier som Rødt og SV hevder at deres fremgang blant annet skyldes at de er motstandere av at det offentlige kjøper tjenester fra private aktører som tjener penger på oppdragene.

På den annen side forsvarte Venstre praksisen ved å vise til at vi neppe hadde fått 100 prosent barnehagedekning uten å benytte private, kommersielle barnehager. Mer generelt har den politiske høyresiden lenge ivret for konkurranseutsetting av offentlige tjenester.

Privat leverandør konkurs

Nylig kom nyheten om at renovasjonsselskapet Reno Norden er konkurs. Selskapet hadde avtaler om å håndtere husholdningsavfall med mange titalls norske kommuner. Siden problemene til selskapet har vært kjent lenge, har mange av kundene hatt tid til å utarbeide beredskapsplaner.

Det ser derfor ut til at håndteringen av avfallet til de berørte husholdningene stort sett vil gå som planlagt. Likevel vil nok hendelsen sørge for at debatten lever videre om hvorvidt private aktører eller offentlig sektor er de beste til å levere visse tjenester til innbyggerne.

Ideologisk polarisering

Spørsmålet er opplagt viktig, men den ideologiske polariseringen forhindrer en fornuftig diskusjon om når man bør bruke den ene eller andre løsningen. Bruken av begrepet «velferdsprofitører» illustrerer det.

Hvis man får bedre og/eller billigere offentlige tjenester ved å overlate oppdraget til en privat leverandør, spiller det ingen rolle om selskapet tjener penger på det. Tvert imot kan det være en spore til at man forbedrer og effektiviserer tjenesten slik at man har et håp om å vinne frem i konkurransen også i fremtiden.

Vi burde være mer opptatt av velferdsstyring enn velferdsprofitt. For om profitten er for høy, er det styringen som er for dårlig.

Vi lar kommersielle selskaper forsyne oss med varer og tjenester som man kan karakterisere som enda mer essensielle, som mat og drikke. Da er det vanskelig å forstå at man på prinsipielt grunnlag skal være motstander av å vurdere lignende løsninger for en del offentlige tjenester, spesielt hvis det betyr at man får mer eller bedre velferd pr. krone. Selv i oljenasjonen Norge er offentlige budsjetter begrensede.

Samfunnsmessige gevinster

Offentlig sektor bør bare konkurranseutsette tjenester dersom det er samfunnsmessige gevinster ved det. For høy profitt eller for dårlige tjenester kan være indikasjoner på at dette ikke er tilfellet i praksis. Men da er årsaken til problemet at våre byråkrater og politikere har konkurranseutsatt de gale tjenestene, har skrevet for dårlige kontrakter eller at offentlig sektor er organisert på en uheldig måte.

Barnevernstjenester er et eksempel på det siste. Alle kommuner er pålagt å yte dem, men mange små kommuner har ikke egne ansatte på feltet. Da må de ty til private aktører når en sak oppstår og betalingsviljen deres blir dermed høy, noe leverandørene kan tjene uforholdsmessig mye på. Men styringssvikt er da det egentlige opphavet til eventuelle negative utslag av denne typen.

Pris og kvalitet

Økonomisk organisasjonsteori forteller oss litt om betingelsene for at det skal være optimalt å konkurranseutsette tjenester og hvordan kontraktene da bør utformes. Det er verdt å merke seg at dette vil kunne være avhengig av tjenestens karakter. Når det gjelder for eksempel velferdstjenester, bryr vi oss ikke kun om kostnadene, men også om kvaliteten. Det siste er imidlertid vanskeligere å måle enn det første i for eksempel omsorgstjenester (det er ikke lett å vite om fru Hansen får den oppmerksomheten hun trenger på sykehjemmet).

  • Aftenposten mener: Arbeiderpartiets vanskelige velferdsprofitører

Hvis en da legger sterk vekt på pris, vil det bety at de som konkurrerer om å vinne et anbud vil sette mye inn på å holde kostnadene nede. Det kan gå på bekostning av kvaliteten. Er problemet alvorlig nok, kan det bety at en bør avstå fra å konkurranseutsette tjenesten. Noen ganger kan man da forsøke å bruke andre virkemidler for å forbedre effektiviteten og kvaliteten, som å sammenligne med tjenestetilbudet i andre, lignende kommuner.

Gode kontrakter

Det er vanskelig å skrive gode kontrakter. Tilfellet Reno Norden er faktisk et eksempel på at også kommersielle aktører bommer. Styrelederen i Nordhordland og Gulen interkommunale renovasjonsselskap uttalte etter konkursen at «De priset seg nok altfor lavt. I realiteten har Reno Norden subsidiert husholdningene i vårt område med rundt 50 millioner kroner» (Bergens Tidende 20.09.17).

Renovasjon er en relativt enkel tjeneste, så dette er litt overraskende, spesielt siden selskapet er stort og opererer i andre nordiske land også. Antagelig er det et eksempel på den såkalte «vinnerens forbannelse» i anbudskonkurranse. Det er en tendens til at de som byr høyest har overvurdert sine egne gevinster ved å få kontrakten.

Urealistiske anbud

Det er ikke nødvendigvis en fordel at private tap kan gi offentlige gevinster. Her har man som nevnt hatt tid til å forberede seg, mens andre ganger kan en konkurs gi et avbrudd i leveransene. Det skjedde i Oslo i fjor høst, da et annen kommersielt renovasjonsselskap måtte kaste inn håndkleet. Og hvis et anbud er helt urealistisk, bør man selvsagt ikke gi oppdraget til et slikt selskap.

Det peker mot et annet viktig poeng som har fått langt mindre oppmerksomhet enn avveiningen mellom kvantitet og kvalitet: Ikke alle offentlige etater har den nødvendige kompetansen til å lage anbud, inngå kontrakter og følge dem opp. Det er min påstand at dette kan være en like viktig begrensing på hvorvidt konkurranseutsetting skal brukes, særlig i mindre kommuner.

Hvorvidt konkurranseutsetting gir samfunnet gevinster eller tap, kommer i hovedsak an på hvordan byråkratiet og det politiske systemet fungerer. Derfor burde vi være mer opptatt av velferdsstyring enn velferdsprofitt. For om profitten er for høy, er det styringen som er for dårlig. Forhåpentlig blir denne problemstillingen sentral i debatten fremover.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Velferd
  2. Velferdsstaten
  3. Økonomi
  4. Privatisering