Kronikk

Satsing på kjernekraft for å redde klimaet gir økt fare for atomkrig | Mærli og Kippe

  • Morten Bremer Mærli
    Kjernefysiker og tidligere forsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt
  • Halvor Kippe
    Partikkelfysiker og sjefforsker, Forsvarets forskningsinstitutt

Kjernekraft fremmes som en løsning på klimakrisen, men man glemmer faren for spredning av kjernevåpenteknologi, skriver kronikkforfatterne. Arkivbildet viser The Three Mile Island atomkraftverk, som hadde en alvorlig ulykke i 1979. Foto: Tim Shaffer / Reuters / NTB scanpix

Forties den mulige koblingen mellom kjernekraft og kjernevåpen, står vi i fare for å velge feil løsning på klimakrisen.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.


Et tvingende behov for reduksjon i klimagassutslipp, energihungrige konsumenter og en velprøvd teknologiform har beredt grunnen for nye og dels overraskende støttekonstellasjoner for kjernekraften. Alt er klart for en ny runde i spillet om energiformen.

Utfallet kan bestemme om klimakrisen vil forsterke en lenge fryktet kjenning: Faren for atomkrig.

Dr. Morten Bremer Mærli er kjernefysiker og tidligere forsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt.

Mange av verdens 448 kommersielle reaktorer nærmer seg slutten av sin levetid. Fremdeles utgjør kjernekraft noe i overkant av ti prosent av den globale energiproduksjonen. Samtidig er kjernekraftens fortrinn i et klimaperspektiv ubestridte: Et kjernekraftverk slipper ikke ut karbondioksid eller andre klimagasser i driftsfasen.

Energien er «ren» og klar til bruk. Det er ikke rart entusiasmen rår i kjernekraftkretser.

Ifølge World Nuclear Association, en internasjonal sammenslutning for kjernekraftindustrien, skal 50 nye reaktorer starte opp i tolv land innen 2021. Men selv dette er ikke nok. For å møte en økende etterspørsel anslår nevnte sammenslutning at minst 25 prosent av all elektrisitet må komme fra kjernekraft i 2050.

Skal slike fraksjoner oppnås, innebærer det en tripling av den globale kjernekraftproduksjonen. I klartekst betyr dette opp til 1500 reaktorer på verdensbasis. Hvor bringer dette oss?

Hovedutfordringene knyttet til kjernekraft kan deles i tre:

• Faren for ulykker

• Behandling og lagring av høyaktivt avfall

• Spredning av kjernevåpenteknologi

Kjernevåpenfaren «glemmes»

Halvor Kippe er partikkelfysiker og sjefforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt.

Mens de to førstnevnte utfordringene flittig debatteres, «glemmes» kjernevåpenfaren gjerne, selv av faktasøkende fageksperter som burde vite bedre.

Kjernevåpenaspektet er selvsagt ingen god reklame for kjernekraft. Men ties den mulige koblingen i hjel, mister vi helhetsperspektivet. Vi står dermed i fare for å velge feil løsning på klimakrisen.

Les også

Kan vi snart våge å snakke om kjernekraft? | Jonny Hesthammer og Sunniva Rose

Spredning av kjernevåpen utgjør ikke noe mindre problem i dag enn tidligere. I tillegg til utfordringene Iran og Nord-Koreas atomprogrammer utgjør for ikke-spredningsregimet, går trenden i de to dominerende atommaktene, Russland og USA, mot mindre rustningskontroll og nye kjernevåpentyper.

Rett nok er det en lang vei fra kjernekraft til operative kjernevåpen. Et vanlig kjernekraftverk kan aldri bli til en bombe. Men muligheten til å fremstille kjernevåpen styrkes betydelig med høyt kvalifisert personell innen reaktorfysikk og brenselssyklusteknologi.

For land med hemmelige kjernevåpenplaner er det viktig å etablere nasjonal fysikkompetanse. Slik kan sivil kjernekraft under internasjonalt tilsyn bli et dekke for kjernevåpenambisjoner.

Mye av teknologien for sivile og militære programmer er den samme. Anlegg for anrikning av uran eller separasjon av plutonium fra brukt uranbrensel kan lovlig etableres. Beholdninger av spaltbart materiale kan bygges opp over tid og siden misbrukes i våpenprogrammer. Parallelt kan en stat utvikle leveringsmidler, som ballistiske missiler, og ikke-nukleære komponenter til kjernevåpnene.

Irans påskudd for kjernevåpen

Iran er det fremste eksempelet på en stat som er mistenkt for å utvikle en kjernevåpenopsjon på dette viset. Iran har dessuten i årevis blitt beskyldt for å ha utviklet alle nødvendige teknikker for å bygge kjernefysiske stridshoder som kan leveres med ballistiske missiler.

Nord-Korea skjøt nylig opp en rakett fra under havoverflaten, kort tid før atomsamtalene med USA etter planen skal gjenopptas. Foto: KCNA via KNS / NTB scanpix

Den vaklende atomavtalen med Iran, Joint Comprehensive Plan of Action (JCPOA), er et detaljert, pragmatisk og tidsbegrenset forsøk på å begrense omfanget av atominfrastrukturen (spesielt urananrikningen) og øke det internasjonale innsynet ytterligere gjennom mer inntrengende inspeksjoner. Til gjengjeld skulle sanksjonene mot Iran rulles tilbake. USA trakk seg fra avtalen. Iran svarer med å bruke mer avanserte sentrifuger for å anrike uran, ifølge en lekket rapport fra Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA).

Nå kan det gå mot krig. Det kan være påskuddet Iran trenger for å utvikle kjernevåpen.

Nord-Korea utviklet kjernevåpen før de realiserte sine kjernekraftambisjoner ved bruk av fritt tilgjengelig brenselssyklusteknologi fra blant annet Storbritannia og Belgia. Både Iran og Nord-Korea kjøpte dessuten europeisk anrikningsteknologi fra et fordekt forsyningsnettverk med utgangspunkt i Pakistan.

Våpenanvendelige materialer

Også atomteknologien utvikler seg. Fjerdegenerasjons kjernekraftverk står snart for døren. Disse forventes å være svært driftssikre og vil produsere mindre langlivet avfall. Lagringsbehovet reduseres tilsvarende.

Forutsetningen er «hurtige reaktorer» som etableres i tillegg til «termiske reaktorer», som dagens teknologi nesten uten unntak baserer seg på. Hurtige reaktorer kan bestråle resirkulert uranbrensel på en måte som reduserer mengden og levetiden til avfallet, men de kan også settes til å generere mer plutonium enn de forbrenner.

Les også

I dette nabolaget ligger Norges farligste atomlager. Lagringsforholdene kan gi fare for gasseksplosjon og selvantenning.

Videre må uran, plutonium og andre våpenanvendelige stoffer gjenbrukes som reaktorbrensel i flere omganger for å oppnå den ønskede avfallsreduksjonen. Vi risikerer altså å betale for en redusert atomavfallsproblematikk med å sende titusenvis av tonn med våpenanvendelige materialer i omløp verden over. Kan hende er det et nødvendig offer i kampen for å stabilisere klimaet, men det bør i så fall allmennheten og beslutningstagerne være fullt ut klar over.

• I en slik «pest-eller-kolera-setting» fremstår ikke kjernekraften som like «ren». Morgendagens største økning i kraftbehov vil ikke oppstå i de roligste områder av verden. Bør kjernekraft fremmes i alle verdenshjørner?

• Hvilke standarder bør kreves av mottagerlandet før det er forsvarlig å bistå med kjernekraftteknologi?

• Kan vi utelukke at mottagerlandet vil benytte teknologien til militære formål?

• Og vil landets myndigheter klare å forhindre at spaltbare materialer havner i hendene på ikke-statlige aktører?

Disse spørsmålene glimrer oftest med sitt fravær i nasjonale diskusjoner om kjernekraft, hvor teknologioptimistene gjerne understreker de klimamessige fortrinnene og den tross alt solide driftssikkerhetsstatistikken. Våpenfaren blir «glemt», beleilig nok.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kjernekraft
  2. Atomvåpen
  3. IAEA
  4. Iran
  5. Nord-Korea
  6. Klimapolitikk
  7. Kronikk

Relevante artikler

  1. VERDEN

    Svenskene vil være best i klimaklassen. Nå blusser en gammel atomdebatt opp igjen.

  2. KRONIKK

    Kronikk: Faren for atomkrig er reell. Hvordan kan Norge møte utfordringene?

  3. KRONIKK

    Sørlandsby til sals! | Siri Holmboe Høibo

  4. KRONIKK

    Får IS-kvinnene og deres barn regjeringens neste unnskyldning?

  5. KRONIKK

    Politikkens nye paradegren er blitt å være best til å sitte helt stille i båten

  6. KRONIKK

    Kampen om EØS går tvers gjennom Fellesforbundet