Kronikk

Får IS-kvinnene og deres barn regjeringens neste unnskyldning? | Sven G. Holtsmark og Geir Ulfstein

  • Geir Ulfstein
    Professor, Juridisk fakultet, Universitetet i Oslo

Aisha Shezadi og hennes sønn (bildet) befinner seg i flyktningleiren Roj i Syria. Foto: Afshin Ismaeli

Er Norge i stand til å lære av tidligere feilgrep?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det kan gå mot et stortingsflertall for å hente hjem norske IS-kvinner og deres barn. Men hvem vil et slikt vedtak omfatte? Tyrkias invasjon i Syria gjør at det haster med å sikre at Norge vedtar en prinsipiell målsetting om å hente disse norske borgerne hjem.

Et vedtak må dreie seg om IS-kvinnenes barn, men også om kvinnene i seg selv. Det handler om Norges troverdighet som rettsstat og om å etterleve elementære humanitære prinsipper. Vi er fundamentalt uenige i Aftenpostens holdning – at mødrene burde «la barna fare» (leder 14. oktober).

Sven G. Holtsmark er professor ved Institutt for forsvarsstudier, Forsvarets høgskole.

17. oktober 2018 fremførte statsminister Erna Solberg regjeringens unnskyldning for «måten norske myndigheter gikk frem på og behandlet jenter og kvinner som hadde en relasjon til tyske soldater under 2. verdenskrig.»

Behandlingen av disse kvinnene «står seg ikke når man holder det opp mot de grunnleggende prinsippene vi har for en rettsstat». Også barna ble rammet: «Barna har båret byrden av dommen over mor». Det samme gjelder barna som i dag befinner seg i flyktningleirer i Syria.

Behandlingen av «tyskerjentene»

Behandlingen av dem som ble kalt «tyskerjenter», skjedde på bakgrunn av fem års okkupasjon og kampen mot et uhyrlig terrorregime. Dette kan selvsagt ikke unnskylde at norske myndigheter også formelt brøt grunnleggende rettsprinsipper.

Geir Ulfstein er professor ved Juridisk fakultet, Universitetet i Oslo.

Lovverket ble endret med tilbakevirkende kraft slik at norske kvinner som hadde giftet seg med tyske menn, kunne utvises. Andre ble utsatt for ulike former for trakassering, fra lokale politimyndigheter, arbeidsgivere og «gode nordmenn».

Disse kvinnene hadde ikke brutt noen norsk lov. IS-kvinnene er i en annen situasjon: Det er et lovbrudd å slutte seg til eller drive rekruttering for en terrororganisasjon, slik flere av disse kvinnene synes å ha gjort. Det individuelle ansvaret må fastsettes i en domstol.

Les også

Som tyskerbarna betaler også IS-barna prisen for mødrenes valg

Likheter med frontkjemperne

Det er flere likheter mellom IS-kvinnene og en annen gruppe norske borgere som brøt med fellesskapet under krigen: De såkalte frontkjemperne, norske gutter og menn som meldte seg frivillig til tysk krigstjeneste, i de fleste tilfeller i Waffen-SS. Minst 136 av disse satt ved krigens slutt i sovjetisk krigsfangenskap (Se Ane Ringheim Eriksen: Stalins norske fanger, 2012).

Hvordan forholdt myndighetene seg til denne gruppen nordmenn? Minst 71 frontkjempere ble sendt hjem innen 1946 på sovjetisk initiativ. Når det gjaldt de gjenværende, var det i starten liten entusiasme for å prioritere etterlysning og hjemsending av disse. Dette, mente man, kunne ramme arbeidet med å oppspore «gode, lojale nordmenn» som av ulike grunner var havnet i sovjetisk fangenskap.

Gradvis skjedde det likevel en holdningsendring, og fra slutten av 1940-årene gikk regjeringen systematisk inn for å få hjemsendt de resterende fangene.

Frontkjemperne ble hentet hjem

Saken illustrerer to forhold med relevans for dagens debatt: Disse fangene, norske gutter og menn som hadde sluttet seg til det nazistiske terrorregimet, ble faktisk aktivt etterlyst, og de ble hentet hjem. Rettsoppgjøret som møtte dem, var etter forholdene mildt. Tiden i sovjetisk fangeleir ble tatt hensyn til ved straffeutmålingen.

Samtidig kom det til uttrykk en forestilling om at norske borgere kunne forskjellsbehandles på grunnlag av en vurdering av i hvilken grad de fremsto som «gode nordmenn». Noe slikt hører selvsagt ikke hjemme i en rettsstat. Men disse tankene ble forholdsvis raskt lagt til side. Regjeringen la seg på den eneste riktige linje: Få de norske fangene hjem, uansett deres bakgrunn.

Norske frontsoldater fra «Den norske legion» som kjempet på Østfronten under 2. verdenskrig. Foto: Aftenposten

Ved krigens slutt var dagens menneskerettighetsregime ikke-eksisterende. Man burde derfor forvente at myndighetene i dag viste en større og ikke svakere vilje til å ivareta egne borgere enn etter 1945.

Menneskerettighetskonvensjonene inneholder negative plikter, altså hva stater ikke kan gjøre, men de pålegger også i enkelte tilfeller stater tilsvarende positive plikter. Dette gjelder f.eks. forpliktelsen til å hindre at drap og tortur finner sted. At ofrene har tatt forkastelige valg, endrer ikke på dette. Norge bør ikke skjule seg bak konvensjonenes territorielle begrensning.

Likebehandling, French og Moland

Også et annet forhold må få betydning for holdningen til IS-kvinnene: Myndighetenes plikt til likebehandling. Norge har ved en rekke anledninger hentet hjem norske borgere som er dømt for alvorlige forbrytelser i utlandet.

Fortjente Joshua French og Tjostolv Molands handlinger større sympati enn de norske kvinnenes fatale valg om å slutte seg til IS-«kalifatet»? Tilsvarende er det blant annet brukt ressurser på å få hjem norske borgere som er dømt for narkotikaforbrytelser i Latin-Amerika.

Den drapsdømte Joshua French ble hentet hjem fra Kongo. Foto: Marte Christensen / NTB scanpix

Det er prisverdig at norske myndigheter henter hjem norske borgere fra land med varierende grad av rettssikkerhet og krevende soningsforhold. Men i så fall burde dette også gjelde IS-kvinnene og deres barn. Kvinnene bør stilles til ansvar for en norsk domstol. Barna på sin side er uskyldige ofre for sine foreldres feil. Plikten til å ivareta barnets beste begrenser muligheten til å skille barn fra mor.

En ny, norsk unnskyldning?

Linjene tilbake til krigen reiser spørsmålet om Norge er i stand til å lære av tidligere feilgrep. En unnskyldning gir liten mening om den ikke får følger for senere handlinger.

I sin nyttårstale 1. januar 2000 beklaget daværende statsminister Kjell Magne Bondevik på vegne av den norske stat «den diskriminering og urettferdighet» som de såkalte «tyskerbarna» var blitt utsatt for i etterkrigstiden. Han tilføyde: «Oppgjør med fortiden er viktig. Men vi gjør også rett i å spørre oss selv: – Gjør vi i dag noe som vi en gang må be våre barn om unnskyldning for?»

For oss synes svaret på Bondeviks spørsmål og advarsel klart:

Det vil komme en tid da holdningen som regjeringen og Stortingets flertall inntil nå har inntatt i spørsmålet om repatriering av IS-kvinnene og deres barn, vil fremtvinge en ny unnskyldning på vegne av den norske stat.

Men da vil skaden for de norske borgerne det denne gangen gjelder, allerede trolig være skjedd. Er dette noe regjeringen og Stortingets flertall faktisk ønsker å stå inne for? Er det dette de vil bli husket for?

  1. Les også

    Tobarnsmor i Al-Hol-leiren får avslag på begjæring om utlevering til Norge

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Den islamske staten (IS)
  2. Barn
  3. Syria
  4. Tyskerjentene
  5. Joshua French
  6. Fangenskap

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    «Vi ønsker ikke å bli som statene i Midtøsten. Tidvis vil det koste oss noe»

  2. NORGE

    Kjente forfattere og musikere krever at de norske barna i Syria hentes hjem

  3. KOMMENTAR

    I en gate på Torshov viste fredens stygge ansikt seg

  4. KRONIKK

    Russerens kunnskaper om norsk språk var på et nivå de fleste bare kan drømme om

  5. KRONIKK

    Svalbardtraktaten 100 år: Norge har full suverenitet, men også forpliktelser

  6. VERDEN

    Kan IS-krigerne tvinge staten til å hente kvinnene hjem fra Syria? Rettssakene er allerede i gang.