Liberalismen angripes også innenfra | Helge Hveem
Har våre ledere et svar på angrepene fra Det nye høyre og dets allianse med autoritære regimer?
Det foregår en global kamp mot liberalismen. På flere fronter angripes liberale ideer og institusjoner som individuell frihet til å velge, tro og ytre seg, personvern og frihet fra vold, et fungerende demokrati og uavhengig rettsvesen. Vi er vel kjent med og svært opptatt av noen angripere: Kina under Xi Jinping, Russland med Vladimir Putin og en del herskere i andre land, noen få også i Europa.
Mange synes å mene at en liberal orden vil bestå dersom den vestlige verden demmer opp for disse lands regimer, at kampen står mellom Vesten (USA) og «Resten» (Kina). Så enkelt er det ikke. Angriperne er flere, og de er i kontakt.
Trump angriper liberale verdier
For det første angripes liberalismen innenfra. Vestens evne til å møte dens motstandere svekkes i selve sentrum, personifisert i president Donald Trumps angrep på liberale verdier og institusjoner og dyrking av konflikt, intoleranse og nasjonalisme. Han er stimulert av, men stimulerer også selv, en flora av antiliberale, ikke minst i sosiale medier.
Forsvinner dette om Trump taper valget? Neppe. Antiliberalismen i vest er nemlig dyrket frem som en ideologi av intellektuelle og har slått rot i mange og ulike politiske miljøer.
Det nye høyre i Frankrike
De fremste ideologene er antagelig det såkalte Nouvelle Droite, Det nye høyre, i Frankrike. De vil ødelegge etterkrigstidens liberale orden og det som fulgte med den: universelle menneskerettigheter, samarbeid mellom selvstendige og likestilte nasjoner, dens nei til rasisme.
Det nye høyre vil også den amerikanskdominerte kapitalismen til livs. De har vist seg å ha stor transnasjonal gjennomslagskraft. Og selv om de på flere punkter ikke er på linje med ytterliggående høyrepartier, gir Det nye høyre indirekte disse velgere.
Dyrker konflikt og sterke menn
Ifølge Det nye høyres fremste ideolog, Alain de Benoist, ble den liberale orden skapt etter 2. verdenskrig og har for spesielle politiske formål levd på minnet som ble skapt om krigen.
De liberale bygger «ikke på sannhet, men på lojalitet». Vi må tilbake til Historien, sier han. Og den er ikke preget av den liberale freden og av søken etter sikkerhet og velferd, men av konflikt, sterke menn og disiplinerte folk.
Det å rive de internasjonale institusjonene og gjenoppta en imperialistisk politikk er også å «gå tilbake til historien». Det nye høyre er klart antifeministisk. En annen ideolog, Guillaume Faye, har gått kraftig ut mot innvandring, som han kaller «kolonisering av Europa av ikke-hvite».
Dyrkingen av den «tøffe politikken» leder til den andre grunnen til at antiliberalismen innen Vesten er så kraftfull: Den står i et idémessig fellesskap med autoritære regimer som aktivt støtter den.
Aleksandr Dugin, en Putin-rådgiver, har nærkontakt med de Benoist og omtaler ham som «Europas fremste intellektuelle i dag». Omvendt er dyrkingen av den tøffe Putin – bar overkropp og ubestridt leder – i Vesten et uttrykk for det samme fellesskap.
Koronakrisen vil ikke begrave det liberale prosjektet | Eirik Løkke
Trumps lefling med Putin
Det er ikke bare Trump som smigrer diktatorer mens han skjeller ut allierte. Men han har åpenbart ikke forstått at når han lefler med Putin, fremmer han Det nye høyres og Dugins globale prosjekt. Det er å gjenreise geopolitikken, konsentrere seg om Eurasia og undergrave USAs posisjon.
Frem til finanskrisen 2008–09 angrep Det nye høyre den økonomiske nyliberalismen og dens avkom, globaliseringen. Det siste tiåret er det identitetspolitikk som rår. «Vi» mot «dem» mobiliserer bedre.
Ekstra effektivt kan det være å koble identitet og globaliseringsmotstand. Men den antiliberale kampen som føres nå, er ikke først og fremst mot markedet, men mot de kulturelle, sosiale og politiske ideene som markedet omsluttes og til dels styres av.
Liberalismen må klargjøres
To prosesser vi lever midt oppe i, vil påvirke utfallet av kampen. Dersom de liberaldemokratiske landene håndterer covid-19 bedre enn de autoritære og antiliberale regimene, kan dette vippe kampen i de førstes retning.
Et splittet USA befinner seg nå mellom disse to typene, mens Europa stort sett er liberale demokratier. Pandemien vil sikkert endre etterkrigstidens økonomiske orden til mer nasjonal regulering og kanskje mindre handel. På den annen side vil mobiliseringen som nå pågår mot rasisme, antagelig bremse den politiseringen av identitet som Det nye høyre og andre står for.
Begge utfall vil i så fall bidra med det vi kan kalle et «negativt» forsvar for liberalismen. Men det er nødvendig med et positivt forsvar. Kanskje bør vi da starte med å rydde opp i hva liberalismen egentlig står eller bør stå for.
Begrepsbruken er nå kaotisk. Skal liberalismen overleve, må den få en klarere profil og en profil som svarer på de største utfordringene vi står overfor. De er økonomisk krise, økende sosioøkonomisk ulikhet, klimaendringene, økt konsentrasjon av markedsmakt og digitalplattformenes trussel mot personvern. Omtrent alt dette krever internasjonalt samarbeid, regionalt og globalt.
Ti grunner til at den liberale verdensorden vil bestå | Lars Peder Nordbakken
Fravær av ideologisk debatt
Kaotisk begrepsbruk finnes også her. Det nye høyre har meningsfeller i Norge, men jeg vet ikke om de omfatter opprørerne i Fremskrittspartiet som ønsker seg et «nasjonalliberalistisk» parti. Jeg vet heller ikke hva det betyr, men det er åpenbart noe annet enn 1990-årenes liberalistiske fløy i Fremskrittspartiet.
Høyre vil fra tid til annen omtale seg som et liberalkonservativt parti, og Arbeiderpartiet vil hevde at det sikrer friheten best. Venstre omtaler seg selv som liberalt, sjeldnere sosialliberalt, da heller grønt.
Fraværet av en prinsipiell, ideologisk debatt i Norge, og spesielt en som svarer på angrepene på liberalismen, er påtagelig. På offisielt hold sies det at Trump gjør feil. Men hva vil våre ledere gjøre dersom han gjenvelges og fortsetter som nå? Har de et svar på angrepene fra Det nye høyre og dets allianse med autoritære regimer?
Liberalismen må være sosial
Svar må se forbi håndteringen av koronakrisen, men samtidig svare på en åpenbar effekt av den: at den forsterker den allerede økende ulikheten. Ett synes derfor sikkert: Liberalismen må være sosial. Også klima- og miljøpolitikken er sosialliberalisme: Det gjelder å endre nå for ikke å ødelegge for fremtidige generasjoner.
Men også koronakrisen kan gi svar. Liberaldemokratiske land som stenger ned for så gradvis å åpne opp samfunnet, bygger på tillit til den enkelte. Lykkes strategien, er et sentralt sosialliberalt prinsipp oppfylt. Oversatt til koronatid er det: Den enkelte kan bevege seg fritt ut i samfunnet så lenge andre ikke blir smittet av det.
- Les også denne artikkelen fra professor Øyvind Østerud, skrevet i 2017:
