Kronikk

Jens Bjørneboes tekster åpnet unge leseres vei inn i litteraturens og tenkningens verden

  • Tore Rem
    Professor og forfatter

9. oktober er det 100 år siden Jens Bjørneboes (bildet) fødsel. Foto: NTB scanpix

Vil han fortsette med å sette spor?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Jeg tror at en av de største oppgaver en forfatter har, er å få ordene til å bety noe igjen.» Slik kunne Jens Bjørneboe formulere sitt syn på litteraturen.

Han konkluderte med at han var «tilhenger av den ‘engasjerte’ diktning», men at han ikke dermed var motstander av den såkalt «’rene’ diktning», så lenge den ikke ledet bort fra virkeligheten. Men bøkers verdi, kunne han også si, måtte vurderes ut fra om de skapte forandring, om de hadde «provokatorisk virkning».

Vi bør være forsiktige med ganske enkelt å slå fast at forfattere og litteratur endrer historien. Snarere er de en del av den, historien og litteraturen står i et komplisert vekselspill. Men i Bjørneboes virke som offentlig intellektuell finnes det tydelige eksempler på at hans tekster fikk virkninger, også utover at en mengde lesere fikk sterke møter med hans litteratur.

Fengselsdebatten

Det begynte med et spørsmål: «Er sykdom straffbart?»

Jens Bjørneboes første bidrag i det som skulle kalles «fengselsdebatten», eller «Bjørneboe-debatten», publisert på Dagbladets forside på selveste julaften 1959, tok for seg det han mente var en foreldet lov, tvangsarbeid for alkoholikere.

Alkoholisme var ikke et strafferettslig problem, påpekte han. Alkoholisme var sykdom.

Bjørneboe utenfor politistasjonen i Møllergata i Oslo i 1965. Foto: Sverre A. Børretzen

Hva gjaldt timingen, kunne startskuddet for denne debatten ligne en Dickens eller en Kielland, som begge visste å bruke godtfolks julestemning til å provosere frem litt ekstra ubehag.

Livet ut skulle forfatteren stå i denne striden, gjennom romaner, skuespill og artikler. I fengsels- og justisspørsmål fikk han definitivt innflytelse, i alle fall hva gjaldt tanken om behovet for reform.

Skapte ham som forfatterintellektuell

Også skoleromanen Jonas, som gjorde forfatteren til en av våre fremste skildrere av barnets perspektiv, utløste stor debatt.

I tillegg kom det kanskje mest gjennomslagskraftige av alt, Pax-utgivelsene av hans artikler og essays, som Norge, mitt Norge, Vi som elsket Amerika og Politi og anarki. Disse solgte i titusener som billigbøker og skapte ham som forfatterintellektuell, i samtiden og etterpå.

Hva gjelder «provokatorisk virkning», må også Bestialitetens historie nevnes, selve ungdommens trilogi, en introduksjon til de mørkeste delene av de voksnes verden.

Og er virkning kriteriet, snarere enn kvalitet, kommer man heller ikke utenom den anonyme skandaleutgivelsen Uten en tråd, et slags sluttkapittel i den norske litteratursensurens historie.

I de radikales midte

I og med fengselsdebatten befant det tidligere så konservative åndsmennesket – kritikeren av materialisme, vitenskap, samnorsk og sosialdemokrati – seg plutselig i de radikales midte.

For mange var forvandlingen nesten ikke til å tro, men herfra og ut kom Bjørneboe til å sette avtrykk i en hel bevegelse, den radikale ungdomsbevegelsen.

I det symboltunge 1968 er det som om han traff sitt historiske øyeblikk. Etter lenge å ha befunnet seg i ulike periferier, ble Jens Bjørneboe nærmest mainstream.

Forlegger Fritz E. Berg og forfatter Jens Bjørneboe lytter til domsavsigelsen i Oslo byrett. Boken «Uten en tråd» ble besluttet beslaglagt, og begge de to tiltalte ble dømt til bøter. Foto: NTB scanpix

Han hadde vært gammel som ung, og han ble ung som gammel. Da et utvalg norske sekstiåttere siden så seg tilbake, rangerte de Jens Bjørneboe blant sine aller største helter, bare forbigått av Martin Luther King og Mahatma Gandhi (de kan ha kommet i skade for å glemme Marx og Mao).

Uansett hadde han funnet frem til nye fellesskap, til sammenhenger som ble helt avgjørende for hvordan han ble oppfattet, som ukeavisen Orientering, som forlaget Pax, som Club 7.

Åpnet unge leseres vei inn i litteraturen

«Jeg vender meg i første rekke til ungdommen», skrev han. Etter hvert skulle han oppleve å få et «næsten uutholdelig ansvarsforhold» til sine unge lesere. Han preget den nye generasjonens forståelse av seg selv. Og slik fortsatte det for flere generasjoner ungdommer også etter hans død. Han bekreftet dem og ga dem troen på at verden kunne forandres.

Bjørneboes tekster åpnet unge leseres vei inn i litteraturens og tenkningens verden. Og ikke minst gjaldt det gutter og unge menn, de tradisjonelt minst lesende.

Han ble «mitt livs mest avgjerande lærar», har Jon Fosse skrevet. «Mitt livs? Ja den mest avgjerande læraren i mitt og – det veit eg – i mange andres liv.»

Både som myte og menneske, gjennom sin mangfoldige virksomhet og sine mange engasjementer, satte Bjørneboe spor. I ettertid fremstår han som et bilde, og ikke mindre som et vrengebilde eller motbilde, av sitt land og sin tid.

Mange har lagt beslag på ham

Uten Jens Bjørneboe, hans liv, hans virke og mytedannelsene rundt ham, hadde vi vært uten disse inngangene til det 20. århundrets historie. Hans biografi og hans tekster kan leses som deler av vår kollektive hukommelse og som en form for mothukommelse – kilder til det som ville blitt borte hvis våre fortellinger om oss selv skulle begrense seg til fortellinger om det store vi.

I skrivestuen i 1968. Foto: Aage Storløkken

Mange har lagt beslag på ham. Ingen norsk forfatter i det tjuende århundret kan ha blitt beheftet med flere eierskap. Anarkisten, antroposofen, den kulturkonservative, kommunisten, kristiansanderen, riksmålsmannen, skolekritikeren, alkoholikeren, radikaleren, Pax-eren, astrologen, Club 7-eren, pornografen, den intellektuelle, den biseksuelle, med mange flere.

Egentlig var han deres, har mange ment, og først og fremst bekreftet han dem. Han satte avtrykk ikke bare i enkeltmenneskers liv, men i bevegelsers og institusjoners.

Paradoksene og det motsetningsfylte

Da jeg for ti år siden avsluttet min store Bjørneboe-biografi, var jeg aller mest fascinert av at han hadde vært så mange, av at hans liv var så rikt, så flerfoldig og uforutsigbart.

Jeg forsøkte å fri ham fra eierskapene, fra entydiggjøringene, gjennom å forplikte fremstillingen på historien, på de tusenvis av kilder vi har til hans liv og virke. Jeg antydet at én Bjørneboe ikke nødvendigvis var mer egentlig enn den andre, at noe av det mest fruktbare nettopp lå i paradoksene og det motsetningsfylte, i det som ikke går opp.

En oppsummering av det mest verdifulle ved Jens Bjørneboes virke ender fort i ordet «engasjement». Til tross for de etter hvert store personlige problemene, til tross for den vanskelige psyken og rusmisbruket som ble mer og mer ødeleggende, var han ekstraordinært produktiv, i en rekke litterære sjangere, som lyriker, romanforfatter, dramatiker og essayist, i møte med et utall aktuelle spørsmål.

Det Bjørneboe kalte «lesefrihet»

Vil han fortsette med å sette spor? Det kommer an på, tror jeg, om leserne benytter seg av det Bjørneboe kalte «lesefrihet». Kanskje beror det også på om de klarer å nyttiggjøre seg kunnskapen vi har om hans liv og hans tekster, til å finne nye, berikende måter å forstå ham på, til å gjøre hans stemme relevant i nye sammenhenger, i nye personlige situasjoner.

Friheten var ikke noe man var gitt, mente han. Den måtte tas. For at Jens Bjørneboe skal kunne sette avtrykk i menneskesinnet, og i kulturen, bør vi ta oss friheten til både å forkaste og ta vare på, til å vurdere kritisk og omfavne entusiastisk, til å la oss frastøte og berøre.

Selv refererte han gjerne til Friedrich Nietzsches velkjente påstand: «Det er en dårlig elev som alltid forblir trofast mot sin lærer.» Det kan være jubileumsmotto godt som noe.

Kronikken er en forkortet versjon av åpningsforedraget på Kapittel 2020 i Stavanger, der temaet er «Avtrykk». 9. oktober er det 100 år siden Jens Bjørneboes fødsel.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
  1. Les også

    Jens Bjørneboe 100 år: Hva kan hjelpe Jonas i dag? | Maria Kjos Fonn

  2. Les også

    Anmeldelse av Jens Bjørneboes «Bestialitetens historie»: Politikk og erotikk drukner i et ordrikt kaos

Les mer om

  1. Jens Bjørneboe
  2. Litteratur
  3. Kultur

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Ingen ville utgi Jens Bjørneboes bok om «torturlignende forhold» i fengsel. Nesten 60 år etter er den ute.

  2. KULTUR

    Bokanmeldelse: I dag er det vanskelig å forstå at Bjørneboes virkelighetsroman ble oppfattet som injurierende

  3. KOMMENTAR

    I Vigdis Hjorths nye roman fremstår virkeligheten som en filleting forfatteren hever seg over

  4. KULTUR

    Bokanmeldelse: Råfrekk roman om transbarn i et norskpakistansk miljø

  5. KULTUR

    Lærerne beskrev kronprinsen som «en bortskjemt» og «temmelig selvbevisst» gutt

  6. KRONIKK

    Hva skyldes den lave kvinneandelen i kunsten? Her er de vanligste mytene.