Kronikk

Uholdbar brunmaling av Gustav Vigeland | Tone Wikborg

  • Tone Wikborg
    Tone Wikborg
    Førstekonservator ved Vigelandmuseet i 30 år og Vigelands biograf
Vigeland hadde i realiteten bare én enkelt sak som opptok ham: Sin egen kunst, skriver Tone Wikborg. Detaljbilde fra Vigelandsparken i Oslo: Bronsestatuen «Rebellen» (1930-31).

De regelmessige forsøkene på å knytte Gustav Vigeland til nazismen tåler dårlig nærmere gransking av kildene.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Sist ut i rekken av dem som kobler vår fremste billedhugger til nazismen, er kunsthistoriker Jan Kokkin. I Aftenposten 13. mars skriver han at om Vigeland ikke var nazist, har hans «sympatier eller interesser i hvert fall gått sterkt i retning av en nasjonalsosialistisk ideologi».

Hverken Vigelands over 2000 kjente brev, eller hans egne og bekjentes skriftlige memoarer, vitner om interesse for politikk eller ideologi av noe slag. Vigeland hadde i realiteten bare én enkelt sak som opptok ham: Sin egen kunst.

Tone Wikborg, førstekonservator ved Vigelandmuseet i 30 år og Vigelands biograf.

Reagerte mot massemøte

Da Vigeland i juni 1941 ble bedt om underskrive på et nazistisk opprop om å støtte kampen mot bolsjevismen, var svaret: «Siden jeg ble voksen har mitt arbeide vært så helt av allmennmenneskelig karakter, at det har utelukket alle politiske elementer.»

I september 1942 reagerte han skarpt mot et massemøte i skulpturparken på Frogner i forbindelse med Quislings planlagte Riksting. Han skriver til nazi-ordføreren Fritz Jenssen i Oslo og ber ham bruke all sin innflytelse for å hindre at et slikt møte med tilhørende utstillinger blir lagt dit. Uansett formål, skriver han, «like lite vil det stemme med den tanke og den ånd som har skapt det hele.»

Nazister og tyskere velkomne?

Forsøkene på å brunmale Vigeland baseres særlig på ett enkelt brev. Vigeland svarte i april 1941 på et brev fra Kulturdepartementet om at sjefen for den tyske kulturavdelingen ønsket å besøke Vigelands atelier og hilse på kunstneren selv. Vigeland skrev at han med glede ville åpne både atelieret og huset der Monolitten var under hugging, at han ville sette pris på om statsråd Gulbrand Lunde ble med, og at mindre grupper tyske militære ville være velkomne om de ønsket å se hans verk. Men at han selv aldri stilte opp.

Nazistene skulle senere bruke dette svaret i sin propaganda for alt det var verdt. Det ble blant annet publisert i Aftenposten 15. april 1944.

Selv om Vigelands vennlighet synes overflødig, kunne han vanskelig avslå departementets anmodning. Oslo kommune hadde bekostet et monumentalt bygg til atelier som knapt noen annen billedhugger har hatt, med stor bolig og rom for alle originalmodellene til skulpturene han skapte, alt med tanke på et museum etter Vigelands død.

Måtte akseptere besøk

Helt fra han flyttet inn i 1924, hadde Vigeland stadig oftere måttet akseptere, om enn motvillig, å åpne atelierets store rom der skulpturene til den kommende parken hopet seg opp. Hit kom kommunens prominente gjester foruten større og mindre grupper av delegater til kongresser og møter.

Å nekte kommunens nye sjefer å fortsette denne praksis, eller holde dørene stengt for tyske kunstinteresserte, ville ha vært en provokasjon og medført risiko for å miste det eneste Vigeland anså som livsviktig: sitt arbeidssted, kanskje også skulpturer.

Alle som kjenner krigshistorien, vet at okkupasjonsmakten konfiskerte mengder av bygninger for å huse tyske soldater og funksjoner som støttet tysk krigføring, og likeledes forsynte seg med kunst fra europeiske museer på okkupert område.

Frem til han døde i 1943 levde Gustav Vigeland nesten totalt isolert fra omverdenen bortsett fra en ung husholderske og de som arbeidet i atelieret, skriver Tone Wikborg.

Heller frykt enn begeistring

Vigelands første biograf, Hans P. Lødrup, som kjente ham godt, forteller at Vigeland «var meget engstelig for at tyskerne ville ødelegge hans brofigurer».

Vigeland kan kritiseres for å ha stilt seg mer imøtekommende enn tilsynelatende nødvendig. Dette var etter alt å dømme mer diktert av frykt og feighet enn begeistring for de besøkende. Som alltid ved slike forespørsler, avslo han å være til stede selv.

Om Vigelands famøse skriv fra 1941 uttalte billedhuggeren Dyre Vaa til VG i 1945: «Det var riktig svinaktig å lese dette brevet. Men kan denne innbydelse egentlig kalles landssvik? Jeg synes nærmest det vitnet om en bunnløs egocentricitet.»

Nesten totalt isolert fra omverdenen

Frem til han døde i 1943 levde Vigeland nesten totalt isolert fra omverdenen bortsett fra en ung husholderske og de som arbeidet i atelieret. Han var lite kjent med de uskrevne, men strenge reglene for adferd blant gode nordmenn i krigsårene. Da han ble advart av en bekjent mot å delta på en nazist-utstilling, fulgte han rådet umiddelbart. Sommeren 1942 fikk han et lite hjerneslag og ble i noen grad preget av det i sin realitetsoppfatning.

Vigeland hadde utvilsomt et konservativt kunstsyn, og kunne for så vidt sies å være på linje med nazistiske eller for den saks skyld kommunistiske holdninger til modernistisk nonfigurativ kunst. Men dette gjør hverken ham, eller de mange andre som både før og siden har vært av samme oppfatning, til sympatisør av noe spesifikt politisk system.

Oppføringen av Vigelandsanlegget i 1947.

Opptatt av rasehygiene og ideologi?

Kunsthistoriker Kokkin mistenkeliggjør i sitt Aftenposten-innlegg Vigelands moralske holdning fordi han abonnerte på det nasjonalsosialistiske tidsskriftet Ragnarok, eide et eksemplar av Hitlers Mein Kampf og bøker om rasehygiene og raseteori, temaer som for øvrig vakte bred debatt på 1920-tallet og fremover.

Vigelands bibliotek består av rundt 4000 bind og dekker et stort mangfold av emner. I årevis abonnerte han på en rekke norske og utenlandske tidsskrifter og flere aviser. At han prøvde å holde seg orientert om et av samtidens store stridstemaer, gjør ham selvsagt ikke til nazist. Heller ikke at han leste Nietzsche, som også blir holdt mot ham.

Dømmesyke på spinkelt grunnlag

Den aldrende og isolerte Vigelands famøse brev under okkupasjonen kan sees som utslag av feighet og ønske om å beskytte sitt verk. Å bruke det som bevis for nasjonalsosialistisk sympati, vitner om dømmesyke på spinkelt grunnlag.

Kokkins Vigeland-portrett er skrevet uten hensyn til omstendighetene og er basert på et selektivt faktautvalg («cherry picking»). Fotografiet av herren i frakk og flosshatt, som ledsager Kokkins artikkel og påstås å være Vigeland, er heller ikke ham, men lederen for opparbeidelsen av Vigelandsparken, overingeniør Nils Fermann Schach, på vei til Vigelands begravelse. Tenk om vi nå omsider også kunne begrave de stadig gjentatte påstandene om Vigelands nazistiske holdning og sinnelag.

Vigeland eide bøker om rasehygiene og raseteori. Men biblioteket hans består av rundt 4000 bind og dekker et stort mangfold av emner, påpeker Wikborg.
  • Her er kronikken Tone Wikborg svarer på:
Les også

Jan Kokkin: Nei, Gustav Vigeland var ikke nazist

Les også:

Les også

  1. Bjørn Stærk: Rasismen. Kjønnsrollene. Heltene som ikke alltid var helter. Vi må reevaluere historien vår.

  2. Geir H. Haarr: Hvorfor angrep Hitler Norge?

Les mer om

  1. Gustav Vigeland
  2. Krigshistorie
  3. Vigelandsparken