Kronikk

Hva betyr innvandringen for offentlige finanser?

  • Erling Holmøy
  • Birger Strøm
Endringer i folketallet betyr lite for offentlige finanser på lang sikt, så lenge forholdet mellom lønnet arbeidsinnsats og mottagere av offentlige tjenester og overføringer ikke endres mye og varig, skriver kronikkforfatterne.

Vi er kritiske til at våre beregninger brukes til å måle «lønnsomheten» av enkeltpersoner fra ulike landgrupper.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Flere artikler i Finansavisen og debattinnlegg har fornyet interessen for vår analyse av økonomiske virkninger av innvandring i "SSB-rapport 15/2012". Det er bra dersom vår analyse kan bidra til å "legalisere" en saklig debatt om dette temaet. Men medieoppslagene viser ikke hvem som har beregnet hva, og vi/Statistisk sentralbyrå brukes til å sertifisere mange tall som vi ikke har beregnet. Det skjer bl.a. i Hege Storhaugs kronikk på Aftenposten.no 19. mai.

Bidraget varierer gjennom livet

Det er et behov for å forklare hva vi faktisk har tenkt, beregnet og skrevet. I våre beregninger inndeles befolkningen i grupper definert ved opprinnelsesregion, botid, alder og kjønn. Med utgangspunkt i en realistisk befolkningsfremskrivning, beregner vi årlige virkninger på de fleste offentlige inntekter og utgifter av økt innvandring fra 2015.

Bidraget fra gjennomsnittspersonen i hver gruppe til skatteinntekter og offentlige utgifter til tjenesteyting og overføringer varierer systematisk over livet. For å ta hensyn til hvordan en ekstra innbygger påvirker offentlige finanser i løpet av livet, regner vi til år 2100. Vi tar hensyn til at mange innvandrere gjenutvandrer, at de får barn, barnebarn osv. Lønnet arbeid har stor effekt, fordi det bestemmer de aller fleste skatteinntektene og viktige trygdeytelser, og fordi alternativet ofte er trygd.

Rendyrkede arbeidsinnvandrere som jobber full tid fra ankomst til gjenutvandring noen år senere, bidrar selvsagt langt mer til skatteinntekter enn til offentlige utgifter. Det motsatte gjelder like selvsagt innvandrere som ikke jobber, men forsørges av det offentlige. Personer av de fleste typer mellom disse ytterpunktene finnes i alle landgruppene. Innslaget av disse typene i 2006 har bestemt den gjennomsnittlige adferden vi forlenger. I gjennomsnitt har innvandrere fra lavinntektsland lavere arbeidsinntekt og mottar mer trygd, utenom alderspensjon, enn ikke-innvandrere og innvandrere fra andre regioner. Selv om man her finner flyktningene og mange med lav utdanning, bør det være mulig å øke yrkesaktiviteten blant innvandrerne fra lavinntektslandene.

Yrkesaktivitet avgjør velferd

Erling Holmøy
Birger Strøm

Vi konkluderer imidlertid med at endringer i folketallet betyr lite for offentlige finanser på lang sikt, så lenge forholdet mellom lønnet arbeidsinnsats og mottagere av offentlige tjenester og overføringer ikke endres mye og varig. Dette gjelder også innvandring, så lenge innvandrerne ikke jobber langt mer eller mindre enn det vi hittil har sett. Det avgjørende for hvilken offentlig velferd som kan finansieres på lang sikt, er yrkesaktiviteten for befolkningen under ett, herunder innvandrernes etterkommere, og viljen til å betale for tjenester med skatter. Disse konklusjonene avviker til dels mye fra dem som har vært trukket av andre som har brukt våre tall.Dagens velferdsstat vil ikke være fullfinansiert av dagens skattesatser når antall eldre øker kraftig og varig. Med høyere skattesatser og/eller kutt i offentlig velferd blir virkningene på offentlige finanser av flere innbyggere, uansett opprinnelse, mer positive enn i våre beregninger.

Ved å summere våre tall for årlige virkninger over årene 2015-2100, finner Finansavisen at en innvandrer fra et lavinntektsland øker offentlige netto utgifter med 4,1 millioner 2012-kroner. Dette er en nåverdi der diskonteringen oppveier den årlige lønnsveksten, beregnet til 4 prosent.

Mange feiltolker

Finansavisens regnestykke har god mening. Men mange synes å feiltolke tallet som summen av betalinger mellom det offentlige og en gjennomsnittlig enkeltperson i løpet av livet. Dette beløpet utgjør bare en del av de 4,1 millionene. Siden virkningene sees fra det offentliges synspunkt, tar vi også hensyn til at innvandrerne får barn, barnebarn osv. Budsjettvirkningene vil da bokstavelig talt forplante seg fra generasjon til generasjon.

Vår mening er at summen av disse virkningene ikke er så interessant, fordi den kan bli nesten hva som helst ved å utvide beregningsperioden. Død og utvandring innebærer dessuten at summen i økende grad bestemmes av etterkommernes adferd når perioden forlenges. Pr. forutsetning har alle etterkommere norsk adferd, men antall etterkommere blir større ved innvandring fra lavinntektsland enn fra de andre landgruppene.

Diskutabel informasjonsverdi er hovedgrunnen til at summer over årlige virkninger ikke er med i vår rapport. Dessuten vil mange forveksle summer med årlig effekt. Det har vi allerede sett eksempler på.

Det er også Finansavisen som har kommet frem til tallet 4 100 milliarder. På spørsmål om tallet er riktig, vil vi svare: Det eksisterer et meningsfylt regnestykke som har 4100 milliarder som korrekt svar. Så vidt vi har forstått, er tallet – kort fortalt – et anslag på gjenstående fremtidige offentlige nettoutgifter knyttet både til de innvandrerne fra lavinntektslandene som allerede har kommet og de som forventes å komme frem til 2100. Også her inngår våre anslag på årlig nettoutgift pr. innvandrer som inkluderer effekten av etterkommere. Selv om tallet er riktig, er det vanskelig å bruke det riktig. For eksempel vil offentlige budsjettall ha en ettårsdimensjon. Med forbehold om at også vi kan ha misforstått, er tallet 4100 milliarder en sum over 86 år.

Andre virkninger må med

Vi er kritiske til at våre beregninger brukes til å måle ”lønnsomheten” av enkeltpersoner fra ulike landgrupper. For det første er ikke våre budsjettvirkninger knyttet til enkeltpersoner alene, fordi de inkluderer virkninger av etterkommere. For det andre må mer enn budsjettvirkninger tas med i en analyse av samfunnsøkonomisk lønnsomhet av innvandring. Det gjelder bl.a. realinntektsøkningen som følge av lavere priser på mange tjenester. Man må også ta stilling til om lønnsomhetseffekter for samfunnet skal ta med de fordelene som innvandrerne selv opplever ved å flytte til Norge. Virkninger som oppleves i opprinnelseslandet kan også være aktuelt å ta med.

Ingen bør la seg fornærme av at vi har kalt gjennomsnittsinnbyggeren for et statsfinansielt «underskuddsforetagende». Dette gjelder nemlig uansett hvor flinke vi i gjennomsnitt er, så lenge staten finansierer en del av de offentlige utgiftene med oljepenger som er helt uavhengige av antall innbyggere. Flere gjennomsnittsinnbyggere, for eksempel ved innvandring, betyr mindre oljepenger pr. hode og økt skattetrykk. Noen har gitt denne effekten større oppmerksomhet enn det dens betydning tilsier.

Kjære debattanter: Moderatorkapasiteten vår er begrenset, så vi ber dere sende oss selvstendige debattinnlegg om dette temaet til debatt@aftenposten.no.

Les mer om

  1. Kronikk