Kronikk

Lov og orden i New York

  • Elisabeth Myhre Lie, Oslo
Det er viktig når vi diskuterer den norske politimodellen at vi ikke skaper et politi der det å slå hardt ned på noe sees på som viktigere enn å drøfte hva det skal slås hardt ned på, skriver Elisabeth Myhre Lie.

Politiet er samfunnets og borgernes beskytter, og må ikke bli redusert til byens hardtslående renovasjonsetat.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Erfaringer. I forrige uke var Michael Scagnelli fra New York Police Department (NYPD) på besøk i Oslo for å fortelle om politimetodene i New York. Ifølge Scagnelli er kriminaliteten i verdensmetropolen redusert med 75 prosent siden 1994. Æren for dette gir han innføring av nulltoleransemodellen

Må fjernes.

Nulltoleransemodellen går i korthet ut på at politiet skal slå ned på alle former for smålovbrudd og ordensforstyrrelser. Tiggere, uteliggere, narkomane og prostituerte må fjernes fra gatebildet. Den intensive politistrategien er brukt som forklaring på at kriminaliteten, også den grove, sank dramatisk i New York på 90-tallet. Det som skjedde i New York er blitt kalt en seier over kriminaliteten, men medaljen hadde en bakside.

Samtidig som kriminaliteten sank, økte klagene på politivold og brutalitet med 50 prosent. Kritikken har særlig vært rettet mot politiets harde linje overfor etniske minoriteter. Hva kan det være med politimodellen som gjør at noen mener den var en suksess som bedret borgernes livskvalitet, mens andre mener den var en brutal fiasko med økt politiovergrep?

Uorden og kriminalitet.

I 1990 ble William Bratton, senere politimester i New York, kontakten av forskeren George Kelling med spørsmål om Bratton ønsket å bli sjef for T-banepolitiet i New York. Kelling hadde utviklet en kriminalitetsforebyggende teori, Broken Windows-teorien, og trengte å få satt teorien ut i praksis for å bevise at den fungerte. Grunntanken i Broken Windows-teorien er at det finns en sammenheng mellom uorden og kriminalitet.

Forhindrer forfall.

Hvis en knust rute får stå ureparert i et nabolag over tid, gir det signal om at ingen bryr seg. Og hvis ingen griper inn, vil etterhvert hele nabolaget forfalle. Kelling hevdet at ordensforstyrrelser som tigging, urinering på gaten eller ungdommer som henger på hjørnet, er «det første knuste vinduet». Hvis ingen griper inn vil færre tørre å bevege seg i området, noe som gjør at nabolaget oppleves som farlig, og dermed er veien åpen for kriminell virksomhet. Kelling mente at den eneste måten å forhindre denne type forfall på, er at politiet reparerer det første «knuste vinduet» ved å slå ned på ordensforstyrrelser og smålovbrudd.

Sniking først.

Gjennom å bygge på Broken Windows-teorien, reduserte Bratton kriminaliteten på T-banen og gjorde den igjen til et trygt sted for publikum. Sniking var det største «knuste vinduet» for T-banen, og politiet arresterte og bøtela alle som ikke hadde gyldig billett. Det viste seg at hver syvende person som ble tatt for sniking var etterlyst for annen kriminalitet og flere av disse bar våpen. Dette var helt i tråd med Broken Windows-teorien om at ordensforstyrrelser som sniking, henger sammen med alvorlig kriminalitet. Som Bratton selv skriver: Vi vant publikums tillit, vi fikk kontroll over ordensforstyrrelser og vi reduserte kriminaliteten. Alt dette ved bare å arrestere folk for å ha sneket på T-banen.

Politisjefene må stå til rette.

Etter Brattons suksess med T-banepolitiet ble han tilbudt stillingen som politimester i New York. Bratton innførte ukentlige møter der hver politisjef for byens 76 geografiske soner måtte redegjøre for kriminaliteten i sin sone og hvilke tiltak som var satt inn. Bratton skriver at disse møtene var politiets darwinisme; de sterkeste overlevde. De sonesjefene som ikke kunne redegjøre for hva de skulle gjøre for å redusere kriminaliteten, fikk sparken.

Klaget på politivold.

New York-modellen var inspirert av Broken Windows-teorien, men tiltakene gikk lenger enn bare å ta for seg ordensforstyrrelser. Politiet arbeidet systematisk med alt fra ordensforstyrrelser til alvorlig kriminalitet. Tiltakene som ble satt inn bygget på evalueringer og analyser av kriminaliteten. I tillegg ble etaten rustet opp, noe som gjorde politibetjentene bedre rustet og motivert til å yte sitt beste. Parallelt med at kriminaliteten sank i New York, var det en kraftig økning i klager på politiovergrep. Bratton mente at økningen i hovedsak kom fra kriminelle som var misfornøyd med at politiet arresterte dem.

Menneskerettighetsorganisasjonene var av en annen oppfatning. Amnesty Internationals rapport om New York-politiets brutalitet viste at mange av ofrene for politivolden ikke hadde gjort seg skyldige i lovbrudd, men ble utsatt for overgrep i situasjoner der de utfordret politiets autoritet. Rapporten viste også at mennesker med etnisk minoritetsbakgrunn var mest utsatt for politiovergrepene. En advokatforening mente at det var store mørketall når det gjaldt ofre for politibrutalitet blant etniske minoriteter, da advokatene bare hadde kapasitet til å bistå i de mest alvorlige sakene, og at hvite borgere hadde lettere for å vinne frem med klager på mindre alvorlig overgrep.

Ikke bare New York.

Et moment som ikke er kommet tydelig frem i diskusjonen rundt New York-modellens suksess med å redusere kriminaliteten, er at det i løpet av samme tidsperiode har skjedd et fall i den registrerte kriminaliteten i hele den vestlige verden. Også i andre amerikanske storbyer – som ikke hadde nulltoleranse – gikk kriminaliteten kraftig ned. Når man skal vurdere effekten av innføringen av nulltoleranse i New York, er det viktig å ta hensyn til at byen også ble rustet opp både når det gjelder sosial-, helse— og utdanningssystemene. Befolkningssammensetningen og misbruksmønsteret endret seg også. Alt dette er faktorer som vil bidra til en reduksjon i kriminaliteten uavhengig av politiets metoder.

Færre skytevåpen.

Den norske forskeren Vidar Halvorsen skriver at «NYPDs virksomhet har hatt en vanskelig identifiserbar innvirkning på en allerede fallende kriminalitetskurve». Halvorsen mener at den beste forklaringen på nedgangen i kriminaliteten er at antall skytevåpen i sirkulasjon på gateplan ble kraftig redusert. En slik reduksjon har ingen sammenheng med nulltoleranse mot knuste ruter eller tigging og tagging.

Det er viktig å understreke at New York-modellen var en stor suksess for mange av byens borgere og besøkende, fordi kriminalitet og ordensforstyrrelser opplevdes som et stort problem. Ikke desto mindre viste modellen at den aggressive politiinnsatsen hadde store menneskelige kostnader.

Det er viktig når vi diskuterer den norske politimodellen at vi ikke skaper et politi der det å slå hardt ned på noe sees på som viktigere enn å drøfte hva det skal slås hardt ned på. Vi må holde fast ved at politiets viktigste rolle er som samfunnets og borgernes beskytter, og at de ikke blir redusert til byens hardtslående renovasjonsetat.

Les mer om

  1. Kronikk