Kronikk

Nye feiltolkninger av kilder i Michelets kronikk

  • Elise Barring Berggren
    Historiker
  • Bjarte Bruland
    Historiker
  • Mats Tangestuen
    Historiker og faglig leder, Jødisk Museum i Oslo

Det tyske skipet Donau tok 530 norske jøder til utryddelsesleirene. Bildet er fra Amerikalinjens kai, Utstikker 1. Foto: Georg W. Fossum

Marte Michelet motbeviser ikke feilene vi har dokumentert.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

For en måned siden ga vi ut boken Rapport frå ein gjennomgang av ‘Hva visste hjemmefronten?’, der vi undersøkte kildebruken og en rekke av konklusjonene i Michelets bok. Vi har avdekket alvorlige og omfattende feil i boken og vist at sentrale konklusjoner har liten støtte i kildematerialet.

I flere aviser fredag 27. november kommenterer Michelet to av disse feilene. Men her motbeviser hun ikke feilene vi har dokumentert. Og hennes fortolkning av en av de nye kildene vi har presentert, er preget av lignende feiltolkninger som de hun gjør i boken. I tillegg gir hun en uriktig fremstilling av hva vi har skrevet.

Påstand 1: Studentaksjonen

En av hovedkonklusjonene i Michelets bok er at jødene fikk mindre hjelp til å flykte fordi de var jøder. Hun bruker flere argumenter for å understøtte dette. Ett av mange er at hun hevder at studentene fikk mer hjelp til å flykte i slutten av 1943 enn jødene fikk ett år tidligere: «hele apparatet [ble] satt i sving denne gangen». Hun skriver at «[i] løpet av noen uker kom hundrevis av studenter seg over til Sverige.» Michelet mener at dette «må ha noe å gjøre med at studentene i motsetning til jødene var det motstandsledelsen oppfattet som ‘alminnelige nordmenn’».

Det Michelet ikke opplyser om, er at jødenes flukt gikk raskere enn studentenes flukt. De første ni ukene etter arrestasjonen av de jødiske mennene, kom 837 jøder seg over til Sverige. De første ni ukene etter arrestasjonen av studentene, kom rundt 650 studenter seg over til Sverige. Mange studenter lå dessuten i dekning lenge etter dette – lengre enn de fleste jødiske flyktningene. Dette er ikke å besvare Michelets fremstilling «med et regnestykke», slik hun skriver i sin kronikk, men å inkludere en vital detalj som står i motstrid til hennes argument.

Elise Barring Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen.

I kronikken skriver Michelet at motstandsmennene Tore Gjelsvik og Arvid Brodersen advarte om studentaksjonene, men ikke om jødeaksjonene. Hun skriver at «[d]enne kontrasten er helt utelatt» i vår bok. Men vi har i vår bok dokumentert at Michelets påstand om at Brodersen og Gjelsvik fikk konkrete varsler om jødeaksjonene lang tid i forveien, i liten grad støttes av kilder.

Vi gjør derimot rede for annen viktig kontekst som er sentral for å sammenligne student- og jødeaksjonene. Som at de norske jødene kom raskere over grensen på tross av at fluktorganisasjonene hadde større kapasitet i slutten av 1943 enn høsten 1942. Og på tross av at jødiske flyktninger – som representerte et tverrsnitt av befolkningen med både gamle, barn og syke – var vanskeligere å hjelpe til Sverige enn unge studenter.

En sammenligning av student- og jødeaksjonene er sentral også av en annen grunn. Det viser at mange av de samme gnisningene oppsto da studentene skulle flykte, som da jødene skulle flykte. For det første viser det at det også i 1943 var vanskelig å organisere en massetransport av mange mennesker praktisk talt over natten. For det andre kom flyktningloser med lignende negative uttalelser om studenter som om jøder. Denne viktige konteksten mangler i Hva visste hjemmefronten?.

Marte Michelets bok Hva visste hjemmefronten skapte stor debatt i 2018 og også nå, to år senere. Foto: Gyldendal

Michelet mener vi bruker dette «som ‘bevis’ på at det ikke var antijødiske holdninger i fluktapparatet». Det stemmer ikke: Vi poengterer kun at Michelet ikke kan bruke studentaksjonen slik hun gjør, for å støtte sin teori om at jødene fikk mindre hjelp til å flykte på grunn av antijødiske holdninger. Her er en viktig forskjell. Denne debatten kommer ikke til å bevege seg fremover om Michelet skal gi en uriktig fremstilling av hva vi har skrevet.

Påstand 2: Sønsteby

Et annet argument Michelet bruker i boken for å understøtte sin tese om at jødene fikk mindre hjelp til å flykte fordi de var jøder, er at Gunnar Sønsteby stengte sine ruter for jødiske flyktninger. Hun viser til et intervju Ragnar Ulstein gjorde med Sønsteby i 1984, der de snakker om en rapport Sønsteby skrev i 1942. Ulstein refererer til rapporten hvor Sønsteby «beklager sterkt at noen kvinner skal eksporteres til Sverige til sine familier.» Men hverken rapporten eller denne delen av intervjuet handler om jødiske nordmenn. At disse kvinnene skulle vært jødiske, er noe Michelet selv legger til. Det er beviselig feil. Hun legger også til at Sønsteby mente kun «motstandsfolk» skulle benytte ruten. Det sier han ikke; han sier folk som var i «fare».

At disse kvinnene skulle vært jødiske, er noe Michelet selv legger til. Det er beviselig feil.

Michelets eneste kilde på at Sønsteby stengte sine ruter for jøder, støtter dermed ikke denne konklusjonen. Den handler ikke om jøder i det hele tatt. Det som derimot kan bevises, er at Sønsteby bisto jøder å flykte både før og etter dette, noe flyktninger selv har oppgitt i ettertid.

Michelet sier seg nå enig i at hun tar tatt feil her, men mener at konklusjonen hennes om at Sønsteby stengte sine ruter for jøder, likevel står stødig på grunn av en ny kilde vi skriver om i boken vår. Vi viser til en rapport Sønsteby mottok 4. november 1942 av sin sjef i Stockholm, Daniel Ring. Michelet mener denne rapporten viser at om hun feiltolket kilden hun opprinnelig brukte, fikk hun rett likevel. Men hun feiltolker denne kilden.

I rapporten ber Ring Sønsteby snakke med en jødisk kvinne han har kontakt med, en kvinne som organiserte flukt for jøder over Kongsvinger. Men Ring ber ikke om at jøder skal hindres i å flykte. Han er bekymret for at rutene ligger for tett inntil hverandre, og ber om at flyktningene skal hjelpes over på andre ruter: «La henne forstå at vi gjerne vil hjelpe henne og hennes frender, det er jo nu mere enn vanlig stor synd på dem, men send disse folk med ruter i helt andre strøk og la andre folk stelle med det.»

Gunnar Sønsteby fotografert i 1945. Foto: Scanpix

Her er det altså snakk om å legge om ruter som ligger for tett opptil hverandre og sende flyktninger over andre ruter, ikke stenge ruter for jøder. Michelet har ikke sett de originale rapportene, men flere av dem ble utgitt i bokform i 1985. Der ville hun sett at å hindre at ruter krysset hverandre, var noe Sønsteby forsøkte å løse også lenge før jødenes flukt. At akkurat denne kilden nevner jøder, betyr ikke at rokeringen av rutene var motivert av antijødiske holdninger.

Som vi har vist flere steder i vår bok, tolker Michelet stengte ruter som et tegn på at jøder ikke ble prioritert. Men hverken kilden Michelet bruker i boken eller kilden hun viser til i aviskronikken, tyder på at Sønsteby stengte ruter for jøder fordi de var jøder. Hun feiltolker begge. Rapportene trykket i bokform i 1985 viser at Sønsteby sommeren og høsten 1942 videreformidlet desperate meldinger fra losene ved grensen. Trafikken ble for stor, og losene ba om pauser så ikke både loser og flyktninger ble tatt.

Det var i flyktningenes interesse å være i dekning inntil sikrere ruter ble etablert, fremfor å bli sendt på en overeksponert rute, for så å bli tatt. De samme mekanismene var gjeldende da studentene måtte flykte. De aktuelle rapportene er gjengitt i sin helhet i vår bok. Her kan leserne selv vurdere.
Michelets påstander om at Sønsteby stengte sine ruter for jøder, og at motstandsbevegelsen ga studentene mer hjelp enn jødene fordi de ikke ble «oppfattet som ‘alminnelige nordmenn’», støttes altså ikke av kildene hun bruker.

Begge disse konklusjonene bygger feilaktig oppunder en hovedtese i Hva visste hjemmefronten?: At «antijødiske fordommer [fikk] store konsekvenser for responsen på den jødiske flukten». Dette, kombinert med andre feil, gjør at denne påstanden finner lite støtte i kildematerialet.

Det er enighet om at det fantes antijødiske holdninger i fluktapparatet, på samme måte som det er konsensus om det var antisemittisme i Norge både før, under og etter krigen. Dette har vi vist til både i boken og i tidligere arbeider. Og norsk antisemittisme er det mye forskning på.

Men spørsmålet er: Tar Michelet riktige folk? Og fikk disse holdningene så store konsekvenser for jødisk flukt som hun mener å kunne bevise? Vi har dokumentert at kildene hun bruker, ikke støtter hennes vidtrekkende konklusjoner på disse punktene.

Karakteristikker

Vi er glade for at debatten nå langsomt begynner å bevege seg bort fra å stemple oss med polariserende merkelapper, og mot en diskusjon av våre funn. Men Michelet fortsetter å spekulere i våre motiver.

Michelet fortsetter å spekulere i våre motiver.

Hun skriver at vi har arbeidet «i tett samarbeid med Hjemmefrontmuseet». Det stemmer ikke. Det stemmer heller ikke at utgangspunktet for boken vår har vært «å finne feil», slik Michelet hevder. Vårt mandat fra initiativtager Dag og Tid var å undersøke kildegrunnlaget for sentrale argumenter i boken. At vi har avdekket mange feil og sviktende konklusjoner, er ikke et resultat av et «nærsynt» fokus, men av at feilene i Michelets bok er omfattende.

Vi har ikke spekulert i Michelets motiver eller intensjoner, hverken i boken eller i den påfølgende debatten. Vi håper derfor Michelet kan gjøre oss den samme tjenesten tilbake.

  1. Les også

    Kronikk av Berggren, Bruland og Tangestuen: Lite tillitvekkende fra Gyldendal

  2. Les også

    Kronikk: Marte Michelet svarer forfatterne av «motboken»: Vi kunne vært allierte

  3. Les også

    Bokanmeldelse: Slakt som nærmer seg karakterdrap

Les mer om

  1. Andre verdenskrig
  2. Auschwitz
  3. Holocaust
  4. Gunnar Sønsteby

Flere artikler

  1. DEBATT
    Publisert:

    Michelet svarer forfatterne av «motboken»: – Vi kunne vært allierte

  2. KRONIKK
    Publisert:

    Lite tillitvekkende fra Gyldendal om Michelets bok

  3. KRONIKK
    Publisert:

    Hva skjer når et forlag ikke lytter til faghistorikerne?

  4. KULTUR
    Publisert:

    Marte Michelet beklager deler av omstridt bok: – Jeg har gjort feil, men jeg er ingen juksemaker

  5. KRONIKK
    Publisert:

    Et spørsmål om Gyldendals anstendighet og troverdighet

  6. KOMMENTAR
    Publisert:

    «Hva visste hjemmefronten?» egner seg dårlig for en rettssak