Danmarks mørke flyktninghistorie fra krigen
Desperate tyske sivile flyktet i et enormt antall til Danmark for å unnslippe Den røde armé. Danskene anså dem som medansvarlige for nazistenes forbrytelser og internerte dem.
11. februar 1945, litt etter klokken 19.00, la det tyske transportskipet Wartheland til kai i Københavns frihavn. Det kom fra det østlige Tyskland. Om bord var de første 200 av til sammen ca. 250.000 tyske flyktninger som ble sendt til Danmark frem til frigjøringen 5. mai.
De var en del av den gigantiske strømmen av flyktninger fra Øst-Preussen og de øvrige tyske østområdene som kom seg til Vesten under Tysklands militære sammenbrudd.
Ordre fra Hitler
De flyktet fra krigen og for å unngå å bli tatt til fange i en kommunistisk okkupasjonssone. Men først og fremst flyktet de nok av frykt for hva de sovjetiske soldatene ville gjøre med dem. Øyenvitneberetninger om massedrap, mishandlinger og voldtekter sirkulerte i stort antall sammen med en mengde løse rykter.
Den tyske propagandaen fortalte historier om sovjetiske grusomheter i håp om å styrke befolkningens motstandsvilje. Resultatet ble det motsatte. Historiene skapte panikk.
Folk flyktet i stedet for å bli igjen og ta opp kampen. Mottakskapasiteten i de vestlige delene av Tyskland ble raskt så overbelastet at Hitler 8. februar ga ordre om å transportere en del av flyktningene til Danmark.
Underernærte og traumatiserte
Wartheland var det første tyske flyktningskipet som ankom Danmark. Resten av den totalt kvarte millionen tyskere fra Øst-Preussen, Baltikum og Pommern kom til landet på minst 70 andre skip, ubåter, småfartøyer og tog.
Hverken den tyske okkupasjonsmakten eller de danske myndighetene, som overtok ansvaret for flyktningene etter frigjøringen 5. mai, hadde planer eller ressurser til å håndtere denne enorme mengden av fortvilte mennesker. De var hovedsakelig kvinner, barn og eldre menn, som mange var underernærte og på annen måte svært medtatte og traumatiserte etter uker eller måneder på flukt.
Flyktningene kom til et land der alminnelig medmenneskelighet og bevisstheten om en demokratisk stats forpliktelser overfor mennesker i nød konkurrerte med sterke antityske følelser.
For mange dansker – antagelig de fleste – representerte flyktningene den fienden som hadde holdt Danmark okkupert i fem år, og som siden høsten 1944 hadde opptrådt stadig mer brutalt i forsøket på å undertrykke den voksende motstanden mot okkupasjonen.
Ble nektet legehjelp
De tyske militære myndigheter søkte hjelp hos danske embetsmenn og andre nøkkelpersoner for å håndtere flyktningkrisen i februar-april 1945.
Men disse traff sine beslutninger på bakgrunn av folkets antityske følelser. Det gjaldt ikke minst Den Almindelige Danske Lægeforening, som 25. mars besluttet at danske leger kun skulle hjelpe tyske flyktninger «når de på grunn av forholdene i hvert enkelt tilfelle føler seg tvunget til det».
Beslutningen ble tatt etter press fra motstandsbevegelsen, som betraktet hjelp til flyktningene som hjelp til den tyske krigsinnsatsen, men også fra legeforeningens egne medlemmer. De hadde ved flere tilfeller blitt ofre for den tyske «mot-terroren».
28. mars utstedte det danske innenriksdepartementet et rundskriv. Det påla sykehusene kun å motta tyske flyktninger hvis de var i overhengende livsfare eller led av tyfus, paratyfus, dysenteri eller flekktyfus. Disse sykdommene kunne ellers bre seg i den danske befolkningen.
Tusener tyske barn døde
Frem til 5. mai 1945 døde i alt 6850 tyske flyktninger i Danmark. Av dem var det 4132 barn under 15 år. Bare i april døde 2395 flyktningbarn under 15 år.
Dødsårsakene for de eldre barnas vedkommende var først og fremst infeksjonssykdommer som lungebetennelse, meslinger, difteri og akutt mage/tarmbetennelse. For de yngste barna var dødsårsaken mangelsykdommer og andre sykdommer som skyldtes utilstrekkelig omsorg.
I løpet av sensommeren og høsten 1945 begynte dødeligheten blant flyktningene å synke ned mot et nivå som noenlunde tilsvarte nivået i den danske befolkningen.
Da var de svakeste allerede døde, og det var gradvis blitt mer orden på flyktningenes innkvartering, ernæring og helsepleie (ved tysk helsepersonell). Det var også blitt gjennomført omfattende vaksinasjonskampanjer. I perioden 1945–1949 døde i alt 17.209 flyktninger i Danmark.
Mente flyktningene var medansvarlige
Danske myndigheter overtok ansvaret for flyktningene ved frigjøringen 5. mai. De fleste danske politikerne delte nok den alminnelige oppfatning om at flyktningene var medansvarlige for nazistenes forbrytelser. Og de var i alle fall nødt til å ta hensyn til den antityske stemningen i befolkningen.
Dessuten ville de heller bruke ressurser på å få Danmark i gang igjen etter okkupasjonen enn på å innkvartere, brødfø og pleie nesten en kvart million uønskede gjester. På den annen side var de klar over at Danmarks fremtidige internasjonale omdømme og forhold til Tyskland delvis var avhengig av hvordan man behandlet flyktningene.
Flyktningene ble i første omgang betraktet som et akutt problem som man forsøkte å løse med omtrent de samme improviserte midlene som de tyske myndighetene hadde benyttet seg av.
Det vil si innkvartering i skoler, idrettshaller, forsamlingshus, hoteller, kaserner og lignende. Så langt som mulig ville danske myndigheter unngå å investere i mer permanente anlegg og institusjoner. Flyktningene ble forventet å være ute av landet igjen i løpet av noen måneder.
Opprettet flyktningleirer store som byer
Det lyktes da også å sende opp mot 50.000 flyktninger til Tyskland umiddelbart etter frigjøringen, men ca. 200.000 ble igjen i Danmark. Og da det i slutten av juli 1945 ble klart at de skulle bli i Danmark i hvert fall gjennom vinteren 1945-1946, måtte det finnes mer bærekraftige løsninger.
Resultatet ble å opprette den statlige flyktningadministrasjonen og etablere store flyktningleirer rundt om i landet. Oksbøl-leiren i Vest-Jylland og leiren på Kløvermarken ved København var de to største, med henholdsvis 36.000 og 15.000 beboere.
Den nye infrastrukturen gjorde det mulig å konsentrere flyktningene på færre steder, og å frigjøre de beslaglagte skolene og lignende bygninger til deres egentlige formål.
Flyttingen til de nye leirene ga flyktningene en klar fornemmelse av at oppholdet i Danmark ville bli av lengre varighet enn de fleste hadde forestilt seg. De måtte innstille seg på et liv bak piggtråd på ubestemt tid – uten å vite hvor de ville bli sendt når de en gang forlot interneringsleirene – og med ingen eller svært liten mulighet til å påvirke situasjonen sin frem til da.
De allierte ville ikke motta dem
Det var ikke opp til Danmark å bestemme når flyktningene skulle forlate landet eller hvor de skulle reise. Det avhang helt og holdent av Storbritannias, USAs, Frankrikes og Sovjetunionens vilje til å motta dem i sine respektive okkupasjonssoner i Tyskland.
Men der sultet befolkningen og manglet boliger. Og de hadde allerede tatt imot ca. 12,5 millioner flyktede og fordrevne tyske borgere, «folketyskere», fra Øst-Preussen, de baltiske landene, Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Jugoslavia, Romania, Bulgaria, Sovjetunionen med flere.
Den danske løsningen ble å sørge for flyktningene på et nivå som man kunne være bekjent av «overfor oss selv og overfor fremtiden», som lederen av flyktningadministrasjonen, den sosialdemokratiske politikeren Johannes Kjærbøl, formulerte det.
Samtidig skulle nivået være lavt nok til ikke å provosere befolkningen. Ingen flyktning skulle ha det bedre enn den dårligst stilte danske.
Internert for å beskytte danskene
Flyktningene ble internert i bevoktede leirer. Slik skulle den danske befolkningen beskyttes mot smittsomme sykdommer og nazistisk påvirkning, og «fraternisering» unngås.
Særlig viktig var det å holde flyktningene samlet og under kontroll. Man ville unngå at de blandet seg med det danske samfunnet og dermed ble vanskeligere å sende ut av landet når det en gang ble mulig.
Konsentrasjonen i stadig færre store leirer økte mulighetene for å etablere skoler, kirker, kulturinstitusjoner og arbeidsplasser i leirene. Så langt det var mulig ble disse organisert som selvstyrte tyske «kommuner» med egen forvaltning og eget politi, rettsvesen og så videre – alt sammen under dansk kontroll og i siste instans underlagt danske myndigheter.
Vanskelige forhandlinger med allierte
Fra sensommeren 1945 forsøkte danske myndigheter via offisielle og uoffisielle kanaler å overtale de allierte til å motta flyktningene i de respektive okkupasjonssonene i Tyskland.
Det ble et langt og komplisert forhandlingsforløp, hvor Danmark blant annet tilbød matvarer både til Storbritannia og okkupasjonssonene, soldater til avlastning for den britiske okkupasjonsstyrken og fortsatt amerikansk adgang til baser på Grønland.
I tillegg kom personlige kontakter til allierte beslutningstagere og forskjellige former for informasjonsarbeid, som pressebesøk i flyktningleirene og resolusjoner vedtatt av internasjonale kirke- og kvinneorganisasjoner som krevde flyktningene «hjemsendt».
Både det britiske og det amerikanske utenriksdepartementet var svært oppmerksomme på hva Danmark hadde å tilby og var tilbøyelige til å komme danskene i møte. Men de møtte motstand fra de militære okkupasjonsmyndighetene som i så fall skulle overta det konkrete ansvaret for flyktningene i Tyskland.
De første flyktningene ble sendt ut av Danmark i november 1946. De siste forlot landet 15. februar 1949. Omtrent 36.000 kom til den sovjetiske sonen, de øvrige ble fordelt i de tre vestlige sonene.
Oversatt fra dansk av Bjørg Hellum.
Thomas Harder er forfatter, litterær oversetter og har hovedfag i historie og italiensk. Han har utgitt flere bøker om andre verdenskrig og okkupasjonen i Danmark, deriblant: De uønskede: De tyske flygtninge i Danmark 1945–1949. Han arbeider nå med en bok om jagerpiloten Kaj Birksted, som under krigen ble oberst i Royal Norwegian Air Force (RNAF) i Storbritannia.
