Kronikk

Vil Joe Biden bringe USA tilbake til folkeskikken i internasjonal politikk?

  • Bernt Hagtvet
    Bernt Hagtvet
    Professor i statsvitenskap, Bjørknes Høyskole, styreleder, Human Rights House Foundation

Kontrasten i menneskerettighetsarbeidet mellom Donald Trump og Joe Biden (bildet) kan bli slående, skriver kronikkforfatteren. Foto: Patrick Semansky / AP / NTB

Vi har sett en rendyrket forakt fra amerikansk side for FNs menneskerettighetssystem.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

USA og Kina er samstemmig i sin motstand mot menneskerettighetsverdiene. Begge stormakter ser på overholdelse av FNs menneskerettighetskonvensjoner som et «indre anliggende» utenfor internasjonalt innsyn. Det er rendyrket maktpolitikk som har åpnet for eksesser i dobbeltmoral.

Med Joe Biden i Det hvite hus er det håp for en amerikansk tilbakevending til folkeskikken i internasjonal politikk. Kontrasten i menneskerettighetsarbeidet mellom Trump og Biden kan bli slående.

Under Trump sluttet USA seg til den svarteste reaksjon i forsvaret av FNs universelle menneskerettighetssystem. USA har en til dels flekkete forhistorie når det gjelder beskyttelsen av menneskerettighetene, især i Latin-Amerika.

Men internasjonale menneskerettighetsaktivister har i det store og hele sett på USA som en alliert i kampen for den sivilisering av politikk og samfunnsliv som menneskerettighetskonvensjonene betyr. Dette var særlig tilfelle under presidentene Jimmy Carter, Bill Clinton og Barack Obama.

Les også

USA trekker seg fra FNs menneskerettighetsråd

Amerikansk tilbaketrekning

Med Donald Trump inntrådte et skille. I tråd med sin «America first»-ideologi mente Trump at det var ingen oppgave for USA å fremme menneskerettighetene i andre land. Denne tilbaketrekningen brøt med en lang aktivistisk demokratisk tradisjon i amerikansk utenrikspolitikk.

Konsekvensene ble umiddelbare: Trump viste en forståelsesfull, ja endog understøttende holdning til diktatorer eller aspirerende diktatorer verden over – fra Viktor Orbán i Ungarn til Jair Bolsonaro i Brasil og de gryende gorillaregimene i Tyrkia og på Filippinene. Samlet så vi en høyrepopulistisk offensiv uten sidestykke siden andre verdenskrig.

President Donald Trump ga støtte til Brasils omstridte president Jair Bolsonaro. Under et møte i Det hvite hus i fjor utvekslet de landslagstrøyer. Foto: Evan Vucci / TT NYHETSBYRÅN / NTB

Undergraving av den internasjonale strafferettsdomstolen

Sist år ble denne alliansen på ny bekreftet. USA har aldri underskrevet Roma-charteret som opprettet ICC, den internasjonale straffedomstolen. Hovedoppgaven til ICC er å etterforske og straffe krigsforbrytelser og beslektede menneskerettighetsbrudd. Men Obama stilte seg ikke hindrende i veien for domstolens virksomhet – så lenge den ikke berørte amerikanske interesser.

Dette endret seg da ICC ønsket å etterforske krigsforbrytelser i Afghanistan. Slik etterforskning ville måtte berøre amerikanske soldater. Da slo Trump-administrasjonen til og varslet sanksjoner mot etterforskerne i domstolen. Altså en statlig vendetta mot konkrete etterforskere som utfører oppdrag fra en internasjonal domstol.

Brudd med amerikanske tradisjoner

I disse dager markeres 75-årsdagen for Nürnbergdomstolen – en domstol som ikke minst etter amerikansk påtrykk, sto for oppgjøret med nazi-barbariet.

I dette lys er det ekstra grunn til å merke seg denne kyniske vending i USAs syn på internasjonale menneskerettigheter. Avkledd alle omskrivninger har vi sett en rendyrket forakt fra amerikansk side for FNs menneskerettighetssystem.

Joe Biden har varslet en styrking av USAs rolle som aktivist på demokratiets vegne. Det er på dette feltet hans restaurasjonsarbeid etter Trump vil møte sine sterkeste utfordringer.

Les også

Med ny president i USA kunne man håpe på lettere vilkår for egyptiske aktivister. Foreløpig går det meste i gal retning.

Selektiv menneskerettighetsforståelse

Den utgående administrasjonen i Washington ser altså ned på internasjonale normer som USA selv har stått som fødselshjelper til siden 1948. Men det hindrer ikke at Trumps folk tyr til menneskerettslig argumentasjon når det passer dem.

Trump støttet for eksempel demokratidemonstrasjonene i Hongkong med slike argumenter – fordi det harmonerte med hans anti-Kina-linje. I synet på den undertrykte muslimske uigur-minoriteten i Kina gjentas argumentet, til Kinas økende irritasjon.

Men i det øyeblikk menneskerettighetshensyn støter an mot USAs realpolitiske interesser, viker verdiene. Opportunisme trumfer prinsipper. Som i tilfellet mordet på den saudiske opposisjonspolitikeren Jamal Khashoggi. Ved slike kollisjoner tones forargelsen ned, og USAs realpolitiske interesser trer inn i stedet. Vi har å gjøre med en utvelgende forargelse og en dobbeltmoral uten grenser.

Fra morderne i Riyadh kom de obligate unnskyldninger om at de skyldige satt lenger ned i systemet. Trump nikket forståelsesfullt til det.

Hjertelig stemning mellom president Donald Trump og Saudi-Arabias kronprins Mohammed bin Salman under G20-toppmøtet i 2019. Foto: Handout / Reuters / NTB

USA og Kina er like

Det paradoksale til nå er at Kina og USA har delt synet på forholdet mellom nasjonale interesser og internasjonal strafferettspleie. Begge stater trekker opp et teppe av raison d’état – absolutt statlig overhøyhet – for å verne seg mot innsyn utenfra.

USA vil ikke ha noen forsøk fra ICCs side på å trekke amerikanske soldater for retten for menneskerettighetsbrudd. Dette er en form for «America first». Og Kina fnyser av alle forsøk på å få landet til å respektere anerkjente standarder for minoritetsrespekt og ytringsfrihet i Hongkong eller for uigurene. Det er «China first».

Felles er at statlige overgrep søkes skjult bak et skjold av «indre anliggender». Stalin tenkte på samme måten da FNs universelle menneskerettserklæring ble vedtatt i 1948.

Annekteringens motsigelser

Man kan ikke forvente konsistens i internasjonal politikk. Der er det makt som teller. Ikke å se det er romantikk.

Men menneskerettighetskonvensjonene (som Kina har underskrevet flere av enn USA) må forstås som et absolutt sivilisatorisk minimum, uansett regimeform. Derfor er hykleriet en ekstra skam på dette feltet.

Ta maktspillet rundt annekteringer som eksempel. Her blir dette spillet ekstra pinlig. Da Vladimir Putin annekterte Krim, utløste det sterke vestlige sanksjoner med referanse til folkeretten.

I en årrekke har Israel gjort det samme: Mot internasjonal lov og FN-vedtak har staten underlagt seg palestinsk land. Israel sto nylig også på nippet til regelrett å annektere store deler av Vestbredden.

Denne skamløshet har ikke utløst en lignende reaksjon. Tvert om, USAs utenriksminister Mike Pompeo reiser demonstrativt til de ulovlige bosettingene og de okkuperte Golan-høydene for å si at USA anerkjenner disse erobringene.

USAs utenriksminister Mike Pompeo besøkte den israelskokkuperte Golanhøydene i november. Foto: Reuters / NTB

Skambelegge

Konfrontert med dette hykleriet og denne særbehandling av Israel, har det internasjonale menneskerettighetsmiljøer få andre strategier enn «shaming»: Påpeke denne selektive forargelse og skambelegge utøverne.

I tilfellet Israel er dette ekstra nødvendig. Nettopp denne systematiske underleggelsen av palestinsk land har i manges øyne kvalifisert landet til å bli en ren pariastat – de siste fire årene assistert av en narsissistisk bølle i Det hvite hus som neppe har viet palestinernes sak en tanke.

Det er et trist paradoks at en stat som ble opprettet for å skape et hjem for et forfulgt folk, selv har tatt rollen som undertrykkere av et annet folk. At den indre opposisjonen mot denne linjen er blitt så svak, fordyper tragedien.

  1. Les også

    Trump kommer til FN med et budskap om «Amerika først». Norge og andre vil prøve å dra i motsatt retning.

  2. Les også

    Nye «sterke menn» vokser frem over hele verden. USAs dårlige eksempel er én viktig årsak, mener eksperter.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Menneskerettigheter
  2. Amerikansk politikk
  3. Kronikk

Relevante artikler

  1. VERDEN
    Publisert:

    Han var Trumps «favorittdiktator». Nå er han en av dem som legger om kursen etter presidentvalget i USA.

  2. VERDEN
    Publisert:

    Trumps fire år i tall: Har sendt rundt 25.000 Twitter-meldinger

  3. VERDEN
    Publisert:

    Trump: Marokko normaliserer forholdet til Israel i bytte mot amerikansk anerkjennelse i Vest-Sahara

  4. DEBATT
    Publisert:

    Vi har ikke sett hvor revolusjonært dette presidentskapet har prøvd å være i sin utenrikspolitikk

  5. KOMMENTAR
    Publisert:

    Mange kristne er overbevist om at Donald Trump er svar på deres bønner

  6. VERDEN
    Publisert:

    Trump: Sudan normaliserer forholdet til Israel og tas av terrorliste