Kronikk

Er forsoning mulig?

  • Knut Vollebæk

Myndighetene hadde en omfattende praksis med å ta barna fra familier av tater/romanislekt, skriver Knut Vollebæk. Her henter barnevernet på lille julaften 1955, assistert av politiet, seks barn fra en romfamilie ved Nordre Aasen i Oslo. Foto: <B>AAGE STORLØKKEN/NTB SCANPIX</B>

Et oppgjør med fortidens politikk og overgrep overfor taterne/romanifolket er viktig for å kunne gå videre som samfunn.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Knut Vollebæk.

Taterne/romanifolket er blant de minoritetene som har vært spesielt rammet av overgrep. Flere ble blant annet urettmessig utsatt for sterilisering, fratatt sine av barn og plassert på Svanviken arbeidskoloni, drevet av «Norsk misjon blant hjemløse» gjerne kalt «Misjonen». Dette går frem av den nye boken Skammens historie av Thomas Vestgården og Sigmund Aas.

Jeg tok i fjor høst over som leder for det offentlige granskningsutvalget som skal evaluere norsk lovgivning og politikk overfor denne gruppen de siste hundre år. Vi skal ifølge mandatet kartlegge og beskrive det som er skjedd av overgrep. Vi skal vurdere politikk og praksis i lys av norsk lov og internasjonale menneskerettigheter. Og vi skal foreslå tiltak som kan bidra til «rettferdighet og forsoning».

Tillit ble brutt ned

Forsoning handler om å gjenopprette brutte relasjoner og legge grunnlag for ny tillit. I dette tilfellet er minoritetsgruppens tillit til majoriteten, staten, kirken og kommunene brutt ned over tid på grunn av mange overgrep og forsømmelser.

Spørsmålet vi som samfunn må stille oss er hvordan de som har vært utsatt for urett skal få tillit til at offentlige ansatte nå også skal være deres representanter, at staten og kommunene nå også representerer dem og skal sikre deres rettigheter.

Kanskje er de siste punktene i mandatet de viktigste: Hvilke tiltak kan kompensere for den urett som er begått? Hva kan vi gjøre for å unngå diskriminering i fremtiden? Hvordan kan vi bidra til forsoning?

Først fakta – så forsoning

Erfaringer fra andre land, som Sør-Afrika, viser at forsoning ofte krever at vi først får frem fakta om historie, og så tar klart og entydig avstand fra urett som er skjedd. Derfor er kartlegging av historien også viktig for utvalget.

Utvalget har satt i gang en rekke utredningsprosjekter. Vi undersøker blant annet hvor mange av de lobotomerte på Gaustad som var av tater-/romanislekt, og hvor de som døde under oppholdet på Gaustad ble gravlagt.

Et annet prosjekt kartlegger bosettingspolitikken overfor reisendefolket. En uttalt politisk målsetning var å få dem til å bli bofaste. Men utvalgets foreløpige funn kan tyde på at en del kommunestyrer var svært lite interesserte i å la dem bosette seg i kommunen.

På en del områder kan vi bygge videre på tidligere forskning. Skammens historie viser for eksempel til forskning to av utvalgets medlemmer har gjennomført om sterilisering av kvinner og fratakelse av barn.

Tvangssterilisering på Svanviken

Historiker Per Haaves forskning viser at tater-/romanikvinner noe oftere enn andre kvinner ble sterilisert mer eller mindre tvangsmessig. Blant annet ble 37 prosent av kvinnene på Svanviken arbeidskoloni i perioden 1949–1970 sterilisert. Forskningen viser at det i en del av disse tilfellene klart dreiet seg om tvangssteriliseringer. I tillegg tyder undersøkelsene på at det lå press til grunn i flere tilfelle der kvinnene formelt hadde akseptert inngrepet. Noen av kvinnene ble truet med at barna de hadde, ville bli tatt fra dem dersom de ikke lot seg sterilisere.

Et annet utvalgsmedlem, sosiolog Karen-Sofie Pettersen, har forsket på Misjonens og myndighetenes omfattende praksis med å ta barna fra familier av tater-/romanislekt. Utvalget undersøker nå om gjeldende lover og regler ble fulgt ved slike omsorgsovertagelser.

Misjonen fungerte i nærmere 100 år som et slags direktorat for statens politikk overfor reisendefolket. Misjonen var initiert og ledet av prester og andre med tilknytning til Den norske kirke. Men departementet var også representert i Misjonens styre i en årrekke. Misjonens arbeid var i hovedsak finansiert av staten. Dette forholdet mellom Misjonen og de offentlige myndighetene er også et tema utvalget vil se på.

Mange virkemidler var feil

Noen vil innvende at en del av det vi nå ser som urett og overgrep ble utført av folk som egentlig ville de reisende vel, og at det skjedde ut fra tankesett som var utbredt den gangen. Men dette betyr ikke at vi ikke i dag kan innse at mange av virkemidlene var feil.

To ulike regjeringer ga hver sin unnskyldning til taterne/romanifolket, i 1998 og 2000. I 2004 la en stortingsmelding grunnlag for utbetaling av individuell erstatninger til reisendefolket. Samme år vedtok regjeringen å opprette Romanifolkets/taternes kulturfond på 75 millioner kroner som et uttrykk for unnskyldningen til gruppen som helhet. Fondet erstattes nå av en årlig bevilgning. Utvalget vil se nærmere på hvordan reisendefolket har opplevd denne omleggingen.

Også Den norske kirke har forsøkt å gi en unnskyldning for overgrep som er skjedd. Første gang dette kom opp som tema, var på Kirkemøtet i 1998. Den gangen endte det med at flertallet på Kirkemøtet heller ba om unnskyldning på vegne av «det norske folk». Dette skapte skuffelse og sinne blant mange reisend,e som savnet et klarere uttrykk for at Kirken erkjenner sin klare rolle i den uretten som ble begått.

Kirkemøtet vedtok en ny formulering i 2000 der Kirkens medvirkning ble erkjent. Men mange av reisendefolket er opptatt av at denne unnskyldningen ikke er blitt fulgt opp i praksis.

Savner Kirkens unnskyldning

Særlig er det flere som savner en unnskyldning fra Kirkens sosialtjeneste, som ble stiftet og overtok aktiva og passiva da Misjonen formelt sett ble lagt ned i 1986. Utvalget er kjent med at Kirkens sosialtjeneste nå har satt i gang et internt arbeid med å kartlegge sin egen forhistorie, nettopp på denne bakgrunn. Kanskje er et slikt oppgjør – og et synlig uttrykk for det – avgjørende for en reell forsoning.

Staten og en del kommuner har alt utbetalt en del erstatninger til reisendefolk. Utvalget undersøker hvordan disse ordningene i praksis har fungert, særlig om de har sikret likebehandling.

Når vi nå feirer Grunnlovens 200 år, er det spesielt viktig å rette søkelyset også mot de mørkere sidene av norsk historie. Et oppgjør med fortidens politikk overfor taterne/romanifolket er viktig for at vi skal kunne gå videre som samfunn.

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. KRONIKK
    Publisert:

    Transpersoner ble utpekt som uverdige foreldre og måtte steriliseres. Norge må ta ansvar.

  2. VERDEN
    Publisert:

    «Jeg prøvde å overtale dem, men ingenting hjalp. De tvang meg til å gjennomføre operasjonen.»

  3. KRONIKK
    Publisert:

    Menneskerettsorganisasjoner i felles kronikk: Norge må kreve at Russland svarer for overgrep på LHBT-personer

  4. A-MAGASINET
    Publisert:

    Lille julaften 1955 kom norsk politi og barnevern og tok med seg moren

  5. NORGE
    Publisert:

    VG fikk Den store journalistprisen for Tolga-saken

  6. KRONIKK
    Publisert:

    Skal tilliten til velferdsstaten gjenopprettes, må også mistilliten i trygdesystemet bort