Kronikk

Kunsten å samle på bygg | Victor Plahte Tschudi

  • Victor Plahte Tschudi Professor i arkitekturhistorie Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

Bygningen Nasjonalgalleriet spiller en viktig rolle i seg selv, som et klenodium i norsk arkitekturhistorie. Aleksander Andersen, NTB scanpix

Når det nye Nasjonalmuseet åpner sine dører i 2020, bør Nasjonalgalleriet være en naturlig del av museets samling – i kraft av sin egen bygning.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Spørsmålet om Nasjonalgalleriets fremtidige bruk er ennå ikke besvart. Kvalitetssikringen av Statsbyggs forslag om bruk foreligger innen kort tid, og allerede i løpet av våren kan Stortinget fatte en endelig beslutning. En grundig diskusjon om hvilken rolle et av nasjonens mest sentrale monumentalbygg skal fylle er nødvendig.

Victor Plahte Tschudi

Like fullt er det viktig å glede seg over det nye Nasjonalmuseet som oppføres på Vestbanetomten og å berømme det statlige engasjementet som ligger bak. Når Klaus Schuwerk og Jan Kleihues’ bygning åpner dørene i 2020, kroner det en nasjonal satsing på kulturen og fullbyrder sammenslåingen av flere museumssamlinger.

Inkluderer arkitektur

Samlingene favner naturligvis mange ulike uttrykk og format. At museet siden 2003 også inkluderer arkitektur, inviterer til ettertanke. Arkitektur synes i utgangspunktet lite egnet for samling og utstilling, om man da ikke tenker på utendørsmuseer som Norsk Folkemuseum og Maihaugen. Men også Nasjonalmuseet samler på bygg. Og i motsetning til de to nevnte utendørsmuseene, som består av flyttede bygninger, er Nasjonalmuseets bygningsgalleri utstilt in situ.

Christian Heinrich Groschs Norges Bank sto ferdig i 1830. Bygningen i empirestil er et eksempel på tidens svermeri for den klassiske antikken men også et emblem på det nye Norge som trengte offentlige institusjoner. I 2008 kunne Nasjonalmuseet åpne sin avdeling for arkitektur nettopp i Groschs lokaler - for anledningen restaurert og utvidet med en paviljong tegnet av Sverre Fehn.

Nytt perspektiv

Men bygningen på Bankplassen er ikke den eneste i samlingen. Så sent som i 2014 fikk museet ansvaret for Arne Korsmos Villa Stenersen på Vinderen, bygget for finansmannen og kunstsamleren Rolf Stenersen, og ferdigstilt i 1939. Huset er anerkjent som et hovedverk innen norsk funksjonalisme.

Groschs nyklassiske bankbygning og Korsmos funkisvilla er historiske monumenter som inngår i Nasjonalmuseets samling og dermed i en bygningskolleksjon som også setter Nasjonalgalleriet i et nytt perspektiv. Museumsbygget er unikt i norsk sammenheng, tegnet av Heinrich Ernst Schirmer og hans sønn i en stil influert av renessansen.

En Stortingsbeslutning og et spleiselag med Christiania Sparebank måtte til før museet på Tullinløkka sto ferdig og dørene kunne åpnes i 1881. Bygningen var i utgangspunktet ment som et skulpturmuseum. Men nasjonens malerisamling, som hadde vært på flyttefot i mer enn førti år, fikk plass i annen etasje. Etter at staten overtok bygg og samlinger i 1903, og Schirmers paviljong ble utvidet med to fløyer, var datidens versjon av en museumssammenslåing sluttført.

Første kunstmuseum

Bygningen på Tullinløkka er det første kunstmuseet i landet bygget for formålet. I dette perspektivet endres bygningens status fra å ramme inn samlingen, til selv å bli en del av den. Fra et arkitekturhistorisk ståsted er det like urimelig å kvitte seg med Nasjonalgalleriet som det ville være å kvitte seg med nasjonalmalerier som Brudeferden i Hardanger og Vinternatt i Rondane. Arkitekturhistoriens rett til å sidestilles med kunsthistorien kan settes på spissen: I 1881, da teglsteinsbygningen på Tullinløkka ble innviet, malte Christian Krohg Syk pike, som også er i Nasjonalmuseets eie. Det er naturlig å forvente at det sammenslåtte museet verner like omsorgsfullt om begge eiendeler.

Museets troverdighet som forvalter av arkitekturhistorien hviler på at Nasjonalgalleriet sikres plass i museets utvidede friluftsfløy, i salen for faktiske bygg - nemlig i utstillingsrommet som kalles byen.

Nasjonens utvikling

Schirmers billedgalleri vil styrke Nasjonalmuseets posisjon som en samvittighetsfull samler ikke bare av maleri og skulptur, men også av arkitektur - samlet og utstilt i dens egentlige 1:1 format. Med Nasjonalgalleriet på plass i landets bygningskolleksjon kan Nasjonalmuseet legge til – eller egentlig bare unngå å gi avkall på – et klenodium i norsk bygningshistorie.

Med et slikt tilfang vil museet forvalte ikke bare en arkitektursamling men i tillegg en arkitekturhistorie som strekker seg fra Grosch/Fehn (1830), via far og sønn Schirmer (1881), til Korsmo (1939), og endelig til Schuwerk og Kleihues (2010/20) – alle representert med bygg fra brytningsperioder i (den fremdeles unge) nasjonens utvikling.

Nasjonalmuseet er satt til å forvalte mange historier, ikke minst historien om seg selv. Nasjonalgalleriets kontinuitet nettopp som museum, i motsetning til en konvertert bank eller fabrikkhall, gir institusjonen den tilhører en dybde, en historie, som et nytt bygg, på tross av sine mange fordeler, vil måtte avskrive eller iscenesette.

Integrert helhet

Men tidligere tiders enkle budskap er at også samtiden er forbigående. To museumsbygg, ferdigstilt med 140 års mellomrom, vil tilsammen gi et større spillerom og flere muligheter til å stille det gamle opp mot det nye i tråd med vekslende syn på hva historie er og kan være. Ved å betrakte Schirmers monument på Tullinløkka som landets første bygde kunstmuseum, og ikke som et hvilket som helst lokale, blir det forankret i en nasjonal bygningsarv som det er utenkelig å skille seg av med.

Egen rolle

Å ta Nasjonalgalleriet med på flyttelasset, og gi det plass i det nye museets portefølje, er i det hele tatt pedagogisk innovativt - og langt fra et uttrykk for snever bevaringsideologi. Tvert imot synliggjør tiltaket en refleksjon omkring Nasjonalmuseets egen rolle som museum og som megler i møtet mellom et samtidsorientert publikum og et kunstmuseum i dets sjeldne og fremdeles eksisterende originalinnpakning. Et slikt kuratorisk grep vil høste ros som historiebevisst og nytenkende på samme tid.

Med Nasjonalgalleriet som del av samlingen, vil åpningen i 2020 markere noe mer enn et nytt, sammenslått Nasjonalmuseum; Den vil også markere en kulturnasjon som ser sin egen historie som en integrert helhet fremfor splittet i en samtid og en fortid.


Les mer om drakampen rundt Nasjonalgalleriet her:

Spillet om Nasjonalgalleriet

Regjeringen og kulturministeren bør redde Nasjonalgalleriet.

Hagen bryter med Nasjonalmuseet.

Visjonært om Nasjonalgalleriet.

Les mer om

  1. Nasjonalmuseet
  2. Nasjonalgalleriet
  3. Kultur

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    Frekke ran, nazikunst, smarte kunstkjøp og politiske kupp

  2. KRONIKK

    Spillet om Nasjonalgalleriet | Ulf Grønvold

  3. DEBATT

    Kampen om Nasjonalgalleriet er over. Men problemene på Tullinløkka er ikke løst.

  4. DEBATT

    Dra middelalderen inn i det moderne Oslo | Carsten Paludan-Müller

  5. KRONIKK

    Går hardt ut mot Kulturdepartementet og Nasjonalmuseet: Er i ferd med å gjøre oss til en fattigere kulturnasjon

  6. KULTUR

    Oslo bygger nye praktbygg langs fjorden. Dette er danskenes løsning.