Nürnbergprosessen er relevant for det rettslige oppgjøret etter angrepet på Ukraina
Det vil være riktig å opprette en særlig domstol for utelukkende å prøve forbrytelsen aggresjon.
Justisgeneralmajor L. T. Nikitsjenko var sovjetrussisk dommer i Den internasjonale militærdomstolen. Han hadde et interessant dissenterende votum i Nürnbergprosessen etter andre verdenskrig.
Nikitsjenko ville dømme riksbanksjef Hjalmar Schacht, visekansler Franz von Papen og presseleder Hans Fritzsche, som de øvrige dommerne frifant. Han ville skjerpe straffen for Rudolf Hess, Hitlers nærmeste fortrolige, som fikk fengsel på livstid.
Dessuten mente han at Det tredje rikes riksregjering, generalstab og militære overkommando skulle karakteriseres som forbryterske organisasjoner.
Nikitsjenkos vurderinger er innsiktsfulle og peker fremover mot det som i vår tid trolig er en dekkende forståelse av forbrytelsen aggresjon. Den gang var «forbrytelser mot freden» følgende:
«Planlegging, forberedelse, igangsetting eller føring av angrepskrig, eller krig i strid med mellomfolkelige avtaler, overenskomster eller forsikringer, eller deltagelse i en felles plan eller sammensvergelse for å utføre noe av det ovenfor nevnte.»
Hadde domstolen hatt mer tid til rådighet og kunnet gå dypere inn i flere overordnede spørsmål, ville det ikke ha overrasket meg om alle dommerne hadde kunnet følge Nikitsjenkos slutninger.
Hovedansvarlig for krigsøkonomien
Hermann Göring var etter Hitler den mest fremtredende i Det tredje rike. Han beskrev for domstolen tre faktorer som hadde vært avgjørende for at nazistene kunne føre krig:
1. Vernemaktens krigsinnsats
2. Den økonomiske krigen
3. Propagandaen
Dette gjaldt også i relasjon til angrepskrigen mot Sovjetsamveldet – som nazistene ønsket å knuse som politisk og militær makt.
Her er noen av de forholdene som Nikitsjenko løftet frem:
Som riksbanksjef gjorde Hjalmar Schacht banken til et redskap for nazistene. Da han deretter ble hovedansvarlig for rikets krigsøkonomi, samordnet han hele landets økonomi for krigsformål.
Ved hans finansielle bestrebelser før krigen ble opprettelsen av Det tredje rikes krigsmaskin gjennomført. Alle rikets økonomiske ressurser ble gjort tilgjengelige for krigføring.
Schacht visste ikke da at noe land hadde til hensikt eller grunn for å føre krig mot Tyskland.
Alle rikets økonomiske ressurser ble gjort tilgjengelige for krigføring
I en tale sendt i 1938 erklærte Schacht at riksbankens politikk gjorde det mulig for Det tredje rike «å skape en uovertruffen krigsmaskin, som på sin side gjorde det mulig å nå målet for vår politikk».
Schacht bidro til å fremme territorielle krav for Det tredje rike, krav som steg i takt med rustningene. Schacht innrømmet i retten at «han personlig ledet beslagleggelsen av den tsjekkoslovakiske nasjonalbank» etter at landet var okkupert.
Hitlers viktigste rådgiver
Franz von Papen som hadde vært rikskansler, ble visekansler i Hitlers regjering i 1933. Von Papen opphevet tidligere rikskansler Heinrich Brünings dekret om oppløsning av de paramilitære fløyene SS og SA. Det muliggjorde nazistenes gjennomføring av masseterror.
Han deltok i utrensningen av alle personer som nazistene så som «upålitelige» fra statstjeneste. I tillegg undertegnet han dekretene om opprettelse av særdomstoler i politiske saker, og om amnesti for forbrytelser begått under den nazistiske revolusjon. Og han var med på å utarbeide dekretet om forening av parti og stat.
Von Papen var Hitlers viktigste rådgiver for erobringen av Østerrike og medvirket til gjennomføringen.
Opphissende løgner
Hitler og hans nærmeste krets betraktet propaganda, ikke minst radio-propaganda, som en av de viktigste faktorene for den aggressive krigføringen.
Hans Fritzsche var underordnet Joseph Goebbels og Joachim von Ribbentrop. Men han ledet inntil 1942 Det tredje rikes presse. Fra 1942 var han den øverste lederen for landets radio.
Hitler og hans nærmeste krets betraktet propaganda, ikke minst radio-propaganda, som en av de viktigste faktorene for den aggressive krigføringen
Utarbeidelsen av opphissende løgner og den stadige villedningen av offentligheten var like nødvendig for å oppnå regimets hensikter som opprustningen og krigsplanene. Fritzsche ledet pressekampanjene som skulle gi et falsk bilde av angrepskrigene – herunder mot Frankrike, England, Norge, Sovjetsamveldet og USA.
Rudolf Hess var Hitlers nærmeste fortrolige og en avgjort tilhenger av hans aggresjonspolitikk.
Hess begikk, slik alle dommerne fant det bevist, en rekke forbrytelser mot freden. Nikitsjenko tilføyet at Hess fløy til Storbritannia for å lette angrepet på Sovjetsamveldet ved å søke en foreløpig pasifisering av Storbritannia. At Hess ikke oppnådde noe der, var noe annet.
Bar ansvaret i fellesskap
Det tredje rike begikk utallige, uhyrlige forbrytelser, som regel forsettlig og i henhold til forhåndsutarbeidede planer og retningslinjer.
Noen av regimets masseorganisasjoner for utførelsen av disse planene var nazipartiets førerkorps i perioden etter angrepet på Polen 1. september 1939, Gestapo og sikkerhetstjenesten SD, SS og SA. Disse ble av alle dommerne erklært for forbryterske.
Da måtte også riksregjeringen være forbrytersk. Denne virket som en operativ stab og tok umiddelbart del i utarbeidelsen av de forbryterske planene.
Medlemmene av riksregjeringen hadde vide fullmakter og regjeringskontorer som medvirket til gjennomføringen av planene. Riksregjeringen besto utelukkende av partitro menn som bidro til samfunnets totalitære ensretting. Riksregjeringens medlemmer var tilhengere av Hitler som bifalt og gjennomførte hans tiltak.
De øverste trinnene i det tyske militærhierarkiet – generalstaben og vernemaktens overkommando – måtte være lojale overfor regimet og gjennomføre angrepskrigene med forbrytelsene mot krigsfanger og sivilbefolkning i hærtatte land.
Partiet og vernemakten var uttrykk for samme livsfilosofi. De to enhetenes oppgaver var organisk uadskillelige – de bar ansvaret i fellesskap. Nazipartiet og vernemakten var de to enhetene som ledet og støttet Det tredje rike.
Aggresjon er utgangspunktet
Personlig hilser jeg velkommen de ulike initiativene som er tatt for et rettslig oppgjør med de ansvarlige for forferdelsene i Ukraina.
Jeg finner at det vil være riktig å opprette en særlig domstol for utelukkende å prøve forbrytelsen aggresjon – som bestående domstoler ikke kan prøve som separat forbrytelse. Aggresjonen mot den selvstendige staten Ukraina er de øvrige forbrytelsenes utgangspunkt.
«Though this be madness, yet there is method in ‘t.»
– William Shakespeare, «Hamlet»
