Kronikk

Fra løsgjenger til gjenger

  • Aktivist
  • Av Stein Lillevolden

FULLE FENGSLER. Den opphaussede politiske prioriteringen av "hverdagskriminalitet" og gjengangere gjør at samfunnets mest nedkjørte og utstøtte mennesker, avhengig av å holde nervene i sjakk med selvmedisinering, stadig oftere havner i fengsel.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

KRIMINALPOLITISK ULVETID. Det har aldri i fredstid vært så mange fanger i Norge som under Storberget. Hvorfor er det slik? Fokuset i norsk kriminalpolitikk har flyttet seg, men fengsel er fortsatt den dårligst tenkelige løsning på alle sosiale problemer. I en kriminalpolitisk ulvetid der jusens rettssikkerhetsbetraktninger og enhver viten om straffens nedbrytende konsekvenser alltid taper mot en stadig mer blodtørstig, mediegenerert hevnlyst, er vi blitt vant til at skiftende justisministere ikke lenger representerer et politisk styringsorgan, men bare er stressede brannslukkere.

Samfunnets reaksjoner.

Derfor kommer det ikke som noen overraskelse at i forbindelse med den bebudede stortingsmeldingen om kriminalomsorgen som skal komme i 2008, inneholder mandatet for arbeidsgruppene en påminnelse om at de må ". . . ta hensyn til den forventede reaksjon i samfunnet". Justisminister Knut Storberget har lært av Inger Louise Valles kranke skjebne, da hun i Kriminalmeldingen forsøkte å ta til orde for en mindre destruktiv kriminalpolitikk. Storbergets spinndoktorer har åpenbart hvisket ham i øret — Husk meningsmålingene! - denne norsk politikks banaliserte utgave av de romerske herskeres "Memento Mori".

Tre spørsmål.

I en kronikk i Aftenposten 21. mars kommer justisminister Storberget med refleksjoner rundt ny straffelov og arbeidet med stortingsmeldingen om kriminalomsorgen. Han konsentrerer seg om tre spørsmål som han mener er avgjørende for straffens utforming og innhold: Når skal man bruke straff? Hvor mye straff? Og hva slags straff? Og til slutt det påstått overordnede spørsmål for justisministeren: "Hvorfor straffer vi?". Han sier videre at han ønsker en kunnskapsstyrt debatt, ikke bare en debatt basert på enkelthendelser hvor det bare kreves flere tiltak. Dette er et prisverdig ønske, også at han går mot kriminalisering av prostitusjonskunder, men svarene han gir på alle sine spørreord vil desidert ikke redusere soningskøene som rir ham.

Absurde eksempler.

Storberget påpeker paradokset i at man siden dagens straffelov ble vedtatt i 1902, ikke har kommet lenger i å finne frem til alternative reaksjoner til frihetsstraff, men fjerner likevel ingen reelle sosiale problemer fra straffedomenet. Han bare nøyer seg med noen absurde eksempler på forhold der samfunnsutviklingen forlengst har overgått det hensiktsmessige av straff, som manglende spredning av budstikker (!) eller den som med løgnaktige forespeilinger forsøker å påvirke noens stemmegivning...

Alternativ straff.

Storberget fremhever "Narkotikaprogram med domstolskontroll" som et viktig eksempel på alternative former for straff Regjeringen ønsker mer av. Denne dommerkontrollerte narkotikabehandlingen føyer seg godt inn i en utvikling av tvangsbaserte sosialteknologier og adferdsprogrammer innenfor straffesystemet, der manglende fremgang eller tillitsbrudd skal medføre skjerpede reaksjoner og tilbakeføring i fengsel.

Avkriminalisere rusfeltet.

Da løsgjengerlovens forfølgelse av alkoholisme blant samfunnets fattigste og bostedsløse ble avkriminalisert i 1970, var det på bakgrunn av et massivt politisk og dokumentarisk arbeid fra KROM og herbergistene selv, slik at det ikke lenger ble mulig for politikerne å forsvare denne straffeforfølgelsen av de svakeste og mest utslåtte grupper i samfunnet.Hva med en lignende avkriminalisering av hele rusfeltet, slik at man omsider kunne vriste sosiale problemer ut av det strafferettslige og repressive området, og overlatt det til helsefaglige og sosialpolitiske løsninger? Her svarer Storberget at et slikt signal er uheldig når handlingen fortsatt anses som uønsket ut fra skade og farlighet.

Streng likebehandling.

Dommerne og Kriminal-"omsorgen" har aldri stått i første rekke i forståelse og respekt for de utstøttes elendige liv, og deres behandling henter sin konsekvenslogikk i et juridisk likebehandlingsprinsipp overfor regelbrudd.De som ikke greier å bli rusfrie under den dommerledede narkotikabehandlingen, har neppe tilbakefall av ond vilje, men straffegjennomføringsloven sier at de som ikke lykkes i tiltaket, skal sanksjoneres og kanskje tilbakeføres til fengsel, mens de som blir tatt med uren urinprøve i fengsel, skal "fengsles hardere", med vanskeligere soningsforhold.

Fortsetter dobbeltkommunikasjon.

Da Straffelovskommisjonen i 2002 la frem forslag om avkriminalisering ved besittelse av narkotika i små mengder til eget bruk, ble forslaget skutt ned av justisminister Dørum på pressekonferansen. Han kjente sin norske statsteori om å beregne sitt publikum og "ta hensyn til den forventede reaksjon i samfunnet".Knut Storberget fortsetter forgjengernes utstrakte dobbeltkommunikasjon, der det i utredninger argumenteres for alternativer og reduksjon i bruk av straff, samtidig som straffesystemet stadig skjerpes.Den gjenvunne tro på programvirksomhet og rehabilitering i fengslene gjennomsyrer derfor Justisdepartementets mandat for den kommende stortingsmeldingen. Kunnskapsbasert kriminalomsorg er det store slagordet, og den internasjonale, overoptimistiske straffetrenden døpt "What Works" er basis for arbeidet. Det påberopes en ny tid, med bedre metoder i fengslene, som radikalt vil nedbringe tilbakefallskriminalitet og befri rusmisbrukerne for deres laster.

Mer krenkende.

Når man hevder å være kunnskapsbasert, kunne det forventes en påpekning av at de faktiske resultatene av programmer og "What Works" knapt er så imponerende. Det er betenkelig at udokumenterte effekter nå tillater fengslene å bli stadig mer inngripende og krenkende enn selv det tradisjonelle botsfengsel.Programvirksomheten og "What Works" har nå fått en like fengselslegitimerende plass som kristendommen ga det gamle regime, men straffeterapien er like elendig.

Økt maktbruk.

Den økte maktbruken i fengsel kamufleres bak tillært empatiske og psykologiserende fengselsbetjenter, uten grenser for hvor maktfullkomne og manipulerende de er overfor mennesker i en sårbar og maktesløs situasjon. Programvirksomheten er dessverre blitt en ulykkelig konkurrent til virkelig levekårsfremmende tiltak som skole og yrkesutdannelse. Dagens fange må hele tiden posisjonere seg i relasjon til fengselets krav for å oppnå permisjoner, overføring til mildere regime eller prøveløslatelse.Disse adferdsprogrammene ligner til forveksling hobbypsykologien i de masseproduserte selvrealiseringsbøker for karrièremennesker, men i fengsel blir de brukt helt ukritisk overfor overveldende livskriser.

På full tid.

Den opphaussede politiske prioriteringen av "hverdagskriminalitet" og gjengangere gjør at samfunnets mest nedkjørte og utstøtte mennesker, avhengig av å holde nervene i sjakk med selvmedisinering, stadig oftere havner i fengsel. Disse gatas folk holdes gjerne på full tid uten prøveløslatelse, fordi de ikke viser "endringsvilje", og dermed skaper problemer for Storberget gjennom å lage soningskøer.Når fengslene igjen er blitt gjort til behandlere av sosiale og personlige problemer, gjør de bare vondt verre gjennom at de som sliter mest, aldri vil lykkes.

Dårligste løsning.

Det har aldri i fredstid vært så mange fanger i Norge som under justisminister Storberget. Det må være betimelig med enda et hvorfor - hvorfor er det slik? Fokuset i norsk kriminalpolitikk har med tiden flyttet seg fra løsgjenger til gjenger, fra alkoholikere til narkomane, fra tatere til utlendinger.Men fengsel er fortsatt den desidert dårligst tenkelige løsning på alle sosiale problemer - ja, ikke minst på den stadig påberopte samfunnssikkerhet.

Les mer om

  1. Kronikk