Et mangfoldig Kina fortjener å bli sett fra en objektiv og vennligsinnet synsvinkel

Vinter-OL i Beijing byr på en slik mulighet.

Kina-relaterte temaer får stadig mer oppmerksomhet. Det er gjenspeilet av de nesten 30 reportasjene om Kina den siste måneden i Aftenposten alene.

Likevel er det vanskelig å bli enig i en del synspunkter fra disse reportasjene. Hvordan bør man egentlig betrakte Kina?

Hva slags sivilisasjon har utviklet seg gjennom historien? Hva slags mangfold utspiller seg i dette store landet på 9,6 millioner kvadratkilometer? Hvilke verdier er mest representative for landets 1,4 milliarder innbyggere?

På alle disse spørsmålene finnes det trolig ikke noe lett svar. Imidlertid mener jeg at Kina kan betraktes fra minst følgende fire perspektiver:

1. Det historiske perspektivet

Krig og uro herjet i vår- og høstannalenes og de stridende statenes tid som lå over 2000 år tilbake, og dette drev folk i Kina i stor nød. Ming-dynastiet for 600 år siden oppnådde velstand etter å ha stabilisert sine grenser. General Zheng He bega seg ut på sjøekspedisjoner på verdens hav med gedigne flåter og nådde helt til Øst-Afrika. Ingen territorier ble tatt i besittelse, heller ingen krig ble ført.

I Qing-dynastiet, som bukket under for 110 år siden, ble Kina åpnet av vestlige stormakter med våpen og tvang. Militære angrep og opiumhandel ødela nesten hele landet. Gjennomsnittlig levealder for kinesere var på knapt 34 år. I århundret som fulgte, mistet titalls millioner kinesere livet i slag under Krigsherretiden, den antijapanske krigen og borgerkrigen.

Det var ved opprettelse av Folkerepublikken Kina at landet endelig reiste seg på nytt. På 1950-tallet hadde Kina en befolkning på 570 millioner og bruttonasjonalprodukt på 68 milliarder dollar. Selv tegnestifter måtte importeres.

I 2020 har befolkningens gjennomsnittlige levealder økt til 77 år og brutto nasjonalprodukt til 14700 milliarder dollar. Kina er blitt hovedhandelspartner med over 120 land og regioner og bidrar med 30 prosent av økonomisk vekst i verden.

I fem tusen år har det vært oppturer og nedturer, med både storhet og ydmykelse. Om vi har lært noe av landets historie, må det være dette: For å utvikle seg, må man strebe etter forbedringer og fredelig sameksistens. Bare fred kan føre til velstand og robusthet. Derfor er fredelig sameksistens gull verdt.

2. Det pragmatiske perspektivet

Med et vidstrakt territorium og stort mangfold er utvikling i landet neppe ensartet. Til tross for at 800 millioner personer er blitt løftet ut av absolutt fattigdom, ligger Kinas BNP pr. innbygger langt under Norges. 600 millioner kinesere har en månedsinntekt på kun 1400 norske kroner. Dermed vil Kina lenge forbli et utviklingsland.

Dette gjør at myndighetenes primære oppgave er å imøtekomme befolkningens behov, ivareta sosial rettferdighet og løse problemene om ubalansert og utilstrekkelig utvikling. Et enkelt bilde er dersom hver kineser spiser et egg om dagen, så er det 500 milliarder egg på årsbasis. Derfor ligger utvikling i kjernen til enhver løsning. Vi har hverken intensjon om eller ressurser til overs til å kjempe om hegemoni.

3. Det fremtidsrettede perspektivet

Kina ønsker som et ansvarlig land å bidra mer til verden. Den kinesiske logikken går ut på at man kan ha det bedre først når andre har det bra. Siden utbruddet av koronapandemien har vi produsert 350 milliarder munnbind for hele kloden, vi har forsynt verden med 2 milliarder vaksinedoser og er først ute med å støtte deling av vaksinepatenter.

Kjernevåpen er et omdiskutert tema i Norge. Blant dagens kjernevåpenstater er det kun Kina som har forpliktet seg til aldri å bruke kjernevåpen først eller bruke slik våpen mot de som ikke har det.

Kina forblir et åpent land uansett om internasjonale forhold endrer seg. Kina har arrangert den internasjonale importutstillingen fire år på rad, og vi er verdens største varehandler. I 2019 kom 145 millioner turister til Kinas fastland, samtidig som 155 millioner kinesere turister reiste ut i verden.

Kinas utvikling er ikke et resultat av kolonisering eller invasjon, men en følge av hardt arbeid. Kina ser frem til et fellesskap med delt fremtid for menneskeheten hvor ingen lands folk skal herses eller leve på andre lands nåde. I stedet skal alle bære håp om felles fremgang gjennom gjensidig inkludering.

4. Det politiske perspektivet

Kina har alltid søkt etter en utviklingsvei som er tilpasset realiteten. Siden Qing-dynastiets fall i 1911 har det pågått eksperimenter om politiske styresett hvor både konstitusjonelt monarki og parlamentarisme mislyktes.

Det er gjennom kontinuerlige forsøk og praksis at de gjeldende politiske, økonomiske og sosiale systemene har funnet sin form. Det norske styresettet skiller seg fra det amerikanske og det britiske. Det ble valgt av det norske folk etter de norske forholdene.

I over 70 år har det kinesiske folk under ledelse av Det kinesiske kommunistparti fremmet demokratiet på sin særegne måte. Dette har ført til økt lykkefølelse, og hele samfunnet er blitt mer inkluderende og livskraftig.

Kina vier seg til å utvikle folkedemokrati gjennom hele prosessen, noe som gjenspeiles av tilfredshet blant de vanlige folk. Det er bare å reise litt rundt i Kina, så får man med seg hvordan kinesere faktisk har det.

Om det finnes et universelt kinesisk kriterium for god dømmekraft, så må det være å kalle en spade for en spade. Nettopp det er oppskriften til Kinas fremgang. Å villede med vilje og forvrenge sannheten koster dyrt. Det har både Kina og andre land lært gjennom historiens gang.

Det er opptil hver enkelt hvordan man skal vurdere Kina. Hvordan det enn gjøres, skal Kina ikke betraktes i kun én farge, akkurat som ingen besøker Munchmuseet med solbriller på.

Et mangfoldig Kina fortjener nyansert anskuelse uten fargede briller, og vinter-OL i Beijing byr nettopp en slik mulighet. Jeg er sikker på at dersom du legger vekk fordommer, vil du kunne få mange gledelige overraskelser. Jeg håper at du forstår mer om Kina fra en objektiv og vennligsinnet synsvinkel.