Kronikk

Kronikk: Drapsmenn må ikke få styre den offentlige debatt

  • Jacob Mchangama, dansk jurist og samfunnsdebattant, direktør i tenketanken Justitia

For å fortjene dødsdom for å ha fornærmet islam, er «krenkende» ytringer eller karikaturer ikke lenger nødvendig. Det holder å delta i en offentlig debatt om ytringsfrihet og islam.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Selv om angrepet i København har mange likheter med attentatet mot det franske satiremagasinet Charlie Hebdo, er det ett aspekt som skiller det ut og markerer en farlig utvikling mot drapsmannens veto.

Angrepet på Charlie Hebdo var rettet mot utgivere og journalister i et tidsskrift som provoserte. Det samme var angrepet mot den danske karikaturtegneren Kurt Westergaard, som i 2010 så vidt klarte å unnslippe en islamist bevæpnet med øks ved å søke tilflukt i et sikringsrom.

Jacob Mchangama. Privat

Andre mislykkede terrorplaner mot den danske avisen Jyllands-Posten har vært grusomme; den ene gikk ut på å halshugge alle journalistene som var til stede og kaste de avskårne hodene ut på gaten nedenfor. Men målet for disse handlingene var også «begrenset» til dem som ble ansett som overtredere.

Angrep alle deltagerne

Men da 22 år gamle Omar Abdel Hamid El-Hussein løsnet skudd mot kulturhuset Krudttønden (i det området av København der jeg er født og oppvokst), angrep han ikke bare den kontroversielle svenske karikaturtegneren Lars Vilks.

El-Husseins mål var alle deltagerne i en debatt om ytringsfrihet og islam.

Hverken filmskaperen som ble drept eller noen av de andre debattantene (bortsett fra Vilks) hadde noe med Vilks tegning av profeten Muhammed å gjøre. For alt vi vet, kan noen av dem til og med ha ment at tegningen og annen satire over islam er fornærmende og ville ha gitt uttrykk for disse synspunktene hvis de hadde fått en mulighet.

Det er nettopp det som er formålet med debatter; folk med forskjellige synspunkter møtes i diskusjoner som får frem styrken og svakheten i de forskjellige argumentene, slik at det generelle publikum blir mer opplyst.

Ved å gå til angrep mot en offentlig debatt slik Abdel Hamid El-Hussein og hans hjelpere gjorde, sendte de et foruroligende budskap: For å fortjene dødsdom for å ha fornærmet islam, er det ikke lenger nødvendig med «krenkende» ytringer eller karikaturer. Det er tilstrekkelig å delta i en offentlig debatt om ytringsfrihet og islam .

Hvem vil være skyteskive?

Dette budskapet vil få enorme følger for den offentlige debatten om de spørsmålene som det nå er viktigere enn noen gang at et fritt samfunn diskuterer.

For hvem vil arrangere en debatt om islam og ytringsfrihet hvis det innebærer å risikere livet?

Hvem vil ønske å delta i neste panel sammen med Flemming Rose eller Salman Rushdie, og hvem vil være villige til å fungere som skyteskiver i publikum?

De få som er modige nok til å krysse de røde grenselinjene til morderens veto, må også vurdere de store kostnadene knyttet til tilstrekkelig sikkerhet. Og de som er villige til å delta, må betale i dyre dommer for å risikere sitt eget liv.

Vi kan bare håpe at disse ødeleggende virkningene av angrepet i København vil forårsake at de personene Salman Rushdie har kalt «men-brigaden», revurderer sitt halvhjertede forsvar for ytringsfriheten, som er blitt så karakteristisk siden den danske karikaturtegningen ble opphavet til en global verdikamp mellom ytringsfrihet og religion.

Det bør være klart at et fritt samfunn ikke kan ha rom for å ta spesialhensyn til alle fornærmede og krenkede følelser som kan oppstå i en helt alminnelig offentlig debatt om emner som religion og politikk.

Vi må også håpe at ofrene for attentatet i København blir spart for skammelige anklager om «rasisme» og «islamofobi», som så raskt ble slynget mot Charlie Hebdo etter terrorangrepet i Paris.

Ingen emner er tabu

Selv om ytringsfriheten har harde kår i dagens Europa, mener jeg at vi må samle alt vårt mot og insistere på at ingen emner er tabu i den offentlige meningsutvekslingen, og at mordere ikke skal få lov til å bestemme når, hvor og hva vi velger å diskutere.

Ansvaret for å krysse de røde grenselinjene faller tungt på dem av oss som ønsker å være voktere av ytringsfriheten.

Fordi vi lever i liberale demokratier, vil de fleste av oss ikke ha hatt særlig grunn til å frykte for egen sikkerhet ved å være forkjempere for ytringsfriheten. Men vi vil forsvare retten til å fornærme.

Og de av oss som vil beskytte denne retten må våge å stikke hodet frem og komme oss opp på podiet ved siden av alle verdens Flemming Roser, Salman Rushdier og Yahya Hassaner, bevæpnet kun med våre overbevisingers mot.

Oversatt av Inger Sverreson Holmes

Flere meninger? Les hva debattredaktøren anbefaler.

Les også:

Nyhetssak:

Les også

Dansk avis mener Danmark er i religionskrig

Nyhetssak:

  1. Les også

    - Gjerningsmannen var bedre bevæpnet enn politiet

  2. Les også

    Kald vind og varme mennesker under markeringen i København

Hvem vil nå være villige til å fungere som skyteskive under en debatt om islam og ytringsfrihet, spør Jacob Mchangama. Ola Torkelsson / TT

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Terror

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    Flemming Rose – en jaget mann

  2. KRONIKK

    Ytringsfrihet: Det frie Norge og det skremte Danmark

  3. KULTUR

    Den omstridte karikaturtegneren Thomas Knarvik: - Jeg vil avsløre latterlige menneskers makt

  4. VERDEN

    Blasfemi er blitt et politisk våpen. Nå blir det farligere å spotte Gud i flere land.

  5. KRONIKK

    Jul skal det bli. Ja, i år skal vi ha det koselig. Nei, det skal ikke bli som i fjor. Så smeller det.

  6. KRONIKK

    Farvel til den liberale idealdebatten