Kronikk

Mer enn noe annet har viruset lært oss at andres liv også angår vårt liv

  • Francesca Borri
    Francesca Borri
    Italiensk journalist

Bergamo i Nord-Italia ble hardt og tidlig rammet av pandemien. Bildet viser toåringen Viola ved besteforeldrenes grav sammen med sin far og onkel. Den høye dødsraten er nå en sak for påtalemyndigheten i Bergamo. Foto: Marte Christensen

Viruset profitterer på enhver svakhet i vårt immunsystem og på enhver underliggende sykdom i landene våre.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Hvilket land i Europa har vært hardest rammet av covid-19? Du ville antagelig ikke nøle? Du ville sagt Storbritannia. Med 126.000 døde. Kanskje ville du sagt Belgia. Men nei, det er Tsjekkia, med sine drøyt 210 døde pr. 100.000 innbyggere, mot Storbritannias 188. Storbritannia er faktisk bare på fjerdeplass. Etter Belgia på annenplass kommer Slovenia.

Jeg dekker covid-19-situasjonen i land etter land. Jeg har ikke vært i Praha, ikke ennå. Men siden det ikke finnes noen «tsjekkisk mutant», legger ingen merke til dette landet.

Mer enn noe annet har vi med dette viruset lært at andres liv, selv livet til en grillet pangolin, også angår vårt liv. At alt er vevd sammen, alt påvirker oss – selv et nys. Før denne reisen har jeg aldri riktig forstått hvor sant det er.

Det ble en reise gjennom oss selv mer enn gjennom koronapandemien.

Francesca Borri er italiensk journalist.

Ble en sak for påtalemyndigheten

Første gang jeg ble spurt om hvorfor av – alle steder – viruset rammet Italia, var jeg i Nembro i Bergamo. Det er byen der det startet, og jeg ble intervjuet på Al-Jazeera.

Jeg svarte at Italia har en høy gjennomsnittsalder, og at vår levemåte sannsynligvis er ideell for spredning av virus.

Vi er vant til å være sammen i grupper, sa jeg: De daglige ritualene med en espresso i en bar og en aperitivo på sen-ettermiddagen. Og vi er nært knyttet sammen i familiene våre. Med besteforeldre som passer barnebarna, kyss og klemmer i massevis.

Det var 10. mars 2020. Vi hadde 631 døde. To måneder senere ble jeg stilt det samme spørsmålet: Men hvorfor Italia? Det var fortsatt Al-Jazeera, og de døde talte fortsatt mer enn 600 – men nå pr. dag. Nembro hadde mistet én innbygger for hver 61.

Da sa jeg:

1) Fordi det lokale sykehuset er blitt veldig raskt vasket og åpnet igjen etter de første dødsfallene.

2) Fordi man har overført pasienter med milde symptomer til pleiehjem for å frigjøre senger for intensivpleie. De er altså flyttet inn til de eldre.

3) Fordi allmennpraktiserende leger hverken har masker eller annet verneutstyr. De har ikke engang fått retningslinjer å holde seg til, derfor kan de ikke gjøre annet enn å anbefale Tylenol.

I dag er dette en sak for påtalemyndigheten i Bergamo.

Denne familen i Bergamo mistet begge besteforeldrene på morssiden. Foto: Marte Christensen

Det er som en krig

Hvorfor angriper dette viruset så ujevnt? Og er så uforutsigbart? Hvorfor har det så forskjellig virkning ikke bare på hver og en av oss, men på hvert land?

Ett år etter har jeg ikke noe svar. Men jeg vet at jeg sjelden har sett det virke helt av seg selv.

For det er som en krig. Det ligner på attentatet på erkehertug Franz Ferdinand i Sarajevo; alt faller sammen. En bilulykke i Gaza, og det blir en intifada.

Viruset er en katalysator snarere enn en årsak.

Det forklarer ikke hva som følger, men hva som er kommet forut. Det profitterer på enhver svakhet i vårt immunsystem og på enhver underliggende sykdom i landene våre. Noe som ganske ofte spiller en større rolle enn høy gjennomsnittsalder.

Dødsraten høyest blant de fattigste

Det er grunnen til at jeg startet min reise i England. Nærmere bestemt Nord-England, det England vi kjenner fra filmene til Ken Loach. Der er dødsraten fire ganger større blant de fattigste.

Jeg dro til Leeds, til Hyde Park, et vanlig boligområde i en vanlig by, for det er stedet Nick Davies i The Guardian forteller fra i Dark Heart, hans bestselger om Margaret Thatchers Storbritannia. Et land der 10 prosent av befolkningen eier 53 prosent av verdiene og alle må klare seg selv.

Alle mursteinshusene ser ut som hvor som helst ellers, sier Nick Davies, men bak dørene er alt på randen, hvert pund teller, og det skal ingenting til før folk faller utfor. Sykdom, en bilulykke, en skilsmisse. En hvilken som helst uforutsett hendelse. For eksempel en epidemi.

Jeg gikk tilbake til de samme gatene, fulgte boken side for side, og alt er stengt nå. Barer, butikker; alle gikk konkurs. Det finnes bare et suppekjøkken. I Hyde Park er en nedstengning en luksus ingen har råd til. Det var der en gang, alt sammen. I en bok skrevet for 25 år siden. Hva er velferd for, om ikke for å møte det uforutsette?

Les også

I England gjør de klar for «The summer of fun» og fulle fotballtribuner. I Europa derimot.

Den langsomme responsen

Så var det Belgia. De sies å ha så mange døde fordi de er vertskap for EU-institusjonene. Altså fordi i Brussel kommer det folk inn fra hele verden, sammen med viruset.

Men tenk over det: Belgia er delt mellom flamlendere og vallonere. Det har tre regioner og tre forskjellige samfunn, fire regjeringer, seks parlamenter, og til og med en konge. Ethvert koronavedtak involverer ni ministre. R-indeksen måler farten på smitten. Men hvem måler den samtidige langsomheten i responsen?

Les også

Nå handler det om å hindre full kollaps

Og på toppen av alt det lever vi nå i en overdose av nyheter. I stedet for å åpne vinduet for å finne ut hvordan været er, intervjuer journalister noen som hevder at det regner og noen som påstår at det ikke gjør det.

Det er nokså forvirrende, ikke bare med en Trump eller en Bolsonaro. I Frankrike menger høyrepopulistiske koronafornektere seg med dem langt til venstre, og det er ingen vits i å si at ja, du har faktisk med dine egne øyne sett noen som er døde av covid-19, for da får du til svar: Og hvordan kan du være sikker på at det er covid-19? Foretok du en obduksjon?

Hvordan kan du vinne over et virus du ikke tror er virkelig?

Tall gir ingen holdepunkter, selv dødstall er misvisende. De eneste tallene som gir noen mening, er data om overdødelighet – differansen mellom antall dødsfall i 2020 og i 2019.

For definisjonen på død av covid-19 varierer voldsomt. Tyrkia teller bare dødsfall i sykehus, Belgia også antatte covid-19-dødsfall. Sverige, for eksempel, teller også de som var testet positive, men ikke døde primært av viruset.

Aktsomhet er altså påkrevd. De reelle tallene er 40 prosent lavere enn de offisielle.

De rikeste landene hamstret vaksiner

Altså, hvis vi ser oss ett år tilbake, går det bedre eller verre enn før? Her er det som vanlig israelere og palestinere som kan kaste lys over oss alle.

Nå sist delte jeg tiden min mellom korona og den arabiske verden. Der er viruset, fra Tunis til Beirut, bare ett av mange problemer. Nedstengningsrestriksjonene følger ikke en økning i smitten, men i demonstrasjoner.

Israels statsminister Benjamin Netanyahu fikk sin andre dose med Pfizer-vaksinen 9. januar. Foto: Miriam Elster / Pool via AP / NTB

I den aller første tiden, da viruset var noe ingen skjønte seg på og usikkerheten rådet, delte israelere og palestinere informasjon, utstyr, leger.

Så kom vaksinene. Og Netanyahu gikk sine egne veier.

Det er lett å gi en smekk på fingrene til israelerne som allerede fyller opp barene igjen, mens palestinerne fortsatt fyller opp intensivavdelingene. Bortsett fra at vi gjør det samme.

Les også

Slik ble Israel verdensmester i vaksine

De rikeste landene hamstret 96 prosent av Pfizer-forsyningene og 100 prosent av forsyningene med Moderna. Store nok doser til å vaksinere oss alle ikke bare én, men tre ganger.

Min mest spesielle tur var min siste reise før koronaen slo til. Da Italia rapporterte sitt første tilfelle, i februar 2020, var jeg i Praha, og det NGO-møtet jeg skulle deltatt i, ble avlyst. Det var jo fare for å bli smittet.

Selv om jeg hadde kommet dit fra Irak. Og plutselig innså jeg hvorfor jeg hadde fått romservice på hotellet. I to dager ble jeg høflig bedt om å forlate kafeer, ta en drosje. På flyplassen nøs jeg da jeg sjekket inn. Dermed returnerte jeg til Italia med buss.

Siden da har det ikke vært noe land som ikke har opplevd problemer. «Hva i helvete er skjedd med oss?» sa jeg til en hjemløs nigerianer den kvelden jeg måtte stå ute i snøen og vente på et tog til Heathrow. Ingen bar ville slippe meg inn.

«Det er som det alltid har vært», svarte han. «Det er bare det at du er hvit. Og du visste det ikke.»

Alle døde, ingen kom

Gravlunden i den norditalienske byen Nembo 13. mai 2020. Foto: Flavio Lo Scalzo / Reuters / NTB

Heller ikke er jeg i disse månedene noensinne blitt spurt: Hvordan har du det? For akkurat på samme måte som med triage for pasienter, altså hvem som prioriteres for behandling, finnes det en triage for følelser: Det som hender oss selv, er alltid mye viktigere enn det som hender andre.

Jeg er i Nembro igjen nå. For ett år siden var viruset bare her, og resten av Italia brydde seg ikke.

Alle døde, men ingen kom. Ingen prester, ingen parlamentsmedlemmer. Av frykt for å bli smittet, eller kanskje for å bli kritisert. Bare i Syria har jeg erfart slik ensomhet.

Nå er det omvendt. Takket være en slags flokkimmunitet har viruset forsvunnet her i Nembro, mens det herjer i resten av Italia.

Her er det som å leve i fremtiden. Livet er tilbake til det normale. Likevel bryr ingen seg om hva som skjer andre steder.

For livet er som før, akkurat her. Faktisk akkurat som før.

Oversatt fra engelsk av Bjørg Hellum.

Les mer om

  1. Koronaviruset
  2. Koronaviruset
  3. Bergamo
  4. Tsjekkia
  5. Storbritannia
  6. Belgia