Hva skjer når et forlag ikke lytter til faghistorikerne og gjeldende forskning?
I Marte Michelets bok blir de som sloss mot nazistene, selv fremstilt som om de deler noe av nazistenes tankegods.
Forfatternes navn er listet opp under artikkelen.
Gyldendal Norsk Forlag har gitt ut en bok som setter frem grove ærekrenkende påstander mot våre fedre og besteforeldre ved hjelp av ytterst kritikkverdig kildebruk.
De tre forleggerne Per Nordanger (Spartacus), Trygve Riiser Gundersen (Forlaget Press) og Frode Molven (Vigmostad & Bjørke) forsvarer i to innlegg i Aftenposten (29. november og 14. desember) Marthe Michelets omstridte bok Hva visste hjemmefronten?. Michelets hovedpåstand er at hjemmefronten sviktet jødene – fordi de var jøder.
Forleggerne kritiserer nå vår beslutning om å ta rettslige skritt i saken. De skriver: «Sentrale spørsmål i moderne norsk historie skal ikke avgjøres av rettsapparatet.»
Her er vi selvsagt enige. Vår sak handler da heller ikke om å «avgjøre» historiske spørsmål. Det har vi historikere til. Men hva skjer når et forlag ikke lytter til faghistorikerne og gjeldende forskning?
I boken Rapport frå ein gjennomgang av 'Hva visste hjemmefronten?' viser historikerne Elise B. Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen hvordan Michelets påstander bygger på alvorlige og mange feil. De tre er blant de fremste ekspertene på holocaust i Norge.
Groteske påstander
De underliggende påstandene i boken er groteske. Michelet anklager motstandsfolk som under jødeaksjonen satte livet på spill, for å ha antijødiske holdninger. De som sloss mot nazistene, blir selv fremstilt som om de deler noe av nazistenes tankegods.
Når hjemmefronten så svikter jødene, er dette en historie som deretter blir «systematisk sminket bort», skal vi tro Michelet.
Et typisk eksempel på Michelets uredelige kildebruk er fremstillingen av Alf T. Pettersen. Hun bruker et helt kapittel på å insinuere at han sluttet i politiet for å tjene penger på å frakte jøder til Sverige. Kildene viser det stikk motsatte:
Alf T. Pettersen fikk sparken fra politiet på grunn av sine nasjonalsinnede og antinazistiske holdninger. Deretter ble han spurt om å hjelpe jødiske flyktninger. Alt dette er gjort rede for i Berggren, Bruland og Tangestuens bok.
Pettersen bidro til å redde rundt 350 jøder fra holocaust. Michelet tillegger Pettersen profittmotiv og frakjenner ham dermed all ære. Behandlingen av ham er rystende lesning. Han blir mistenkeliggjort gjennom feiltolking av kilder og stadige små antydninger som skal lede leseren i en bestemt retning. Dette er Michelets metode.
Når kommer et dementi av Michelets påstander om hjemmefronten?
Feil også i faktabok for barn
Det viser seg nå at forlaget Vigmostad & Bjørke er på samme sporet som Gyldendal. De gir ut en faktabok for barn og ungdom om krigen som blant annet bruker Michelets bok som kilde. I boken 9. april 1940 og 8. mai 1945 skriver forfatteren Jon Ewo følgende om hjemmestyrkene og Gunnar Sønsteby:
«Vi vet nå at hjemmestyrkene har god tid på seg til å varsle jødene. Sønsteby kjenner til at jødene skal bli arrestert allerede tre måneder før det skjer. Men hjemmestyrkene gjør lite for å hjelpe jødiske borgere. I årene etterpå har de prøvd å dekke over sin manglende innsats.»
Hver eneste setning her er feil. Frode Molven er sjefredaktør for sakprosa i forlaget som gir ut Ewos bok. Dette er samme person som forteller oss hvordan man avgjør «sentrale spørsmål i moderne norsk historie», og som advarer faghistorikere mot å «oppkaste seg til dommere».
Det virker som om forleggerne Nordanger, Riiser Gundersen og Molven mener det er viktigere å sette frem kontroversielle påstander og spørsmål, enn å ha kildemessig dekning for svarene.
Dette er nok effektiv markedsføring, men det gir leseren begrenset forståelse og forlaget svekket omdømme. Det bør dessuten bekymre alle som er opptatt av kvaliteten på norsk sakprosa.
Rettslige skritt
Dette er ikke en abstrakt historisk diskusjon. Navngitte personer under og etter krigen anklages for å ha latt jødene i stikken og deretter løyet om det. Michelets bok finnes nå allerede i biblioteker og bokhandlere og får følge av Jon Ewos ungdomsbok – og det i hyllen for faktabøker.
Når det gjelder Michelets bok, har debatt, kritikk og henvendelser til Gyldendal ikke hjulpet, hverken i 2018 eller nå. De første reaksjonene fra forlaget etter Berggren, Bruland og Tangestuens bok i november var da også at hovedfunnene i Michelets bok «står like støtt som før».
Michelet sier selv at hun er «trygg på bokens konklusjoner». Dette er som å snakke til en vegg.
Vi som er etterkommere til noen av de mest sentrale aktørene i Marthe Michelets bok, har derfor henvendt oss til advokat John Christian Elden for bistand.
Lite tillitvekkende fra Gyldendal
Antisemittisme
Vi ønsker enhver saklig debatt om krigen og om norsk antisemittisme velkommen. Det er for eksempel en kjent sak at det fantes tilfeller av utpressing og antijødiske holdninger blant enkelte flyktningloser.
Ragnar Ulstein skrev om dette alt i Svensketrafikken (bind 1) fra 1974. Også Tangestuen og Bruland har skrevet om dette. Men kildene viser at dette hverken var vanlig eller systematisk, slik Michelet påstår. Det var dessuten normalt at sivile flyktninger betalte for seg.
Historiefagets mål er at vi bedre kan forstå fortiden. Marthe Michelet, Jon Ewo og deres to forlag har med sin spekulative historieskrivning gjort denne saken en bjørnetjeneste.
Bjørn Gjelsvik (sønn av Tore Gjelsvik, motstandsmann, senere i Hjemmefrontens Ledelse)
Jon Elling Whist (sønn av Alf T. Pettersen, rutesjef i Carl Fredriksons Transport)
Harald Klemmetsen (barnebarn av Reidar Larsen, sentral i Carl Fredriksons Transport)
Tor-Arne Lie Jensen (barnebarn av Sverre Lie, eksportsjef for flyktninger i Sivorg)
Magnus Sønsteby (barnebarn av Gunnar Sønsteby, motstandsmann)
Jens Christian Hauge (sønn av Jens Christian Hauge, leder av Milorg)
Dag Henrik Berggrav (barnebarn av biskop Eivind Berggrav, motstandsmann)
Anders Ulstein (sønn av Ragnar Ulstein, motstandsmann og krigshistoriker)
