Spøkelsesfiske er en spesielt farlig form for plastforurensning

Redskapene fortsetter å fange, skade og drepe fisk, skalldyr, sjøfugl og sjøpattedyr i flere tiår etter at de mistes.

Tapt fiskeutstyr utgjør omtrent en tredjedel av marint søppel som samles inn i europeiske havområder. Forskere fra NTNU fant ut at kommersielt fiske i norske farvann bidrar med plastmasse fra tapt fiskeutstyr tilsvarende omtrent 380 tonn pr. år.

Uten at noen har ønsket det, men simpelthen gjennom kollektiv bevisstløshet, har vi gjort havet til den største søppelfyllingen på Jorden. Vitenskapelige studier antyder at plast er verstingen, med et globalt bidrag på omtrent 60–80 prosent av marint søppel. Årets TV-aksjon setter søkelys på Sørøst-Asia. Det er viktig. En fjerdedel av plasten i havet anslås å stamme derfra. Det finnes mange havområder, men kun ett hav, og vi er avhengige av å rydde opp i dette.

Blant de mest sårbare

Plast i det marine økosystemet er særlig relevant for land som er karakterisert av en lang og produktiv kystlinje. Geografien og vår sterke avhengighet av en blå økonomi gjør Norge til et av de mest sårbare landene for den marine plastens ødeleggende effekter.

Plast og annen havforurensing er en trussel på flere måter:

• Det truer økosystemene som et bærekraftig fiske avhenger av.
• Forurensingen kan gjøre kysten vår mindre attraktiv som turistmål.
• Det truer sjøfuglbestander.

Samtidig er plastavfall fra fiske, havbruk og annen blå næring med på å forsterke problemet. Vi er avhengige av å finne gode løsninger for å sikre de blå mulighetene.

Blir stående på havbunnen

En særlig problematisk, men fortsatt lite utforsket del av plastproblemet er såkalt spøkelsesfiske. Det dreier seg om fiskeredskaper – for eksempel garn, teiner og trålredskaper – som etterlates, mistes eller kastes over bord, og blir stående igjen på havbunnen. Vi vet at dette er en særlig farlig form for plastforurensing, fordi redskapene fortsetter å fange, skade og drepe fisk, skalldyr, sjøfugl og sjøpattedyr i flere tiår etter at de mistes.

Likevel er det lite tilgjengelig informasjon om hvor utstyret stammer fra og hvor det havner. Circular Ocean-prosjektet ved NTNU utforsket dette kunnskapsgapet og bidro med viktig innsikt om hvor store mengder det dreier seg om.

Prosjektet konkluderte med at bare kommersielt fiske i norske farvann bidrar med plastmasse fra tapt fiskeutstyr tilsvarende omtrent 380 tonn pr. år. Dette kommer i tillegg til de om lag 4000 tonnene med plastavfall som årlig samles inn i Norge fra forlatt fiskeutstyr. Av dette havner 24 prosent på søppelfyllinger, mens 21 prosent brennes for energigjenvinning.

Prioriteres høyt i EU

Spøkelsesfisket prioriteres også høyt i EUs nye handlingsplan for sirkulær økonomi, som inngår i EUs grønne vekststrategi, den såkalte «European Green Deal». Handlingsplanen legger til grunn at tapt fiskeutstyr utgjør omtrent en tredjedel av marint søppel som samles inn i europeiske havområder.

Tiltakene omfatter blant annet økt bevisstgjøring om problemet, bedre returordninger, og at produsentene av fiskeutstyret i større grad må dekke kostnadene for søppelhåndteringen.

Fra norsk side har myndighetene uttrykt klar støtte til Green Deal og tydelige intensjoner om å bidra til gjennomføringen av agendaen. Det betyr at vi er forpliktet til å bli bedre langs hele verdikjeden, fra produksjon via bruk til resirkulering og ny bruk, i tråd med prinsippene for en sirkulær økonomi. I dag mangler vi resirkuleringskapasitet og infrastruktur. Dermed eksporteres det meste av plasten ut av Norge for videre prosessering.

Bærekraftige forretningsmodeller

På NTNU forsker vi blant annet på hvordan vi kan iverksette prinsippene for sirkulær økonomi regionalt for å bidra til å løse plastproblemet. Forskningen handler blant annet om å studere gode eksempler på bærekraftige forretningsmodeller, som produksjon av sportstøy fra resirkulert plastmateriale.

Det er viktig å skille mellom reelle bidrag til løsninger og «grønnvasking». Derfor er det viktig at forskningsmiljøer samarbeider med næringslivet om å utarbeide gode forretningsmodeller for resirkulering av marint søppel. Slik kan vi omdanne «boss» (søppel) til «business».

For å få til dette er det også viktig å få med myndighetene på laget, slik at lovgivning og regulering støtter opp under prinsippene for sirkulær økonomi. Det er også viktig at vi fra forskningsinstitusjonenes side kommer med gode og tydelige råd til ansvarlige forbrukere, og at vi tar imot innspill fra folk som lever der problemene er synlige. Plastproblemet lar seg ikke løse uten at vi alle er med på å støtte opp under de gode løsningene.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter