Kronikk

Vet ikke nok om skolen

  • Fredrik Drevon
Flertallet av norske politikere har ikke peiling på hva som skjer i norske klasserom i dag, skriver Fredrik Drevon. Her er kunnskaps- minister Kristin Halvorsen på besøk i Lerdal barnehage i Oslo tidligere denne måneden. </p><p/>

Før kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV) uttaler seg mer om skolen, foreslår jeg at hun prøver seg én dag som lærer. Tør hun?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Fredrik Drevon

Skolestart. I morgen er det skolestart i Norge. Det betyr et nytt semester med sykmeldte lærere, åttendeklassinger som ikke kan gangetabellen, innvandrere som ikke lærer norsk, og ikke minst politikere, byråkrater og skoleledere som bortforklarer alle problemer med det magiske ordet utfordringer. Med en gang man kaller et problem for en utfordring, trenger man ikke løfte en finger. Saken er liksom ute av verden. Men bare på liksom.

Rektors tale.

Skolen er den viktigste institusjonen i det norske samfunnet. Kunnskap og holdninger man får i skolen preger en resten av livet. Landets regjering må innse at den norske skolen sliter med store problemer, og det er på tide at vi gjør noe med disse problemene, slik at vi får en bedre skole, der elever og lærere trives, og der kunnskap og refleksjon ikke bare er klisjeer i rektors tale første skoledag, men står sentralt i alle klasserom.

Kunnskapsløftet har så langt ikke løftet noe som helst. Det hjelper ikke å lage enda en reform der det står at alle må skjerpe seg, uten å samtidig gjøre noe med de grunnleggende problemene. Det dreier seg om bråk i klasserommet, sykemeldinger, lærerrollen og mislykket integrering av innvandrere.

Bråk.

Ifølge arbeidstilsynet er «lærerne en av faggruppene som melder om flest problemer med nedsatt hørsel.» Lærere i dag må bruke altfor mye tid og energi på å få ro i klasserommet. Mange elever gir blaffen i sanksjoner som anmerkninger eller samtale med rektor. Elever som gjentatte ganger saboterer undervisningen bør få straff som svir, for eksempel gjensitting etter skoletid, eller en faktura med hjem i sekken. I stedet for å straffe elever som ødelegger undervisningen, premierer man dem med fiktive diagnoser som ADHD eller dysleksi, og lar elendigheten fortsette. Da ber man om bråk.

Sykemeldinger.

En gang kom en frustrert lærer bort til meg etter en time med en bråkete klasse og sa, «Jeg gidder ikke mer! Jeg tar time-out fem dager.» Det er dessverre helt normalt at lærere sykmelder seg i stedet for å ta viktige konflikter med elever, foresatte og skoleledelse. Man kan lure på hva fastlegen skrev på vedkommendes sykemelding. Velfortjent time-out? Det store omfanget av sykmeldte lærere medfører uheldige brudd i elevenes læreprosess og store kostnader i form av innleide vikarer.

Ved en skole jeg jobbet var rektor sykmeldt på ubestemt tid i ett år. Hvordan skal lærerne finne inspirasjon til å yte sitt beste når skoleledelsen ikke blir pustet i nakken av utdanningsetaten? Det bør bli mulig å sparke skoleledere og lærere som over tid ikke viser engasjement i jobben sin. Det er ingen hemmelighet at mange fortsetter i skolen i flere år etter at de har mistet gløden, bare fordi de har lange ferier med lønn. En fotballtrener som taper åtte kamper får sparken. En lærer som ikke klarer å lære bort gangetabellen får bli i jobben på livstid.

Lærerens autoritet.

For å få ned sykemeldingsstatistikken må skoleledelsen ta disiplineringen av vanskelige elever på alvor, og få inn lojalitet overfor sine ansatte som en del av stillingsbeskrivelsen.

La meg ta eksempel på hvordan lærerens rolle undermineres i det daglige. Hos en sjetteklasse jeg var vikar for, sto det en mikrobølgeovn som elevene kunne bruke til å varme skolematen sin i lunsjpausen. Elevene visste at ovnen var forbeholdt de som klarte å oppføre seg i timen. En bajas som ikke fikk bruke ovnen, ble stående og krangle. Til slutt sa jeg at han kunne ta det med rektor. Til min forbauselse tok eleven meg på ordet, og snart kom han tilbake fra rektor med en lapp der det sto at han skulle få bruke ovnen hvis han sa unnskyld. Da hadde neste time allerede begynt, og gutten jafset demonstrativt sin varme ost og skinke-sandwich mens de andre gjorde matteoppgaver.

Gutten lærte at det ikke har noen konsekvenser å være bøllete. Samtidig ble både min autoritet og lærerrollen underminert i klassens øyne. Alt på grunn av en rektor som ikke så verdien av lojalitet. For at det skal være mulig å lære bort noe må det herske enighet om at læreren er lederen i klassen. De som ikke skjønner dette, har ingenting i skolen å gjøre.

Lennon for muslimer.

Et stort problem skolen sliter med er integrering av innvandrere. For det første kommer morsmålsundervisningen i veien for norskopplæringen. Det er galskap at somaliere skal lære somalisk på norske skattebetaleres regning, når det de trenger for å lykkes her er norsk!

For det andre er skoler med innvandrerflertall på defensiven overfor Koranens dogmer, i stedet for å trumfe sekulære verdier. Da jeg underviste en fjerdeklasse i religion kom vi til et kapittel i RLE-boken Vi og verden som oppfordrer læreren til å synge John Lennons «Imagine» med elevene. CD-en som fulgte med boken inneholdt bare halve sangen, og attpåtil i en dårlig coverversjon, så jeg tok med originalversjonen hjemmefra og delte ut teksten til hele klassen.

Sangen begynner slik: «Imagine there’s no heaven, it’s easy if you try/No hell below us, above us only sky.» En vakker tekst og nydelig melodi, men det ble ikke noe allsang. Den muslimske halvdelen av klassen var nemlig dypt fornærmet. Alle jentene med hijab holdt seg for ørene og ropte at jeg ikke hadde lov til å spille denne sangen fordi helvetet faktisk finnes. De hvite, etnisk norske elevene satt passive og hørte på tiradene av islamistisk intoleranse. Undervisningen foregikk altså på en skole i Oslo, selv om det minnet mer om landsbygda i Pakistan.

Vikar.

Flertallet av norske politikere har ikke peiling på hva som skjer i norske klasserom i dag. Jeg vil utfordre kunnskapsminister Kristin Halvorsen til å undervise én dag på en hvilken som helst ungdomsskole på østkanten av Oslo, der garantert ingen av elevene vet hvem hun er.

Her er reglene: Du får ikke ha med deg et TV-team på slep. Du får ikke si at du er statsråd, bare at du heter Kristin og skal være vikar i dag. Hvis du klarer å fullføre en dag uten å måtte sende en elev ut på gangen, eller få stygge skjellsord slengt etter deg, skal du få en kasse champagne av meg.

Hørtes ikke denne vikarjobben fristende ut? Er det ikke en spennende utfordring å være lærer? Hvis du ikke vil ta utfordringen det er å være lærer én dag, hvor attraktivt tror du det er å gjøre denne jobben hver dag, fem dager i uken?

Les mer om

  1. Kronikk