Kronikk

Personlige erfaringer fra et hviting-liv

  • Thorgeir Kolshus
    Sosialantropolog, Oslo Met

Når svart-hvite analyser får stå uimotsagt, forblir verden nyansefri, skriver Thorgeir Kolshus. Foto: Arne Nøst

Dette ville jeg skrive. Men så feiga jeg ut.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Et særtrekk ved den norske offentlige samtalen er at den er så bredt sammensatt. Dette gjør at enkeltpersoners erfaringer ikke bare kommer frem i lyset, men at de som bringer dem dit, også har en berettiget forventning om å bli lyttet til – selv om, eller kanskje nettopp fordi, historiene kan være svært personlige.

Vitnesbyrdene fra andres liv øker nemlig vår innlevelsesevne, gjennom å bidra med det som ofte er helt avgjørende nyanser. Det gjør i sin tur at politiske tiltak blir mer treffsikre. Dette er vårt største demokratiske fortrinn, i gjensidig forsterkende samspill med tilliten vi har til hverandres velvilje.

Men dette skjer på én betingelse: at vi kan bruke historiene som springbrett for en bredere samtale, der det også gis rom for spørsmål og påpekninger av blindsoner og urimelige generaliseringer.

Nyanser jeg savnet

Et par uker etter at drapet på George Floyd satte fyr på debatten om norsk rasisme, var det noen nyanser jeg savnet, blant annet hvordan hvite nordmenns liv ble fremstilt. For hvis det fester seg en fortelling om at alt ville vært annerledes med en annen hudfarge, vil for mye leses gjennom dette ene rasteret, på bekostning av klasse, kjønn og andre viktige forskjellsfaktorer. Da vil også tiltakene som treffes, kunne bomme på målet, ettersom de er basert på upresise eller regelrett feilaktige diagnoser.

Thorgeir Kolshus, sosialantropolog Foto: Sonja Balci

Jeg var også bekymret for at hvis disse fremstillingene ble stående uimotsagt, ville de for mørkere nordmenn kunne lede til en følelse av avmakt – for det nytter jo ikke, samme hva man gjør. Slik blir forventninger om diskriminering på lengre sikt selvbekreftende.

Så da grep jeg til tastaturet for å bidra med noen personlige erfaringer fra et hviting-liv.

Min lysluggede 16-åring

Som kommentar til påstanden om at Oslopolitiet diskriminerer minoritetsnordmenn, kunne jeg fortelle at min lysluggede 16-åring er blitt stoppet på gaten av politiet fem ganger det siste halve året, mens jeg i hele mitt snart 50-årige liv aldri er blitt det. Men at hans privilegium som hvit var å forstå dette i lys av at han er en ung gutt som står på skateboard, bor i indre Oslo Øst rett ved et kjent omsetningssted for hasj, og av og til lekeslåss med kompisene sine, noe naboer tolker som gjengslagsmål og derfor varsler politiet.

Og til fortellingene om diskriminering på jobbmarkedet tenkte jeg det kunne være greit å minne om at selv med høy utdanning og gode karakterer er det vanskelig for de aller fleste å komme inn på jobbmarkedet. For meg tok det to og et halvt år og 50 søknader. Og jeg er faktisk aldri blitt innkalt til intervju til en jobb der ingen kjenner meg fra før. Igjen: Mitt privilegium er at jeg slipper å tenke at årsaken ligger i mitt navn eller hudfarge.

Folk over hele verden har demonstrert mot rasisme og politivold i kjølvannet av drapet på George Floyd. Her fra Minneapolis i USA. Foto: EDUARDO MUNOZ / Reuters / NTB scanpix

Fordommer mot religiøse

Men kanskje lå det i min bakgrunn, som prestesønn med en fortid i religiøst ungdomsarbeid? Sosiolog Edvard Nergård Larsens doktorgrad fra i fjor viser at vi som har akkurat denne typen frivillighetsarbeid på cv-en, har over 30 prosent lavere sjanse for å bli innkalt til intervju, uavhengig av hvilket trossamfunn vi har tilhørt.

Norske arbeidsgivere skiller seg kraftig ut fra sine europeiske kolleger ved at de har fordommer mot alle med religiøs bakgrunn. Og nordmenn utmerker seg med å være fordomsfulle mot alle som er troende til å tro, uavhengig av hudfarge og herkomst.

Så hvis tiltak skal rettes inn mot å bedre minoriteters tilgang til arbeidsmarkedet, bør vel virkemidler mot diskriminering av åpent religiøse mennesker kanskje være en del av løsningen? Og kanskje ville en innsats for å bryte den inngrodde koblingen minoritet/religiøsitet være et viktig grep for integreringen? I hvert fall burde det være et element i handlingsplanen mot islamofobi som er på trappene.

Dette ville jeg skrive. Men så feiga jeg ut.

Lykkelig over manglende mot

Da jeg så reaksjonene i sosiale medier mot redaksjonssjef og Dagbladet-spaltist Cathrine Sandnes’ nyanserte påpekning av behovet for å fornorske antirasismen gjennom å fjerne mye av dens amerikanske virkelighetsforståelse, priste jeg meg lykkelig over mitt manglende mot. Utskjellingen fra aktivisthold lot nemlig til å være unison. Og når det kunne ramme en kvinne med ikke-norsk opphav som skriver skarpt og presist, hva ville da blitt en hvit mann som pusher 50 med langt sløvere penn til del?

Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg i ettertid har angret meg over egen feighet. Så helstøpt er jeg dessverre ikke. Det er en tid for alt. Og det jeg hadde å bringe til torgs, var kanskje ikke vesentlige bidrag under noen omstendighet. Kanskje var det også et sjeldent utslag av skamvett som stoppet meg?

Men jeg savnet at noe tilsvarende ble sagt, for å motvirke oppfattelsen av at bare man er hvit, er det meste greit.

Halvkokt systemkritikk

Og når vi gjentar at politifolk er rasister, uten særlig annet grunnlag enn at «det vet man da», er vi med på å frata nordmenn med annen hudfarge det privilegiet min sønn har når han slipper å tenke at han blir stoppet på grunn av hvordan han ser ut, men at det skjer på grunn av hans kjønn, alder, bosted og en hobby med tvilsomt rykte.

Gjennom å videreføre slik halvkokt systemkritikk er vi alle med på å skape forventninger om systemets iboende diskriminering, som i sin tur skaper reaksjonsmønstre av gjensidig skepsis som kan legge forholdene til rette nettopp for utvikling av systemisk diskriminering.

I juni ble det arrangert demonstrasjon i Oslo: «We can't breathe – rettferdighet for George Floyd.» Foto: Vidar Ruud/NTB scanpix

Derfor kan ikke generaliseringer få passere uten motstand, selv om de fremføres av folk som har kjent rasismen på kroppen. For det handler om hvilket samfunn vi skal ha, sammen. Da kan vi ikke la ett sett med fordommer erstattes av et annet. Hensikten er å kvitte oss med urett, ikke å omfordele den.

Ikke forbeholdt ytterpunktene

Jeg er helt sikker på at hendelsene denne forsommeren har vært viktige for nordmenns erkjennelse av at rasisme ikke bare finnes, men også at den gir seg til kjenne på andre måter enn vi tidligere har vært klar over. Dessverre er jeg ikke like sikker på at vi så langt har nyttiggjort oss debatten som fulgte. Skylden for dette hviler ikke på dem som har ytret seg, men på alle oss som vegret oss for å gjøre det.

I en brytningstid, som den vi har gjennomlevd, er det viktig å lytte. Men når svart-hvite analyser får stå uimotsagt, forblir verden nyansefri. Å sette tann for tunge kan gjøre verden litt dummere. Og overfor avsenderne er det direkte respektløst. Mangelen på tilsvar er altså et tap for alle parter, selv om det der og da kanskje fortoner seg som seier.

Vi som setter tvisynet høyt, som ergrer oss når aviser kaller lett ros for å «hylle» og mild kritikk for å «rase», og som sjelden holder ut mer enn ti minutter av Politisk kvarter fordi så få evner å innrømme motparten et eneste poeng, må vise at engasjement ikke er forbeholdt ytterpunktene. Da får heller skamvettet vike.

Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

  1. Les også

    Inger Furseth: Hvite privilegier er usynlige for de fleste hvite mennesker. Det var de også for meg.

  2. Les også

    Hall Mufoncol: Vi ønsker ikke empati. Vi ønsker handling.

  3. Les også

    De har opplevd det på kroppen. Nå forteller de åpent om hverdagsrasismen.

Les mer om

  1. Diskriminering
  2. Rasisme
  3. George Floyd

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Skolens nye læreplan er til liten hjelp i kampen mot rasisme

  2. KRONIKK

    Spørsmålet «Hvor kommer du fra?» kan oppleves upassende. Hvorfor det?

  3. KRONIKK

    Religionsfrihet som skalkeskjul for diskriminering

  4. KRONIKK

    Gjør sosialhjelpen statlig. Etabler ett Nav nå!

  5. KRONIKK

    Testkapasiteten kan bryte sammen. Spyttprøver løser ikke utfordringene.

  6. KRONIKK

    Sommervarmen er blitt for ubehagelig. Og det vil bli verre i tiårene som kommer.