Kronikk

Seksdagerskrigen: Militær aktivisme og politisk unnfallenhet | Per A. Christiansen

  • Per A. Christiansen, journalist og forfatter
Seksdagerskrigen, dag 2: Israelske Sherman M4-tanks under okkupasjonen av Sinaihalvøya 6. juni 1967.

Landene i Midtøsten ser ikke ut til å ha lært noe som helst av måten Seksdagerskrigen brøt ut på for 50 år siden.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Seksdagerskrigen, dag 2: Israelske Sherman M4-tanks under okkupasjonen av Sinaihalvøya 6. juni.

Den første helgen i juni 1967 var stemningen blitt klart mer avslappet i Kairo. I løpet av drøye tre uker hadde verden bevitnet en stadig alvorligere krise. På den ene siden Israel, på den andre siden Egypt med høyrøstet og illevarslende støtte fra resten av den arabiske verden.

Sommerhete badestrender

Nå hadde israelske soldater fått perm og latt seg avbilde på sommerhete badestrender, mens de første egyptiske militærenhetene begynte å forberede tilbaketrekning fra grenseområdene mot Israel.

Et stort mediekorps hadde begynt å forlate den egyptiske hovedstaden. Blant oss som var tilbake, lød mantraet: «Det blir ingen krig, for ingen ønsker en krig».

Det skulle vise seg at «ingen» var et svært relativt begrep. Mandag morgen 5. juni 1967 brøt krigen ut.

Hva hadde skjedd?

Gjennom årenes løp er det utgitt utallige bøker om krigen. To av dem som best forklarer hendelsesforløpet, er skrevet av israelske historikere. Det både Ami Gluska og Guy Laron bekrefter, er at hverken i Egypt eller i Israel var de sivile myndighetene interessert i en krig på det daværende tidspunkt.

I Egypt hadde president Gamal Abdel Nasser som hovedmål å sikre grensene, å hindre israelske angrep på andre arabiske land og å forsvare sin posisjon som arabernes fremste lederskikkelse.

Den israelske regjeringen ønsket fremfor alt å opprettholde status quo, det vil si å forsvare landets territorium og samtidig beholde sitt militære overtak over enhver tenkelig kombinasjon av arabiske styrker.

Det store usikkerhetsmomentet var Syria, hvor den militære fløyen av det arabisk-nasjonalistiske Baath-partiet hadde grepet makten året i forveien. Regimet i Damaskus ivret for en væpnet konfrontasjon med Israel og støttet derfor palestinske gruppers angrep mot israelske mål – forutsatt at angrepene ikke ble iverksatt fra syrisk territorium.

Per A. Christiansen er journalist og forfatter med hovedfag i historie fra Universitetet i Oslo. Han var Aftenpostens utsendte medarbeider i Kairo i mai-juni 1967, senere avisens korrespondent i Midtøsten fra 1984 til 1989 og fra 2005 til 2009. Har skrevet artikkelen «Uken som forandret Midtøsten» om Seksdagerskrigen og dens følger i maiutgaven av magasinet Aftenposten Historie.

Generasjonsskille

I Israel hersket det ulike syn på hvordan og eventuelt hvor kraftig landet skulle reagere på slike utfordringer. Der gikk det en klar skillelinje mellom regjeringen og den militære toppledelsen.

Gluska, en tidligere oberst i den israelske hæren, påpeker at uenigheten i vesentlig grad bunnet i et generasjonsskille: Statsrådenes gjennomsnittsalder var 64 år. Gjennomsnittlig alder på medlemmene av den militære toppledelsen var 43 år.

Praktisk talt alle statsrådene var født i Øst-Europa og preget av sin oppvekst der. Bare to av dem hadde militær bakgrunn. Flesteparten av generalstabens medlemmer var født i Palestina, de hadde fra ung alder kjempet i de væpnede styrker.

Disse offiserene var sikre på israelsk seier i en eventuell krig (slik det også skjedde). De betraktet regjeringens medlemmer som forsiktige, unnfallende og tafatte, og på møter i generalstaben ble statsrådene ofte omtalt som «jødene», skriver Gluska. Det var ikke ment som noe kompliment.

«Er dere blitt gale?»

Den manglende forståelsen mellom regjering og generalstab førte til at de militære iblant iverksatte langt kraftigere operasjoner mot arabiske naboland enn hva politikerne trodde de hadde gitt klarsignal til.

«Dere fører landet ut i krig!» Tidligere generalstabssjef Moshe Dayan ble Israels forsvarsminister umiddelbart før seksdagerskrigen, men var kritisk til de militære ledernes kraftige operasjoner mot arabiske naboland våren 1967.

«Er dere blitt gale? Dere fører landet ut i krig!» utbrøt tidligere generalstabssjef Moshe Dayan etter en slik aksjon i en samtale med general Ezer Weizman, som da var generalstabens operasjonssjef (og Dayans svoger).

Slik var situasjonen våren 1967. Den direkte foranledningen til krisen som da brøt ut, var en advarsel som Sovjetunionen den 12. mai sendte regjeringen i Damaskus, der det feilaktig ble påstått at store israelske militærstyrker sto klar til en straffeaksjon mot Syria.

I meldingen ble det henvist til en kilde «nær det israelske (militære) hovedkvarteret». Etter alt å dømme var kilden en israelsk dobbeltagent. Laron mener derfor at advarselen må ha kommet fra statsminister Levi Eshkols kontor og at den var et forsøk på å avskrekke Syria for derved å unngå en ny storkrig. I så fall virket den stikk imot sin hensikt.

Kjedereaksjon

Meldingen utløste en kjedereaksjon. Syrerne varslet Egypt og henviste til en felles forsvarsavtale. Den egyptiske regjeringen sendte deretter store troppestyrker inn i Sinaihalvøya mot grensen til Israel, krevde at FNs observatører langs grensen skulle fjernes og erklærte Tiranstredet ved innløpet til Akababukta stengt for israelske skip og skip med strategisk last til Israel.

Israel svarte med å mobilisere sine væpnede styrker. Kong Hussein av Jordan fryktet et militærkupp hvis han ble stående utenfor konflikten, han inngikk en forsvarsavtale med Egypt og plasserte sine væpnede styrker under egyptisk kommando.

Alt dette foregikk i full offentlighet, og verden fulgte spent med. Men bak kulissene pågikk to dramatiske dragkamper som kom til å få avgjørende betydning for den videre utviklingen:

Yitzhak Rabin, fotografert desember 1967.

Rabins sammenbrudd

I Israel presset generalene på for å få regjeringen til å godkjenne angrepsplanene. Presset ble øvet via forsvarssjefen, general Yitzhak Rabin, som visste at landet sto på randen av en krig regjeringen ikke ønsket. Kombinert med et høyt inntak av nikotin og koffein førte det til at Rabin den 23. mai brøt sammen, han fikk en beroligende sprøyte av sin lege og holdt sengen i halvannet døgn før han vendte tilbake.

Til slutt ga regjeringen etter og ga klarsignal til et angrep på Egypt. Presset var blitt for stort. Israel «har aldri vært nærmere» et militærkupp enn i dagene før krigsutbruddet, erklærte Ezer Weizman i etterkant.

Nasser på defensiven

Både i Vesten og ikke minst i den arabiske verden ble Gamal Abdel Nasser oppfattet som en eneveldig hersker. Men som Guy Laron påpeker, hadde presidenten for lengst mistet den fulle og hele kontroll over landets væpnede styrker, og han fryktet med rette en militær maktovertagelse.

Egypts president Gamal Abdel Nasser var mer opptatt av å forsvare sin posisjon som arabernes fremste lederskikkelse enn av krig på dette tidspunktet.

Nasser hadde i 1956 utnevnt sin gamle venn Abdel Hakim Amer til feltmarsjall og sjef for de væpnede styrker. Amer takket for tilliten ved å gjøre hæren til sitt personlige maktapparat med tanke på å overta ledelsen av landet, eventuelt gjennom et kupp. Samtidig ønsket han en klart mer aggressiv politikk overfor Israel enn presidenten, derfor presset han våren 1967 på for å sende hæren inn på Sinaihalvøya.

Nasser våget hverken å avsette eller å utfordre Amer, og valgte ifølge Laron ofte den minste motstands vei ved å gi etter for noen av feltmarsjallens utspill. Men minst to ganger under krisen i 1967 måtte presidenten sette foten ned og stanse begrensede angrep som Amer hadde beordret iverksatt mot Israel. Dette var angrep som hæren ikke var kvalifisert til å gjennomføre, den var i det hele tatt ikke trenet i offensive operasjoner. Dette visste ikke Nasser, kanskje heller ikke Amer, som var mer interessert i å sikre seg lojalitet, enn i å styrke landets beredskap.

Nasser mente han allerede hadde vunnet en politisk seier ved å gjenvinne sin posisjon som araberverdenens ubestridte leder. Dessuten kunne han hevde å ha tvunget Israel på defensiven ved å stenge Tiranstredet. Han hadde ikke mer å vinne på å trappe opp krisen.

Skjebnesvangert feilgrep

Presidentens store feilgrep var at han trodde på Amers forsikringer om at den egyptiske hæren ville være i stand til å motstå et israelsk angrep, i hvert fall inntil FNs sikkerhetsråd kunne komme sammen og beordre en våpenhvile.

Hvis Nasser hadde visst hvor dårlig forberedt hæren var, er det mer enn tvilsomt om han ville ha gått så langt i å støtte feltmarsjallens aggressive linje.

På begge sider fulgte utviklingen den samme dynamikken. Generalene øvet et vedvarende press på politikerne, som følte seg tvunget til å reagere på motpartens militære utspill.

Om Israels og Egypts generaler hadde sammensverget seg med hverandre for å fremtvinge en krig, kunne de ikke ha handlet på en mer effektiv måte. Her er det i lang tid fremover materiale for samfunnsforskere av alle slag.

Lærdom?

Den lærdom vi kan trekke av dette, er den samme som den franske statsmannen Georges Clemenceau formulerte slik: «Krig er en for alvorlig sak til at den kan overlates til de militære».

Og hva kan de stridende parter i 1967 ha lært? Neppe noe som helst. I land etter land i Midtøsten har de militære sikret seg en langt sterkere posisjon enn tidligere.

Kilder: Ami Gluska: «The Israeli Military and the Origins of the 1967 War»

Guy Laron: «The Six-Day War. The Breaking of the Middle East»

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer:

Fred i Midtøsten? Det arbeides fortsatt med saken:

Og:

Les mer om

  1. Israel
  2. Egypt
  3. Midtøsten