Det energipolitiske trusselbildet i Europa er nå helt endret

  • Nick Sitter
    Nick Sitter
Siste sjanse for å bruke gassvåpenet ved å stenge alt salg til EU er denne vinteren. Fra våren er det Russland som er sårbart. Putin (bildet) er derfor under sterkt press for å gjøre noe betydelig med energivåpenet og å gjøre det raskt, skriver Nick Sitter.

Hvis Russland står bak eksplosjonene i gassrørledningene, signaliserer det en ny strategi og opptrapping av konfliktnivået med EU.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Siden Russlands invasjon av Ukraina er energisikkerhet blitt første prioritet i EUs energipolitikk. Dette er et dramatisk skifte. Inntil februar i år var frihandel og klima viktigere.

Nå er EU-landene mest opptatt av forsyningssikkerhet og energipriser. Resultatet er et mer robust EU, mens Russland står igjen med et svekket «gassvåpen».

EU står nå overfor et viktig energipolitisk veivalg: tilbake til markedsliberal modell, eller mer statlig styring?

I sin tale om unionens tilstand 14. september erklærte EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen den liberale markedsmodellens død. I alle fall midlertidig: «Elektrisitetsmarkedet, som det fungerer i øyeblikket […], er ikke lengre til gavn for forbrukerne.»

Men blir de nye tiltakene midlertidige eller varige?

Satset på at handel skulle forhindre konflikt

Utviklingen mot mer vekt på sikkerhet er ikke helt ny.

Gasskrisen mellom Russland og Ukraina vinteren 2009, som medførte avbrudd i forsyningen til flere østlige EU-land, og Russlands annektering av Krim i 2014 viste tydelig at energi er en handelsvare med viktige sikkerhetsmessige dimensjoner.

Polen og de baltiske statene tok til orde for en mer geopolitisk energipolitikk, for eksempel ved at EU burde opprette et importmonopol for felles innkjøp av russisk gass. De bygget opp en alternativ infrastruktur med ekstra kapasitet for import av flytende naturgass som selges på det globale markedet og fraktes med skip.

Inntil 2022 valgte EU allikevel stort sett å håndtere gass som en vanlig vare og Gazprom som en markedsaktør.

Når det russiske gasseksportmonopolet opererte med forskjellig priser for mer og mindre russiskvennlige EU-stater,

valgte kommisjonen å håndtere det som misbruk av markedsmakt. Dette var av gode grunner: Man satset på at handel skulle forhindre konflikt. Og det var billig.

Frem til høsten 2021 så det ut til å virke.

Sårbart for trusler om redusert gassforsyning

Utfordringen for EU var at mens Europa er sårbart på kort sikt, er Russland bare sårbart på lengre sikt.

Siden mer enn en tredjepart av all gass brukt i Europa kom fra Russland, var EU sårbart for trusler om redusert gassforsyning. Selv etter at Russland annekterte Krymhalvøya, var mange EU-stater skeptiske til sanksjoner mot energisektoren.

Dette kan ha gitt Russlands president Vladimir Putin grunn til å tro at EU ville forbli handlingslammet etter angrepet på Kyiv.

Moskva ble tydelig overrasket over EU-statenes evne til å reagere raskt på Ukraina-angrepet, ikke minst Tysklands beslutning om å trekke tilbake tillatelsen for åpning av den nye Nord Stream 2-rørledningen under Østersjøen.

EU-regjeringers vilje til å risikere å miste en god del russisk gass og leve med skyhøye priser, passet dårlig med bildet om et sårbart og splittet EU.

Ingen kan erstatte EU som gassimportør

For Russlands del er problemet at ingen andre markeder kan erstatte EU som gassimportør. Olje- og gasseksport bidrar til rundt 40 prosent av statsbudsjettet. Gass er en tredjedel av dette.

Inntil nylig gikk nesten all russisk gass (140 av 155 milliarder kubikkmeter i året) gjennom rørledning til Europa.

Selv om Kina kan bli en ny storkunde, vil de ta flere år før de kan nærme seg selv en tredjepart av EUs innkjøp. Gassen Kina eventuelt kjøper, kommer dessuten fra Øst-Sibir, ikke fra de kundeløse feltene i vest.

Fra våren er det Russland som er sårbart

De siste månedene er Russlands gassvåpen dramatisk svekket.

Stengningen av Nord Stream 1-rørledningen (med kapasitet på 55 milliarder kubikkmeter) hadde langt mindre effekt enn forventet. EU-land fyller gasslagrene, kjøper flytende naturgass på verdensmarkedet, setter fart på utviklingen av fornybar energi og subsidierer forbrukere. Russlands andel av EU-markedet har falt til under 10 prosent.

Siste sjanse for å bruke gassvåpenet ved å stenge alt salg til EU er denne vinteren. Fra våren er det Russland som er sårbart.

Putin er derfor under sterkt press for å gjøre noe betydelig med energivåpenet og å gjøre det raskt.

Viktig spørsmål om eksplosjonene

Lenge så det ut som at Russlands strategi var å annektere deler av Ukraina og deretter true EU-land med gasskutt for å få dem til å anerkjenne dette. Men forsøket på å splitte EU mislyktes.

Ungarns statsminister Viktor Orban, Putins nærmeste allierte i EU, er helt isolert. Selv Italias russiskvennlige høyrepopulister måtte ta klar avstand fra Putin for å vinne valget 25. september.

I denne sammenhengen er spørsmålet om hvorvidt eksplosjonene ved Nord Stream 1 og 2-rørledningene var sabotasje, og om i så fall Russland sto bak det, spesielt viktig.

Russland har mistet et viktig forhandlingskort. Hvis Putins strategi er å true med gasskutt, må han også kunne belønne «riktig» oppførsel med billig gass. Den muligheten er nå borte.

Hvis Russland står bak, signaliserer det en ny strategi og opptrapping av konfliktnivået med EU.

Formålet kan være å vise EU og Norge hvor sårbar kritisk infrastruktur er. Men for at avskrekking skal virke, er tydelig kommunikasjon og klare advarsler viktig. Dette mangler helt her.

Hvis flere slike hendelser følger, synker sjansen for forhandlinger og våpenstillstand i Ukraina i takt med at spenningsnivået i hele Europa øker.

Nesten umulig å gå tilbake til liberal energipolitikk

Selv om det skulle bli en løsning på krigen i Ukraina, ved russisk tilbaketrekning, seier eller frossen konflikt, er det energipolitiske trusselbildet i Europa nå helt endret.

Russland har tatt i bruk gassvåpenet på flere måter, men EU har vist seg mer robust enn mange forventet. Kommisjonen og flere medlemsland har kommet med sterke statlige inngrep, fra regulering av gasslagring til makspris på energi, og signalisert at mer er på vei.

Resultatet er at det nå er nesten umulig for EU å gå tilbake til den liberale energipolitikken.

EUs forsøk på å bygge et liberalt energimarked med lave priser var avhengig av billig russisk gass. Men det hører fortiden til. I dag går forsyningssikkerhet foran konkurranse.

Lagring og ekstra kapasitet er et fellesgode, som fordrer regulering. Store energiselskaper må reddes av staten. Langsiktige gassinnkjøpsavtaler må på plass for å sikre tilgang til flytende naturgass på verdensmarkedet. Satsingene på fornybar energi økes.

Sikkerhetsfokus, høye energipriser og akselerert grønt skifte er her for å bli.